(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
We expect our heroes to be flawed. Heroes without flaws would not be successful. Yet in the end, it is not the flaws we need to remember but the achievements.
Hvis du i en alder av 50 år har oppnådd å få revolusjonert IT-markedet, forandret musikkbransjen og snudd opp ned på filmindustrien, da hadde du vel fortjent en statue? Eller i hvertfall å bli et iKon?
Dette er boken som Apple og Steve Jobs forsøkte å stoppe: iCon Steve Jobs: The Greatest Second Act in the History of Business, av J. Young og W. Simon. (Se Apple boikotter forlag.) Hvorfor den ble forsøkt stoppet, er ikke lett å si – kanskje var det bare et markedsføringstriks, enten fra forlaget eller fra Steve Jobs selv? Men det er klart at boken ikke alltid tegner et sympatisk bilde av en av IT-verdens ikoner. Intriger, baksnakking, manglende romslighet overfor andre, umulig lederstil, og så videre, er noen av karakteristikkene som deles ut. Eksemplene på uttalelser som «aldri mer» av folk som tidligere har jobbet sammen med Steve Jobs, er mange.
Men dette er ikke noe nytt. Boken setter dette også opp mot hva Steve faktisk har oppnådd, og som konkluderer med hans unike egenskaper: karismatisk, visjonær, med evne til å gjennomføre innovative utviklinger, og så videre.
Det som kanskje er utfordrende for Steve Jobs, er at forfatterne prøver å «psykologisere» hans adferd og personlighet ut fra to fakta: Det ene er at Jobs er et adoptivbarn som først fant sine foreldre etter mange år, og som derfor alltid har hatt et vanskelig følelsesmessig forhold til nærhet (han nektet først å ha noe å gjøre med sin første datter, Lisa). Det andre er at Jobs har åpenbart diagnosen ADHD, altså hyperaktivitet, en adferd som kan være svært utfordrende for omgivelsene.
Men mer interessant er det å lese boken som en bedriftsbiografi over hva Jobs har oppnådd her i livet, og som gjør ham til en av de mest innflytelsesrike personer i IT-bransjen, og den eneste som har hatt sterk påvirkning på ytterligere to bransjer.
Det boken forteller om etableringen av Apple og utviklingen av Macintosh, bringer intet nytt. Forholdet til – og bruddet med – Steve Wozniak og John Sculley kjenner vi godt til fra før. Det samme gjelder striden med Jeff Raskins om hvem som egentlig var opphavet til Macintosh. (Tankevekkende nok døde Jeff Raskins for kort tid siden av nøyaktig samme kreftsykdom som Steve Jobs nå har gjennomført en vellykket kur for.)
Det er tiden etter at han ble skviset ut av Apple i 1986 som er bokens styrke.
Han startet først selskapet NeXT, en bedrift som skulle konkurrere i markedet for arbeidsstasjoner. Noe senere investerte han i et annet selskap, Pixar, som utviklet programvare for avansert animasjon..
NeXT ble ingen suksess. Ironisk nok var det operativsystemet – NextStep – som skulle få varige følger. Ironisk både fordi Steve Jobs hele tiden har vært opptatt av maskiner og ikke programvare, og fordi NextStep ble grunnstammen i det nye operativsystemet som hans tidligere bedrift, Apple, nå bygger på – med Steve Jobs som leder.
Boken inneholder en interessant historie om hvilken skjebne NextStep egentlig kunne fått: I 1989 var IBM interessert i å kjøpe NextStep. Det ble ikke noe av mye fordi drivkraften for dette i IBM, Bill Lowe – mannen som brakte frem IBMs første PC, sluttet i IBM like etter. Det Steve Jobs ikke visste var hvorfor IBM var interessert: Samarbeidet med Bill Gates om utviklingen av OS/2var i ferd med å rakne, og IBM måtte skaffe seg et alternativ. Bokens forfattere mer enn antyder at hadde NextStep den gangen blitt solgt til IBM, hadde ikke Microsoft fått den posisjonen de i dag har på operativsystem til PC-er og servere.
Men NextStep skulle få sin rennessanse. Apples nye sjef Gilbert Amelio (etter at John Sculley var presset ut), skjønte at Apple måtte få et nytt operativsystem. Flere var aktuelle, Sun og Microsoft var to alternativer, NextStep og BeOS var to andre. BeOS var utviklet av Apples tidligere teknologiguru Jean-Louis Gassee i hans nye firma Be. Gassee var presset ut av Apple av nettopp Jobs – så her møttes to kamphaner på ny. Gassee var sikker på å få kontrakten med Apple, men Jobs snappet den fra ham. NextStep ble grunnlaget for Apples nye operativsystem OS X – og for Jobs’ gjeninntreden i Apple i 1997.
Men i mellomtiden hadde mye skjedd med Steves andre selskap Pixar.
Pixar var ikke Jobs’ selskap i den forstand at han startet det. Hans bidrag var finansiell investering. Den kreative leder for Pixar har hele tiden vært John Lassetter. Pixar gikk dårlig til å begynne med, ikke minst fordi de posisjonerte produktet sitt til et nisjeområde som medisinske laboratorier. Det ble en fiasko, og på et tidspunkt var den økonomiske byrden av både NeXT og Pixar så stor at den truet med å bruke opp hele Steves kapital.
Det snudde da Pixar satset på filmindustrien. Resultatet ble en rekke animasjonsfilmer som fikk Oscar, den ene etter den andre. Den første gikk til filmen Tin Toy. Pixar ble det viktigste filmstudio i bransjen, og samarbeidet med Disney gagnet begge. (Nå er imidlertid det samarbeidet opphørt – samarbeidet mellom Steve Jobs og Michael Eisner fra Disney ble en munnfull for mye.)
I mellomtiden hadde Jobs blitt invitert inn i Apple som «rådgiver» av Gil Amelio Men Jobs intrigerte Gil ut av posisjon, og overtok snart ledelsen selv.
Nærmest fra samme dag Steve Jobs overtok, begynte oppgangen i Apple. Men forfatterne gir en overbevisende forklaring på at Jobs bare fullførte det Amelio hadde startet. Både kostnadskuttene og den nye maskinen iMac, var tiltak som var planlagt lenge før Jopbs overtok. Som en kilde i Apple sier: Alle tiltak og produkter som kom ut av Apple de neste tre årene var resultatet av planene til Amelio, og ikke Jobs. Det viktigste bidraget Jobs ga i denne perioden – og som Amelio neppe ville ha klart – var å «stifte fred» med Bill Gates (mot at Microsoft investerte i Apple, og at Mac brukte Internet Explorer). Den avtalen ble mislikt av mange, men den var et taktisk skritt for å vinne tid i forhold til erkerivalen.
Så kom musikk-industrien inn i bildet. iTunes, iPod, og iTunes Music Store var mer eller mindre tilfeldigheter: Apple trengte en CD-brenner. (Steve Jobs sier selv at han senere har forundret seg over at han overså at ungdom brukte PC-er og CD-brennere til å laste ned digitale musikkfiler fra Napster illegalt.)
Under det arbeidet fant de ut at de skulle lage et system som kunne overføre musikkfiler fra en CD til en Apple-maskin, og som også kunne laste ned musikkfiler fra Internett. Resultatet ble iTunes som ble lansert i 2001 – mye basert på et konkurrerende produkt som Apple tidligere hadde kjøpt: SoundJam MP. Senere samme år kom musikkspilleren iPod. IPod ble det 20-århundrets Walkman, og for Apple ble iTunes og iPod enorme økonomiske suksesser frem til i dag.
Steve Jobs bidrag var ikke bare å få laget disse maskinene med deres elegante design. Suksessen ligger nok først og fremst i at han fikk musikkindustrien overbevist om at dette også ville være en fordel for dem. De sperrene han la inn i systemet – som gjorde det umulig å overføre musikkfiler fra iPod til andre PC-er enn Mac, eller omvendt – var til piratkopistenes store fortvilelse (selv om kodene lett kan knekkes), men til musikkindustriens glede. Nedlastning av musikkfiler fra «nettet» var dermed blitt stuerent.
De to siste årene har vært en eneste opptur for Apple. Omsetning og lønnsomhet har økt kraftig, langt sterkere enn andre IT-selskaper. Og dette gjelder både iPod (som i dag utgjør en større andel av omsetningen enn PC-produktene), og selve kjernevirksomheten. Det som er helt sikkert, er at dette nå vil avta. Markedet begynner å mettes, og nye aktører – ikke minst mobiltelefoner – vil begynne å ta markedsandeler fra Apple på dette området.
Ikke at nedturen for Apple som sådan, har begynt. Det er mer snakk om å komme inn i mer «normal» vekst.
Utviklingen videre for Apple blir mer enn spennende å følge. Den nylig annonserte overgang til Intel-prosessorer er for eksempel et risikabelt foretagende som først vil gi resultater om tidligst ett år. Mer interessant er det om Steve kan utnytte det «vindu» som Microsoft har skapt ved sine stadige forsinkelser av sitt nye operativsystem Longhorn, til å få etablert Apples eget operativsystem OS-X som et konkurransedyktig alternativ.
Young og Simon har skrevet en meget god bedriftsbiografi – ikke over Steve Jobs, men over hans bidrag til suksessene Apple og Pixar, og også operativsystemet NextStep. Boken avslutter med den hyllesten som er gjengitt ovenfor: Helter har mangler, men det er ikke manglene vi husker, men hva de faktisk oppnådde.
(Jeffrey S. Young og William L. Simon: iCon Steve Jobs: The Greatest Second Act in the History of Business, John Wiley, 2005).
Les også:
- [23.09.2005] MP3: «Chaos and Creation in the Backyard»?
- [27.04.2005] Apple boikotter forlag
- [14.02.2005] Slik ble Macintosh unnfanget og født
- [15.04.2004] Hvorfor Apple leder an nettsalget av musikk
- [19.08.2002] Hvordan skrive en god bedriftshistorie?
- [08.01.2001] Hvem var det 20. århundrets beste IT-leder?
