Tsunamien som har feid over kystområder i Bangladesh, India, Indonesia, Malaysia, Maldivene, Myanmar, Seychellene, Somalia, Sri Lanka og Thailand – og drept i overkant av 40.000 mennesker etter noen anslag – har med stor kraft også reist spørsmålet om et varslingssystem for tsunamier i Det indiske hav, tilsvarende det man har i Stillehavet.
Systemet i Stillehavet består av seks tsunamivarslere – på engelsk «tsunameter» – langs USAs stillehavskyst, fjorten i Japan og en i Chile. Varslerne er knyttet opp mot to tsunamivarslingssentre i henholdsvis Alaska og Hawaii. Sentrene har opplegg for å varsle myndigheter i de berørte landene, og disse har på sin side – eller skal ha – varslings- og evakueringsplaner som kan settes i verk på de opptil noen få timer man har til rådighet.
Ifølge en av forskerne som arbeider med systemet – direktør Eddie Bernard i Pacific Marine Environmental Laboratory i Seattle, en enhet som sorterer under USAs National Oceanic and Atmospheric Administration, koster hver tsunamivarsler rundt 250.000 dollar, altså i overkant av 1,5 millioner kroner etter dagens dollarkurs, og kan settes opp i løpet av en måned.
Bernard sier til Reuters at et forslag om å sette ut to varslere i Den indiske hav har vært klarert gjennom en FN-kommisjon.
– De støtter det, men det er alltid en forsinkelse fra et forslag blir skrevet, til det blir stilt midler til disposisjon.
En kompliserende faktor i det å få midler ut av FN-systemet – Bernard kommenterer ikke dette – er den amerikanske motviljen mot å skjenke penger til det. Senatets republikanere har i årevis sørget for at USA til enhver tid ligger langt tilbake selv når det gjelder rutinebetalinger. De samme kreftene har nå gående en aksjon for å stille generalsekretær Kofi Annan personlig ansvarlig for korrupsjon rundt olje for mat-programmet i Irak, et program som Sikkerhetsrådet i sin tid, på USAs anbefaling, vedtok å beholde det daglige ansvaret for.
Nordmannen Jan Egeland, sjefen for FN-kontoret som koordinerer verdensorganisasjonens humanitære innsats, opplyste på en pressekonferanse at et tsunamivarslingssystem for Det indiske hav er noe som absolutt bør vurderes. Han pekte på at katastrofeberedskap i dette området hittil har prioritert arbeid med monsuner. Årsaken er at monsuner er både svært alminnelige og svært ødeleggende, mens store tsunamier i dette området antas å forekomme bare rundt en gang hvert hundreår.
Tsunamieksperter mener fenomenet er langt mindre hyppig. Sjefen for det amerikanske tsunamivarslingssenteret i Hawaii, Charles McCreery, sa til Reuters at katastrofer som vi nettopp har opplevd, bare kan forventes hvert 700 år.
McCreery registrerte det store jordskjelvet ved Sumatra natt til annen juledag, og han og hans medarbeiderne kastet straks seg over telefonene. De ringte til Australia, til amerikanske marineoffiserer, diverse amerikanske ambassader og til slutt USAs utenriksdepartement. Så hadde de ikke flere å ringe til.
– Vi prøvde å gjøre det vi kunne, sa McCreery til Reuters. – Vi har bare ikke kontaktpersoner i våre lister for noen i den delen av verden.
Katastrofen skulle bare inntreffe hvert 700 år. Forrige gang en tsunami rammet Det indiske hav var da Sumatra-vulkanen Krakatoa eksploderte i 1883, og anslagsvis 36.000 mennesker døde. Da haster det ikke med å etablere et nettverk av kontaktpersoner, selv om det ikke koster særlig. Hva USAs utenriksdepartement gjorde, vites ikke.
I California omfatter varslingssystemet advarsler til statlige og delstatlige institusjoner over dedikerte linjer, opplegg for å kringkaste advarsler over radio, tv og Internett, samt e-post og telefon til nøkkelpersoner innen hjelpeorganisasjoner.
Et nettverk av kontaktpersoner er lite avhengig av teknologi. Mangel på tsunamivarslere er kanskje ikke hovedproblemet. Hvem som skal kontaktes er kanskje et større problem.
USA, EU, Japan, Kina, Russland, Australia, Norge – og flere – mobiliserer og deltar helhjertet i hjelpearbeidet. Egeland har hendene fulle de nærmeste ukene.
18. januar starter den fem dager lange World Conference on Disaster Reduction (verdenskonferanse om katastrofehåndtering) i Kobe i Japan. Da vil problemet med tsunamivarsling for Det indiske hav diskuteres i hele sin bredde. De vil diskutere det med kontaktlister, og legge til evakueringsplaner, samt folkeopplysning, som denne enkle regelen: Trekker havet seg plutselig tilbake, skal du løpe opp i høyden og bli der. For havet kommer straks igjen.
Som kontaktlisteløse McCreery sa i sin triste avmakt:
– Det tok halvannen time for tsuniamien å nå Sri Lanka etter jordskjelvet, og en time for den å ramme Thailand og Malaysia. Det tar bare et kvarter å gå fra stranda til et sikkert område.
