(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
Sett at du hadde gått til Jon Fredrik Baksaas i 2002 da han var nytilsatt konsernsjef, og sagt at han måtte satse på 802.16 for å bevare Telenors konkurranseevne? Hvis du aldri hadde sett et dumt fjes før noen gang, ville du få se det da. Men i dag ville han ha skjønt hva du snakket om.
Som regel finnes det ingen storslått idé bak de teknologiske oppfinnelsene som forandrer verden. Som regel kommer de til ved tilfeldigheter eller for å løse enkle, praktiske problemer der og da.
Et eksempel: Da Thomas Alva Edison oppfant fonografen i 1877, ante verken han eller andre hva den kunne brukes til, langt mindre hvilke konsekvenser den ville få. Edison var ingeniør og opptatt av å konstruere en maskin på ingeniørens premisser. Resultatet ble en teknisk avansert maskin som var svært vanskelig å betjene. Og altså uten noe formål, uten noen anvendelse.
Resultatet ble en temmelig ubrukelig oppfinnelse. Det var først 20 til 30 år senere, da Emilie Berliner konstruerte grammofonplaten (i stedet for Edisons sylinder) at fonografen fikk reell bruksanvendelse, nemlig til å spille plater. Resultatet var at underholdningsindustrien ble et massemarked.
Og hva med telefonen som Graham Bell oppfant? Bell visste ikke at han hadde oppfunnet telefonen – han kalte den «en forbedret telegraf». Ingen – heller ikke Graham Bell – kunne forestille seg at noen i fremtiden vil løfte av et rør for å småsnakke med venner og bekjente, og slett ikke hvis de bodde i samme by.
Det samme gjaldt Internett. Selv om det i mange tiår hadde eksistert en forestilling om «et verdensbibliotek» som alle lett kunne få tilgang til, var det langt mer praktiske behov som lå til grunn for utviklingen av Internett (ARPANET) i 1960-årene. J.C.R. Licklider ledet et forskningsinstitutt som hadde til oppgave å forske i hvordan en tar beslutninger i stressede situasjoner og kun ved hjelp av telekommunikasjonsforbindelser mellom aktørene. Det praktiske problemet som EDB-sjefen på ARPA, Larry Roberts, sto overfor, var at telelinjene var for dyre.
Dermed ble «Internett» skapt i betydningen en ny og revolusjonerende måte å utnytte telelinjene på, nemlig ved pakkersvitsjing. Men det var mye senere – da Tim Berners-Lee skapte applikasjonen World Wide Web og Marc Andreessen nettleseren Mosaic – at Internett fikk den anvendelse den har i dag. Internett har forandret verden – og vil ventelig gjøre det i ennå større grad i fremtiden. Men på en måte og i et omfang som ikke Licklider, Roberts og andre, tenkte seg på den tiden.
(Det er en alminnelig – men feilaktig – forestilling om at Internett ble utviklet av det amerikanske forsvaret for å sikre kommunikasjonslinjer i tilfelle atomkrig. Dette er en myte som ikke har grunnlag i fakta. Myten har sin opprinnelse i at Paul Baran (som sto bak konseptet om pakkesvitsjing) som privatpersonmente at Internett kunne brukes til det formålet. (Men da måtte også Sovjetunionen gjøre det samme). Det amerikanske forsvaret fattet ikke interesse for Internett (ARPANET) før i 1975. Den militære del av ARPANET ble ikke etablert før i 1985. Da hadde ARPANET eksistert i 15 år allerede. Det finnes rikelig med kildemateriale som bekrefter dette. Interesserte kan begynne med Janet Abbate: Inventing the Internet, MIT Press, 2000; og M. Mitchell Waldrop: The Dream Machine, Viking, 2001. Se forøvrig den debatt som for tiden foregår på dette området mellom meg og andre i Teknisk Ukeblad.)
I dag ser vi utviklingen av en ny teknologi som ventelig også vil forandre store deler av hvordan vi kommuniserer. Også den et resultat av mer eller mindre tilfeldigheter, og for å løse små, praktiske problemer. Men vil utvilsomt utvikle seg til noe annet i fremtiden.
Det begynte i 1985. Da besluttet amerikanske myndigheter å frigi noen frekvenser som ikke var i bruk og som vanskelig kunne brukes til noe nyttig.
I 1988 brukte NCR denne nye og åpne frekvensen til kommunikasjon mellom kasseapparater. Samtidig innså mange at det hadde vært fint med én standard for denne frekvensen. Følgelig gikk NCR til IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers) hvor en komité tidligere hadde vedtatt Ethernet-standarden. I 1997 kom resultatet, en standard kalt 802.11 ble vedtatt. Wi-Fi – som den senere kom til å hete – var født.
Dvs. en vedtok egentlig to ulike standarder på ulike frekvensbånd.
Det førte til at flere aktører dannet en allianse kalt WECA (Wireless Ethernet Compability Alliance). Blant dem var Nokia, 3Com, Lucent og firmaer ble kjøpt opp av Cisco. De ble enige om én felles standard. Etter mye om og men, byttet gruppen navn til Wi-Fi Alliance. Utstyr som er merket Wi-Fi følger den trådløse Ethernet-standarden , og er garantert interoperabel med annet utstyr med samme merke. Navnet kom rett og slett fordi det lignet på hi-fi. Hva forkortelsen i dag står for, nemlig wireleless fidelity,er en konstruksjon som har skjedd i etterkant.
I 1999 bestemte Apple seg for å lage en datamaskin med trådløs kommunikasjon over korte avstander. De ba Lucent om å lage en slik. Resultatet ble Wi-Fi, implementert under navnet AirPort og som del av tilbudet i Apples iBook -maskiner.
Det var rett beslutning til rett tid.
Flere fulgte etter, og i 2001 – midt under IT-krisen – ble Wi-Fi et «hot» produkt for bredbåndskommunikasjon over kortere avstander mellom PC-er, mellom PC-er og TV-er, mellom TV-er og husholdningsmaskiner og så videre, og «hot spots» ble etablert på flyplasser, på kafeer, på hoteller, i konferanserom og så videre. Etter hvert ble Wi-Fi også brukt som kommunikasjonsprotokoll fra PC-er til bedriftens sentralanlegg. Den ble også brukt som trådløs kommunikasjon over korte avtander til Internett. Wi-Fi ble «the missing link» til trådløs Internett med bredbånds kommunikasjonsmuligheter.
Men Wi-Fi har store begrensninger. Wi-Fi har kort rekkevidde (ca. 90 meter), og det er forskjellige typer abonnementer for hvert «hot spot».
Dermed kom en ny standard – som en utvidelse av Wi-Fi – nemlig WiMax (det er her betegnelsen 802.16 kommer inn), med langt større rekkevidde (opptil 50 kilometer) og større båndbredde.
Ved en tilfeldighet ble altså en del av frekvensspekteret åpnet opp for fri benyttelse, og i første omgang uten underleggelse av konsesjon, lisens eller andre typer regulering (fordi man ikke så – kunne se - den kommersielle betydning av dette). I dag slåss aktørene i krevende budrunder for å kunne benytte denne nye standarden.
Og her vi et sentralt poeng: Ny teknologi som kommer ut av «det store intet», og som ingen har noen tro på i utgangspunktet, kan bli «disruptiv teknologi». Disruptiv teknologi er enklere teknologi enn den eksisterende, men som henvender seg til og utløser nye markedsbehov. En variant av disruptiv teknologi er såkalt «new-market disruptions», altså teknologi som skaper markedsrom for nye aktører som undergraver de etablerte aktørers posisjon. (Om de ulike markedsmessige varianter av «disruptiv teknologi», se min artikkel Hva er løsningen på «innovatørens dilemma»?.)
For å gå tilbake til Baksaas og 802.16, WiMax. Telenor har nesten ingen konkurranse på fasttelefoni. Samtidig er fasttelefoni et produkt som vil forsvinne over tid, og med sterkt fallende lønnsomhet etter hvert. Fasttelefoni er allerede i dag i ferd med å bli erstattet av mobiltelefoni. Men det har ikke i vesentlig grad forandret Telenors monopolsituasjon, eller skapt noen vesentlig større konkurranse i markedet. Telenor Mobil og Netcom deler i realiteten markedet seg i mellom.
Så har bredbånd kommet for fullt. Flere aktører trer inn i markedet, konkurransen økes Telenor har ikke samme posisjon her som i mobilmarkedet. Så kommer IP-telefoni og WiMax og så videre. Det åpner opp for stadig flere aktører.
Etter hvert som teknologiutviklingen innen teleområdet utvikler seg, blir konkurransen større, og nye aktører blir i stadig mindre avhengig av Telenor for å vinne markedsandeler der «disruptiv teknologi» åpner opp nye markedsområder eller markedsbehov. Som fonografen, telefonen, Internett - og nå WiMax gjør.
Kombinasjonen av IP-telefoni og trådløs internettilgang gjennom WiMax er i dag den viktigste og største utfordringen Telenor står overfor. Resultatet vil helt sikkert bli at konkurransen på telemarkedet vil bli vesentlig skjerpet, og at Telenors markedsposisjon gradvis vil bli svekket.
Konkurransen på telemarkedet øker altså, ikke ved regulering av markedet, men ved innovativ teknologisk utvikling ut i fra bokstavelig talt «det store intet». 802.16 var svaret en kunne gi Baksaas på hvor konkurransen i nær fremtid ville komme. Problemet var at verken Baksaas eller andre forstod hva spørsmålet var – hvilket uidentifisert behov den standarden i all verden skulle dekke.
Akkurat slik det var med fonografen, telefonen – og Internett – i sin tid.
Hvem sa at teknologiutvikling ikke er spennende?
Les også:
- [03.10.2005] IP-telefoni: Hype eller «disruptiv teknologi»?
- [17.01.2005] Slik blir IT-trendene fra 2005 og utover
- [13.01.2005] Tilbyr første sertifiserte WiMax-brikke
- [08.12.2004] Vellykket WiMAX-test i Sverige
- [18.05.2004] Trådløst Internett både her og der
- [10.11.2003] Hva er løsningen på "innovatørens dilemma"?
- [15.10.2003] Ethernet 30 år
- [22.09.2003] Det vandrende bredbånd
- [12.05.2003] Internett på vinger
- [15.10.2002] Trådløst Internett på én brikke
