Derfor går 3G så tregt

3G-markedet utvikler seg langsommere enn forutsatt. Det må også regulatorisk myndighet kunne erkjenne.

Del

Eirik Rossen

20. sep. 2004 - 15:15

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

«3G mobiltelefon vil være som å ha en telefon, en datamaskin, en TV, en personsøker, et videokonferansesystem, en avis, en dagbok, og til med ett kredittkort, i en og samme fysiske enhet… 3G vil søke på Internett for deg etter relevante nyheter, bestille dine feriereiser, og laste ned et godnatteventyr til dine barn, med tilhørende bilder… 3G vil bli en like stor nødvendighet som lommeboken for menn og vesken for kvinner en gang var.»

– Rapport fra International Telecommunication Union, 2000.

Barbara Thoralfsson i Netcom vil levere tilbake UMTS-konsesjonen hvis hun ikke slipper dagbøter (digi.no). Esben Tuman Johnsen i Telenor vil vente med utbyggingen til den totale brukeropplevelsen er god nok (Aftenposten). Svenske 3G-operatører ber om langsommere utbygging enn konsesjonsreglene krever (IT-avisen). Den teleteknologiske visjon fra fire år siden er sannelig i ferd med å møte virkeligheten. Det må også regulatorisk myndighet kunne erkjenne.

Ved inngangen til 2003 skrev jeg en artikkel med en klar konklusjon: Fremtiden hører mobilen til. Det var særlig det snarlige gjennombrudd for tredje generasjons mobilsystem (3G) jeg tenkte på. Den spådommen holdt ikke. Synd for en stakkars skribent, men en katastrofe for hele teleindustrien. Hva har skjedd? Det er grunn til ettertanke – men også handling:

I 2000 mente en at gjennombruddet for 3G vil komme i 2002. Det var ikke bare «hypede» teleoperatører og investorer som trodde det. Som sitatet ovenfor viser, var det seriøse organisasjoner som sto bak den forlokkede fremtidsvisjonen. Virkeligheten er at 3G-salget først begynner i 2005, flere år forsinket. Det er heller ikke snakk om noe «gjennombrudd»; utbredelsen i markedet vil skje langsomt over flere år.
En trodde også at 3G ville erstatte forrige generasjons mobilsystemer i løpet av to til tre år etter lanseringen. I dag mener en det vil ta minst ti år.
En mente at 3G-markedet ville bli dominert av nedlasting av video, spill og ulike typer databaserte media- og underholdningsprodukter. Markedsundersøkelser viser imidlertid at mobiltelefonen – enten det er 2G eller 3G – i all hovedsak vil bli brukt til telefonsamtaler og tekstmeldinger. Det er mye av en avis- og leverandør-«hype» at mobiltelefonen brukes til alle de nye «fancy» muligheter teknologien gir. Eksemplet er for eksempel N-Gage som ble en flopp. For det store flertall er mobiltelefonen en telefon. Punktum.
En antok også at en «killer-applikasjon» ville gi det absolutte markedmessige gjennombruddet, slik regnearket ble det for PC-er, eller e-post for Internett. En «killer-applikasjon» er noe som «alle» rett og slett må ha, og som gir 3G en unik verdi. Det er vanskelig i dag å se noen slik «killer applikasjon» i mobilmarkedet. Tvert om tyder alt på at utviklingen av mobiltjenester vil differensieres på nisjeelementer og nisjemarkeder i en grad som ingen annen bransje har opplevd før. Markedskonsulenter og «brand»-byggere vil derfor ha en stor fremtid i mobilbransjen.
En trodde også at 3G ville bli svært lønnsomt for leverandørene. Heller ikke det vil skje. Tvert om vil leverandørene slite med lønnsomheten. 3G-telefoner vil bli billigere å ringe fra enn en 2G-telefon. 3G vil i langt mindre utstrekning – slik en ser det i dag – ha nedlasting av filmer og spill som hovedprodukter. Leverandørene må derfor bruke all sin dyktighet i å «bundle» tjenester og produkter til ulike, differensierte, markeder for å oppnå gode marginer.
Teleindustrien selv vil derfor være de fremste til å forsinke utbyggingen av 3G, rett og slett fordi 3G vil fremskynde utviklingen bort fra inntektsstrømmene fra fast telefoni og 2G-mobilsystemer, til lavere inntekter fra telefoni via 3G-systemet. (Det er derfor ikke bare teknologiske problemer som hindrer utbyggingen. Operatørene har noen skjulte agendaer her).

Med andre ord: Virkeligheten ser litt annerledes ut for 3G enn hva en trodde for et par år siden.

La meg derfor også minne om hva vi her egentlig snakker om:

3G ble i 2000 presentert som «the next big thing» innen IT- og televerden. Så spennende var potensialet at teleoperatørene i Europa totalt betalte 1000 milliarder kroner totalt for å sikre seg 3G-lisenser. Selve utbyggingen vil koste tilsvarende. Dette har altså vært en investering for bransjen på 2000 milliarder kroner Europa sett under ett – den største enkeltinvestering noen bransje noen gang har gjort. Etter en stund skjønte de at dette var helt feil. De fleste teleoperatører har derfor forlengst nedskrevet store deler av denne investeringen for å starte på et mer realistisk grunnlag.

De store investeringene – og forsinkelsene på den tekniske ferdigstillelsen av 3G – hadde en større effekt på tilbakegangen i IT-markedet – og på verdensøkonomien – enn «dot.com»-boblen. Så det er ikke småtterier vi her snakker om.

Hvordan kunne det skje?

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Da euroen kom til Trondheim

Det er flere grunner. Vi ble alle ble revet med av de fantastiske fremtidsutsiktene som teknologien fortonet seg å gi i slutten av 1990-årene. Manglende realisme preget alle. I tillegg kommer tekniske problemer, uenighet om standarden (i Europa vel og merke, i Asia har en blitt enig om en standard), og at en «hybrid»-løsning (2.5G-mobilsystemer som kom på markedet i 2002), langt på vei tilfredsstilte markedets behov.

Og fremfor alt – politikerne hausset dette like mye opp som noen annen da de satte i gang en konsesjonsprosess som i praksis søkte å presse mest mulig penger ut av operatørene for å få kjøpt noen frekvenser.

Betyr dette at all oppstyret om 3G bare var tull? Nei. 3G er nødvendig fordi kapasiteten i 2G ikke er god nok for den etterspørselen som allerede er der i dag. Og 3G vil utvikle seg fra å være en avansert telefon, til å bli alt det som Den internasjonale teleunion (ITU) spådde i 2000 at den ville bli. Men det vil skje senere og mer gradvis enn hva en trodde for fire år siden. Samtidig gjør dette at markedsforutsetningene er blitt endret for operatørene.

Det burde også regulatorisk myndighet innse, og lempe på konsesjonsbetingelsene. Eller i det minste ha lik behandling overfor operatører som ber om lettelser i betingelsene.

Les også: