(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
Irak skulle bli gjennombruddet for en teknologistyrt krig som skulle bli gjennomført hurtigere, med færre soldater og med mindre sivile tap enn i noen annen krig. En hemmelig rapport fra Rand Corporation – som MIT har fått tak i - avslører nå at det holdt på å ende med katastrofe. Datateknologien sviktet.
Kriger har nesten alltid skapt nye teknologiske eller organisatoriske gjennombrudd. Tyskernes blitskrig og vietnamesernes form for geriljakrigføring, er eksempler på organisatoriske nyvinninger i denne «bransjen». Maskingeværet, fly og ubåt er eksempler på tilsvarende teknologiske nyvinninger som ga den parten som hadde disse våpnene, en fordel.
Irak-krigen skulle være gjennombruddet for en ny slik doktrine, en kombinasjon av teknologisk nyvinning og mer effektiv organisering. Denne doktrinen – kall den gjerne «Rumsfeld-doktrinen» selv om jeg ikke tror noen foreløpig har gått så langt å gi den et navn – går ut på å gjennomføre en krig med langt færre soldater enn tidligere, på kortere tid, med langt færre militære og sivile tap, og med lengre forsyningslinjer og større geografisk avstand mellom de ulike militære enhetene.
Forutsetningen for å klare det var mer bruk av avansert IT- og kommunikasjonsteknologi. Sentralt i denne teknologien lå bruk av GPS, e-post, laserkikkert, lukket Internett, og sentralt kommunikasjonsnett langt fra slagmarken. Det var på denne måten USA skulle få kontroll over Irak på kortest mulig tid.
Til å begynne med virket både strategien og teknologien utmerket. Det fikk vi et eksempel på allerede i begynnelsen av krigen: En sandstorm raste syd i Irak 25. til 28.mars, akkurat på det tidspunkt amerikanerne innledet sin innmarsj i Irak. Det var umulig å se terrenget både visuelt og med tradisjonell overvåkningsteknologi. Men amerikanernes overlegne IT-teknologi klarte å «se» gjennom sandstormen.
Det fikk vi et eksempel på 25. mars:
Et overvåkningsfly oppdaget fiendtlige irakiske tropper, brukte GPS til å plotte de nøyaktige koordinater, avdekket samtidig hvor amerikanske styrker befant seg, og sendte informasjonen via satellitt tilbake til kommunikasjonssentralen i Qatar. Operasjonssentralen sjekket signalene mot oppdaterte kart, og ga informasjonen tilbake via satellitt til et B52-bombefly som oppdaterte automatisk sitt digitale bombesystem med nye koordinater. Bomben droppes, styres av satellitten, treffer sitt mål, og informasjon blir sendt tilbake til operasjonssentralen som formidler dette videre til de stridende enhetene i området via lukket Internett og e-postsamband. Alt i brøkdelen av et sekund. Soldatene på bakken fikk ikke bare vite at bomben traff, men også hvilken skade den gjorde på fiendtlige styrker og området rundt.
Denne episoden – som er reell, bekreftet og publisert – ble veldig tidlig fremholdt av Pentagon som et eksempel på vellykket bruk av teknologi under krig. Det er da heller ingen tvil om at de amerikanske soldatenes viktigste våpen er nettopp IT. De amerikanske styrkene har 42 ganger større båndbredde i sitt kommunikasjonsutstyr enn under den forrige Gulf-krigen. I tillegg har de Det taktiske Internett – et lukket kommunikasjonssystem som binder ikke bare de organisatoriske enhetene sammen, men kan også formidle kryptert e-post til den enkelte soldat. Den enkelte soldat er i tillegg utstyrt med høyintelligente sensorer, og med mulighet for å laste ned massive informasjonsmengder.
Problemet er at dette i svært mange tilfeller ikke fungerer. Nedlasting av informasjon kan ta timer til tross for all den båndbredde de har. Systemene har også sviktet flere ganger på grunn av klimaet og sanden. Samtidig ser en hvor mye større sårbarhet teknologien gir: Dersom en får et kulehull i et fysisk kart, ja, da får en et hull i et kart, men det kan fremdeles brukes. Et kulehull i et digitalt kart derimot betyr at du ikke lenger har noe kart.
I en rapport utarbeidet av en «think tank» gruppe ved forskningsinstituttet Rand Corporation i California, og som foreløpig er hemmeligstemplet – men som MIT Technology Review (november 2004) har fått tilgang til – rapporteres følgende episode:
Amerikanske styrker nærmet seg Bagdad hvor den avgjørende trefningen ville finne sted. 3. april 2003 gjensto å innta en bro over Eufrat før veien inn til Bagdad var fri.
1000 amerikanske soldater skulle ta den broen. De fikk melding via IT-systemene at en brigade irakiske soldater nærmet seg dem nordfra med stor hastighet. Amerikanerne var forberedt. Det datasystemet imidlertid ikke fortalte var at ytterligere to brigader tungt bevæpnede irakiske soldater nærmet seg i ilfart fra to andre kanter også. 1000 amerikanske soldater sto derfor plutselig overfor en overlegen fiende med 10.000 soldater oppsatt med et betydelig antall tanks og artilleri.
Amerikanerne skjønte ingen ting før irakerne rett og slett – og bokstavelig talt – så dem inn i øynene. Teknologien ga ingen varsel overhodet
Det endte «bra». Amerikanerne slo ut den irakiske styrken, ikke på grunn av teknologi, men med vanlig tradisjonelle midler, og med bedre våpenopplæring og organisering. Irakerne på sin side hadde overhodet ikke forsøkt å skjule seg verken for å unngå visuell eller virtuell observasjon. Det var i det hele et svært primitivt organisert motangrep. Poenget er at amerikanerne ble for opptatt og fokusert på teknologien, en teknologi som ikke fungerte. Som en av generalene sa det senere: Broen over Eufrat ble erobret som under invasjonen i Normandie 60 år tilbake i tid. Ny teknologi spilte overhodet ingen rolle.
Det skal ha vært mange flere slike eksempler under Irak-krigen. Faktisk blir det påstått at amerikanske styrker tre ganger – og hver gang med tap av egne soldater som resultat – ble angrepet mens de stoppet for å laste ned informasjon! Grunnen til at kjøretøyene måtte stoppe var at de kjørte for fort til å få inn all informasjon. Det hendte at en måtte vente opp til 12 timer. Det rapporteres at flere ganger måtte en rett og slett slå av IT-utstyret – det heftet fremrykningen for mye.
Think tank-gruppen peker på en avgjørende årsak til at det ikke fungerte. Kommunikasjonen mellom operasjonsenhetene fungerte bra, men ikke kommunikasjon mellom soldatene.
Faktisk fungerte dette bedre i Afghanistan i 2001 noen uker etter terroranslaget mot World Trade Center. To dusin amerikanske soldater inne i Afghanistan lette på grensen til Pakistan etter Osama Bin Laden og Taliban-ledere. De hadde kun hester å ta seg frem med. Gruppen opererte som et team, men med hver enkelt soldat som personlig ansvarlig; ingen var gruppeleder. Kommunikasjonen dem mellom og til satellitt, fly og kommandosentralen, var optimal.
Satellittkommunikasjon oppdaget noen små lysglimt av lommelykter i ett av områdene. Informasjon viste at det var en liten gruppe Taliban-soldater. I løpet av minutter var fly dirigert til området fra en base i Usbekistan, og bombing av målet ble gjennomført. Soldatene gjennomførte kort etter opprenskingsaksjoner. I løpet av svært kort tid var det hele over.
En kan gjøre seg mange refleksjoner etter dette.
- En av dem er hvor avhengig – men også hvor sårbar – verden er blitt som følge av IT-utviklingen. Stoler vi ikke for mye på teknologien?
- En annen refleksjon er åpenbar: Til tross for den hendelsen som her blir omtalt, var bruken av IT i det store og hele meget vellykket. USA styrtet regimet hurtigere og med færre soldater og tap enn hvis de ikke hadde tatt teknologien til hjelp. – På den annen side har ikke teknologien hjulpet dem det minste når de nå forsøker å vinne freden i Irak. Til det kreves helt andre tiltak og en helt annen forståelse enn militærteknologisk innsikt.
- Og så kan en ikke la være å tenke over begivenhetenes tilfeldige spill: Hvis amerikanerne hadde vært like flinke til å ta i bruk moderne teknologi – for eksempel en datamaskin fremfor en hullkortmaskin – som hjelp under stemmeopptellingen i Florida under presidentvalget i 2000, da hadde en kanskje fått med seg det en nå vet, nemlig at Al Gore vant den delstaten med 537 stemmers overvekt?
Dermed hadde Al Gore og ikke George W. Bush blitt president. Det hadde ikke hindret terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001.
Men det hadde neppe ført til noen amerikanske Irak-invasjon to år etter.
Les også:
- [25.10.2012] Slo ut «datasenter» med kraftige mikrobølger
- [20.12.2004] Sekunder fra skandale pga IT
- [06.10.2003] P2P og vår fremtidige Internett-kultur
- [16.12.2002] Søppelbøtte eller resonnerende samtale?
- [02.05.2001] Tenkende maskiner og tankeløse mennesker
- [20.11.2000] Ti dager som rystet verden
- [15.12.1999] Hvem skal arve Internett?
