I en konsulentrapport fra Oxford Research kritiseres IT Fornebu-prosjektet som visjonsløst med for stort fokus på eiendomsutvikling. Dette er blitt betegnet som etterpåklokskap.
Visjonen har fremdeles sin verdi, og nye midler må settes i prosjektet, sier Tormod Hermansen.
Men var dette en god idé i det hele tatt fra begynnelsen av?
La oss se på bakgrunnen:
IT Fornebu var ikke den første næringsklyngen som ble skapt her i landet. Det var – og er – mange slike næringsklynger rundt om i landet. Ingen stilte spørsmålstegn ved dem. Det som gjorde IT Fornebu spesiell var størrelsen, det faktum at betydelige investorer som Fred. Olsen, O.G. Selvaag og andre lå bak, at beliggenheten skulle være attraktiv for tiltrekning av utenlandsk spisskompetanse, og at finansieringen skulle skje ved avkastningen av tomtesalg.
Ikke noe av dette var kontroversielt til å begynne med, heller ikke det siste punktet, selv om det ble det etter hvert. Spillet om IT Fornebu ble imidlertid et spill om regjeringsmakt og politiske posisjoner. Spillet om IT Fornebu hadde derfor en helt annen agenda enn hvordan Norge skulle komme i første rekke som IT-nasjon eller hvilken betydning et konsept som IT Fornebu hadde i denne sammenheng.
Konseptet rundt IT Fornebu ble lansert i 1996.
Det fant sin politiske grobunn i den nyorientering Arbeiderpartiet gjennom Thorbjørn Jagland gjorde ved sin regjeringsdannelse. Konseptet om «Det norske hus» var riktignok et svært uklart bilde og metafor, med et enda uklarere politisk budskap. Det som var klart var at «kunnskapssamfunnet» og «teknologiske endringer» var sentrale elementer som var i ferd med å endre samfunnet. Spørsmålet var hvordan politikerne – som både hadde vært i mot fargefjernsyn og deregulering av telemarkedet – skulle stille seg til disse endringsprosessene.
I et av sine mange brev og kronikker skrev Jagland «Dagens politiske partier og ideologier, det samfunnssystem vi i dag har og de organisasjonsmodeller vårt arbeidsliv har vært bygget opp etter, er et resultat av de teknologiske endringer som fant sted for hundre år siden. Ved inngangen til det 21. århundre er disse modeller og ideologier i ferd med å falle fra hverandre. Rett og slett fordi vi står overfor en ny teknologisk virkelighet.»
Han pekte videre på hvordan telegrafen, jernbanen og andre teknologier hadde kuttet kostnader, åpnet opp nye markeder og lagt grunnlaget for økt produkt- og kunnskapsspredning. Alt dette hadde utgjort grunnlaget for den kraftige økonomiske vekst vi har opplevd i slutten av det århundre vi nå er i ferd med å avslutte, sa Jagland. Men han gikk samtidig videre og sa om Internett: «Vi må først få vite hva Internett kan gjøre.»
Forståelsen for at noe nytt var i ferd med å skje, måtte bli grunnlag for en nyorientering av politikken. Virkemidlene og ikke minst statens rolle, var derfor erkjent. Men hva denne rollen i praksis skulle være, var uklart. Hvordan politikerne skulle styre – og ikke bli styrt – av den teknologiske utviklingen, ble ubesvart.
Den nyorientering som Jagland la opp til for Arbeiderpartiets vedkommende ble aldri klart utformet, og hadde neppe stort gjennomslag internt i et parti som fremdeles var dominert av industrien og dens problemstillinger. Men hovedessensen ble at Arbeiderpartiet støttet opp under konseptet rundt IT Fornebu.
Høsten 1997 gikk Jagland av og vi fikk Bondevik-I regjeringen bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre med Lars Sponheim fra Venstre som næringsminister og dermed ansvarlig for IT Fornebu-saken.
Bondevik-I regjeringen hadde som sitt hovedmål å bryte med og ned «Arbeiderparti-staten», det vil si i størst mulig grad ta avstand fra den kultur man mente preget Arbeiderpartiets styring med «de lukkede roms» politikk – «noen snakker sammen». IT Fornebu ble en slik sak hvor regjeringen gjennom næringsministeren i størst mulig utstrekning satte seg i mot prosjektet.
Det førte til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fant hverandre for å presse saken frem i Stortinget. For Fremskrittspartiet var dette et ledd i strategien om å bli akseptert som ansvarlig parti av de andre. Denne gang var det samarbeidet med Arbeiderpartiet som skulle gjøre partiet stuerent. Fremskrittspartiet gikk heller ikke av veien for også her å være opportunistisk. De brøt med et av sine viktigste næringspolitiske prinsipper om at det offentlige skal legge til rette de næringspolitiske rammebetingelser for næringsvirksomhet, og at det er bedriftenes oppgave å drive lønnsom virksomhet innenfor disse rammer. Nå ville man altså at staten skulle gå direkte inn med kapital og som eier – på linje med tidligere tiders statsvirksomhet.
For begge partier var dette en måte å ydmyke en mindretallsregjering på som det var mange eksempler på i denne perioden – og senere.
Høyre på sin side hadde tidlig i 1980-årene blitt et liberalistisk parti som mente at markedskreftene måtte styre med minst mulig statlig innblanding. De ville derfor ikke ta aktiv stilling til IT Fornebu, eller andre IT-spørsmål. På den måten satte Høyre seg selv utenfor de viktigste næringspolitiske sakene i årene fremover.
Saken ble løst til IT Fornebus fordel, men det var så vidt ikke hele saken endte i et kabinettspørsmål, altså at regjeringen ville gå av hvis det ikke fikk sin vilje i denne saken.
Det unngikk man. Opposisjonen og IT Fornebu vant.
IT Fornebu-satsingen viser kjernen i det politiske dilemma som politikerne er oppe i:
- Skal man satse generelt på næringslivet, altså ha en næringsnøytral politikk, eller skal enkelte områder som for eksempel IT og telesektoren, plukkes ut som spesielle satsingsområder. Og er etablering av næringsklynger et virkemiddel for dette?
- Skal utviklingen kun baseres på at næringslivet selv skal ordne opp gitt at rammebetingelsene er gode nok; eller skal det være en sterkere grad av samspill mellom staten og næringslivet, for eksempel i form av utviklingskontrakter, og i form av delt eierskap i store, viktige bedrifter?
Norsk Investorforum som sto bak IT Fornebu-prosjektet har pekt på at den norske stats konkurransefortrinn er kapitalen, og ikke dens politikk for å styre kapitalen over i verdiskapende virksomhet. Løsningen ligger derfor i samspillet mellom tilgang til offentlig kapital og næringslivets forretningmessige kompetanse og nettverk.
Men det er tverrpolitisk enighet – bortsett fra hos Fremskrittspartiet – at staten ikke kan bruke av oljefondet.
I 2004 er IT Fornebu knapt nok mer enn en visjon som aldri ble noen realitet. Telenor har bygget et kjempeflott bygg, og samlet all sin virksomhet der ute. Flere følger etter hvert etter.
Men for politikerne ble IT Fornebu aldri annet enn en tomtespekulasjon, og ingen IT-visjon.
Les også:
- [29.08.2005] Ukritisk presse bidro da «Telaris» sank
- [25.10.2004] Da én krone ble til en milliard
- [21.06.2004] Bygg Norges IT-politikk på åpne standarder
- [05.02.2001] Norges fremtid? Eksport av "vite-varer"
- [14.02.2000] IT Fornebu - en god idé?
- [04.10.1999] Torbjørn Jagland og Internett
