Ifølge analyseselskapet Gartner, vil 80 prosent av alle bedriftsapplikasjoner være basert på enten Java 2EE eller Microsoft .Net innen 2008. Felles for disse to plattformene er at applikasjonene kjører på en virtuell maskin, henholdsvis Java virtuell maskin og .Net Common Language Runtime (CLR).
Maskinene som kjører disse virtuelle maskinene i dag, er ikke spesielt egnet for denne oppgaven. I miljøer med mange applikasjoner, legger de beslag på store administrative ressurser, og applikasjonene tildeles gjerne godt i overkant med maskinressurser. Følgen er høye omkostninger til drift, samtidig som det investeres i mye overflødig maskinkraft.
Innen lagring er tilsvarende problemstillinger løst gjennom virtualisering, slik at man bare slenger på flere billige disker etter behov, uten at det kreves komplisert og kostbar inngripen i selve lagringssystemet.
Det unge amerikanske selskapet Azul Systems tenker seg et system for «network attached processing» der man bare slenger på flere prosessorer når applikasjonene trenger det, på samme måte som man hiver flere disker inn i «network attached storage» når lageret er i ferd med å bli fullt.
Mannen som først tenkte dette er Stephen DeWitt. På 1990-tallet utviklet han konseptet «dedikert server» og bygget opp selskapet Cobalt Systems. Rett før dotcom-bobla sprakk, solgte han Cobalt til Sun for to milliarder dollar. Han har med andre ord et solid materielt grunnlag for sine tanker.
I 2002 forlot DeWitt Sun og samlet talenter rundt seg for å realisere en annen type dedikert server. Til Azul kom blant andre Scott Sellers, en brikkedesigner med stjerneerfaring fra 3dfx Interactive som var stor innen 3D-grafikk på 1990-tallet, og som gikk konkurs i 2000.
Azul vil bygge «network attached processing» – kan man kalle det «direktekoplet datakraft»? – ved hjelp av maskinvare som er dedikert for å kjøre virtuelle maskiner, som inneholder massevis av datakraft og minne, og som likevel er rimelig å produsere. Denne maskinvaren skal kunne koples direkte til nettverk med servere som i dag kjører IBMs eller BEAs applikasjonstjenere, slik at ekstra programvare på serverne sikrer at applikasjonene oppfatter Azuls Java-maskineri som et fritt tilgjengelig og nærmest ubegrenset hav av prosessorkraft og minne. Det samme skal kunne skje med Microsofts applikasjonstjener .Net Framework mot dedikert CLR-maskineri. Azuls programvare skal sikre at hver applikasjon får den datakraften den trenger, skalert opp eller ned når behovet varierer over tid. Det er ikke nødvendig med noen form for endring på applikasjonene eller på applikasjonstjenerne.
Det sier seg nesten selv at det er uhensiktsmessig å kjøre direktekoplet datakraft for virtuelle maskiner på vanlige prosessorer. Derfor har de konstruert en egen 64 biters prosessor med et redusert instruksjonssett, som koples sammen til symmetrisk flerprosesserende systemer (SMP). Hver prosessor består av 24 uavhengige kjerner. Prosessorene skal framstilles i bolker på fire. En Azul-boks kan ha opptil 16 prosessorer – altså 384 kjerner med hver sin virtuelle maskin – og opptil 256 GB minne. For å sikre redundans skal man kjøre spann på minst to bokser.
I sine beskrivelser overfor pressen har Azul brukt betegnelsen «compute array» («prosessormatrise» er vel den hensiktsmessige norske betegnelsen) for å beskrive dette. En prosessormatrise skal straks gjenkjenne andre av sitt slag når den koples på et nettverk, og straks sette i gang det som trengs for å trekke i spann med de øvrige prosessormatrisene i nettet. Ambisjonsnivået for den virtualiserende programvaren til Azuls direktekoplet datakraft er med andre ord svært høyt.
Likevel tar Azul sikte på å levere sine første produkter i løpet av første halvår 2005. Det samarbeides med IBM og BEA for å sikre at prosessormatrisene uten videre kan brukes mot applikasjonstjenerne WebSphere og WebLogic. Det er inngått avtale med TSMC på Taiwan om å produsere prosessorene.
