Om å spå den teknologiske fremtid

Teknologi-spådommer legges ofte til grunn for beslutninger av nasjonal betydning. De skal helst være riktige.

Del

Eirik Rossen

9. aug. 2004 - 14:38

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

«Jeg har reist på kryss og tvers i dette landet, og har snakket med de mest fremtredende forretningsmenn. Jeg kan forsikre dere med den høyest mulige autoritet at dette med databehandling er bare et påfunn som ikke vil vare året ut».
– Sjefredaktøren for Business Books i forlaget Prentice-Hall i 1957, det året datamaskinen slo igjennom kommersielt.

Det er spennende og utfordrende å spå om den teknologske fremtid. Det er imidlertid sjelden spådommene slår til. Det kan få store konsekvenser hvis beslutninger tas på grunnlag av forventet teknologiutvikling. Det har vi bedrøvelige eksempler på her i landet.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Energisektoren i endring: Her skal Tietoevry Tech Services trappe opp

Historiene om hvor feil man kunne ta, er både mange og morsomme. Hvem har vel ikke hørt om IBM-gründer Thomas Watson seniors utsagn fra 1950-årene om at «Det er bare behov for 5 datamaskiner i hele verden». Eller DEC-gründer Ken Olson som i slutten av 1970-årene uttalte: «Hvem i all verden har bruk for å ha en datamaskin hjemme»?

Begge de to herrer har senere sagt – da de skjønte at spådommene ikke holdt (?) – at de var tatt ut av sin sammenheng. Det er i hvert fall riktig for Ken Olsons vedkommende (han hadde den gang selv en hjemmedatamaskin). Men ingen har bestridt at Bill Gates i sin tid sa at «64 kilobytes må være tilstrekkelig for alle og enhver». Eller at Steve Jobs – da han ble konfrontert med at Macintosh ikke hadde kommunikasjonsmuligheter – smelte en diskett i bordet, og sa «Dette er all den kommunikasjon du trenger!».

Bill Gates har forøvrig utført det kunststykke å skrive en hel bok om den fremtidige teknologiske utvikling ( The Road Ahead i 1995) uten å nevne Internett med ett ord. Det gjaldt riktig nok første utgaven. Utgave nummer to kom like etter og da hadde Bill kommet på bedre tanker.

Det er ikke lett å spå om fremtiden, særlig ikke innenfor et område hvor utviklingen går så fort, og hvor utviklingsretningene kan være mange. Men samtidig er det ofte nødvendig å legge spådommer om antatt teknologisk utvikling til grunn for store beslutninger, ja til og med beslutninger av nasjonal betydning. Da skal de helst være riktige.

Et eksempel på feil spådom som fikk betydelige konsekvenser for blant annet fremtidige IT-investeringer innen offentlig sektor, var Utredningen om etableringen av en Nasjonal plan for datakommunikasjon i 1988.

I 1987 hadde EU utarbeidet en «Grønnbok» om utviklingen av telekommunikasjonstjenester og deres samfunnsøkonomiske betydning. Grønnboken ble førende for utviklingen i alle europeiske land, også for Norge. I Norge var det imidlertid ingen sentral instans som hadde ansvaret for å legge frem en nasjonal strategi for telekommunikasjonsutvikling. Det innebar at det var uklart hvilke standarder som skulle følges.

Det måtte en utredning til fra Norsk Regnesentral – vårt fremste fagmiljø innen informatikk – for å avklare det teknologiske beslutningsgrunnlaget. Spørsmålet var om en skulle følge televerkenes OSI -protokoll, eller det enkelte amerikanske forskningsmiljøer hadde lagt seg til, det såkalte «Internett», som blant annet bygget på en kommunikasjonsprotokoll som het TCP/IP.

Valget var relativt klart – det måtte bli OSI. Begrunnelsen var innlysende. OSI ville ha mye større markedsmessig gjennomslag fordi de største televerkene internasjonalt sto bak denne standarden, og fordi det kunne bidra til å fremme europeisk tele- og dataindustri i konkurranse med USA. Litt politisk tenkning lå også bak fra noen av initiativtagerne ( Arne Moi): «Det er ingen grunn til at Europa på død og liv skal tilpasse seg USA i ett og alt. Dette er et synspunkt som vil være upopulært i vide kretser innenfor vårt miljø, men det er et politisk standpunkt man ikke behøver å kaste bort for mye tid med å diskutere».

Resultatet ble en rapport fra Regnesentralen som foreslo utfasing av DARPA-protokollene (altså Internett) innen 1991, og hele «stacken» erstattet med OSI. Forslaget ble ledsaget av en fin figur som viste hvordan dette skulle skje i hvert av OSI-lagene, og til hvilken tid. (Da 1990 kom og utfasingen ennå ikke hadde begynt, ble det laget en ny figur. Denne gangen skulle TCP/IP være ute innen 1993).

Internett hadde ingen fremtid, og ville bli utfaset i hele Europa i løpet av kort tid og erstattet med et OSI-basert kommunikasjonsnett COSINE ( Cooperation for OSI Networking in Europe) som skulle omfatte så vel akademisk som bedriftsmessig og privat bruk.

Det gikk som man vet anderledes. TCP/IP og Internett overtok, OSI forsvant over tid fra markedet. Forskerne som laget utredningen – Kjell Åge Bringsrud, Eva Mjøvik og Terje Grimstad – morer seg i dag over hvor feil de tok.

På den ene side kan en i ettertid si at dette var bra. Det er tvilsomt om Internett hadde fått den utbredelse det har i dag hvis teleoperatørenes krav om OSI hadde fått gjennomslag. Men det førte samtidig til at noen «Nasjonal infrastruktur for offentlig forvaltning» basert på åpne standarder, aldri ble noe av. De som drev dette frem, satset på OSI-standarden. De satset rett og slett på feil teknologiutvikling.

Dette er en av to grunner til at IT-bruken i offentlig forvaltning ikke er spesielt spenstig eller effektiv. (Den andre grunnen er de mange «IT-skandalene» i offentlig sektor i første del av 1990-tallet). Dette er en utfordring som dagens statsråd for dette arbeidet, Morten Andreas Meyer, har når han skal ta stilling til den foreslåtte «Arkitektur for elektronisk samhandling i offentlig sektor» i september.

Men det er ingen grunn til å fortvile. Å spå om den teknologiske fremtid kan være vanskelig, mens det er lettere å legge frem visjoner. Erfaringen tilsier at visjonene langt på vei blir realisert, selv om den teknologi en trodde skulle realisere visjonene, ofte blir en annen enn den en trodde.

Et eksempel på det er den fremtidsstudien som ble laget på bestilling av Dataforeningen i 1993. Her beskrev flere av oss hvordan det norske samfunnet ville (burde) se ut i 2003 som følge av teknologiutviklingen (i boka IT neste TI, redigert av Petter Gottshalck). Sett i ettertid er de visjonene som den gang ble presentert slett ikke så dumme. Men det er èn ting som slår en når en leser dette i dag:

Mange av de visjonene som en så for seg den gang er blitt realisert, men ved hjelp av til dels annen teknologi enn den vi trodde på den gang. Verken mobiltelefonens voldsomme utvikling, eller Internetts utvikling ble spådd. Riktignok nevner Gisle Hannemyr – som den eneste – Internett i sitt kapitel. Han kan fortelle at det allerede da fantes mer informasjon tilgjengelig i Nettet enn selv i de største leksika(!). Og at mer enn 100 millioner brukere ville være tilknyttet Nettet i 2003! (Så vidt jeg vet har minst 500 millioner mennesker Internett-tilknytning i dag).

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Internasjonalt samarbeid skal styrke ansvarlig KI

Slik kunne en gå videre. Jeg foretok i sommer for moro skyld en kort gjennomgang av hvilke teknologier en har vært opptatt av hvert år de siste 10 årene. Noe ble spådd det helt store gjennombruddet, andre ble betraktet som en flopp. Jeg skal ikke bry leserne med alt jeg fant av mislykkede spådommer, men en kuriositet kan nevnes:

I oktober 2001 ble et merkelig produkt introdusert. Det kostet flere ganger mer enn tilsvarende produkter som allerede fantes på markedet, det ble lansert midt under verste nedgangstiden i IT-bransjen, i sterk konkurranse med store aktører innen forbruker-elektronikk, og uten synlig merverdi for kundene.

Verken analytikere, presse eller marked hadde særlig tro på iPod den gang.

Nå har Gartner spådd hvilke 32 teknologier som vil ha betydning over de neste 10 årene. Et godt råd: Tro ikke på dem. Hva som blir virkelighet og ikke, avhenger av en rekke forhold. «Disruptiv teknologi» som det heter – altså teknologi som tilsynelatende kommer ingen steds fra, og som forandrer og overflødiggjør etablert teknologi (som Internett gjorde i forhold til OSI) – vil helt sikkert oppstå en gang i løpet av det neste tiåret. I tillegg er det ofte umulig å vite hvordan ny teknologi kan endre kunders adferd på måte som de opplever som positivt (Walkman og mobiltelefoner er eksempler på det). I tillegg kan god teknologi mangle en god forretningsmodell.

Det er derfor et komplisert samspill mellom teknologi, marked og adferd som gjør at ingen kan forutsi hvor utviklingen er om for eksempel ti år.

Men det som er helt sikkert – og som er en utfordring for så vel statsråd Meyer som andre som ønsker å styre utviklingen – er dette: En god visjon er en sterkere drivkraft for utviklingen og bruken av teknologi, enn «gartneriske» hypekurver.

Les også: