(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
«Det samfunnssystem og de organisasjonsmodeller vårt arbeidsliv har vært bygget etter, er et resultat av de teknologiske endringer som fant sted for 100 år siden. Ved inngangen til det 21. århundre er disse modeller og ideologier i ferd med å falle fra hverandre. Rett og slett fordi vi står overfor en ny teknologisk virkelighet.»
Thorbjørn Jagland, 1999
Det har vært en øredøvende taushet i valgkampen om IT-politikk. Det skyldes både mangel på politikk, men også mangel på forståelse av hva en IT-politikk er – eller bør være.
Alle partier er enige om visjonen. Vi må skape kunnskapssamfunnet, eller rettere den kunnskapsbaserte økonomi. Det er altså kunnskap vi skal leve av i fremtiden. Men det betyr ikke at vi skal slutte å produsere varer. Vi skal bruke kunnskapsbaserte produkter – som svært ofte er IT-teknologi og -løsninger – til å produsere varene til lavere kostnader, og til å utvikle tjenester rundt varene som gir dem større verdi for kunden.
Man er også enige om målet. Det er økt verdiskapning. Verdiskapning er summen av bedriftenes driftsresultat og lønnskostnader. Av begge betaler vi skatt som pløyes tilbake til samfunnet i form av velferdsgoder og fellestiltak. Verdiskapning dreier seg derfor både om næringspolitikk og velferdspolitikk. I tillegg måles verdiskapning ved hjelp av to begreper: produktivitet (som er uttrykk for dagens verdiskapning), og innovasjonsevne (som er uttrykk for fremtidens verdiskapning).
Disse avklaringene er viktige fordi IT-politikk er ikke en selvstendig størrelse. IT er en innsatsfaktor for verdiskapning. Det finnes mange innsatsfaktorer som skaper en god nærings- og velferdspolitikk. Men det politikerne overser er at IT er den viktigste innsatsfaktor både for produktiviteten, og for å møte fremtidens verdiskapningsbehov basert på innovasjon av produkter og prosesser.
Derfor hopper politikerne lett over det neste steget i prosessen, nemlig å utarbeide en strategi for bruk av IT som innsatsfaktor, og går heller over til tiltakene. Men det er ikke vanskelig å gjøre noen strategisk analyse av Norge som nasjon:
- Den største andel av verdiskapningen her i landet skjer gjennom små og mellomstore bedrifter
- Eksport av varer og tjenester er vår viktigste inntektskilde.
Samtidig er den største utfordringen at markedene blir mer og mer globalisert, med økende konkurranse som resultat. I tillegg flytter verdiskapningspunktet seg fra produksjon av standardprodukter til kundetilpassede løsninger. Strategien bør følgelig være å utnytte fortrinnene, og å overkomme utfordringene ved mer kostnadseffektiv produksjon og nye tjenester rundt primærproduktet.
En kommer ikke utenom IT for å realisere dette.
e-Government og åpne standarder
Det viktigste IT-tiltaket som gjennomføres for tiden, er moderniseringen av offentlig sektor ved hjelp av åpne standarder. Statsråd Morten Andreas Meyer skal ha stor ros for den kraft og vilje han legger bak gjennomføringen av dette. Men vi må også huske hvorfor dette er viktig:
- Det bidrar til å redusere kostnadsnivået i offentlig sektor
- Det utvikler nye tjenester
- Bruk av åpne standarder setter press på teknologi- og løsningsutviklingen innen IT-sektoren
Dette har betydning for verdiskapningen her i samfunnet i den forstand at et konkurransedyktig næringsliv er avhengig av en effektiv offentlig sektor (AltInn og selvangivelse i digital form), velferden er avhengig av gode offentlige tjenester (helsenett, MinSide), og utvikling av en konkurransedyktig norsk programvareindustri (åpne standarder).
Men det er to innvendinger: Meyers tiltak har ingen referanse tilbake til Høyres partiprogram, og synes å leve sitt eget liv også innenfor Høyre. Samtidig er modernisering av offentlig sektor kanskje det minst viktige området for en verdiskapningspolitikk.
Så vi får heller gå over til regjeringens egentlige IT-minister – eller bedre – verdiskapningsminister: Børge Brende. Han har to utfordringer:
1. Avskaffe den politiske rammebetingelse: næringsnøytralitet
Et fundament i næringspolitikken – og et varemerke for Høyre – har i flere år vært styring på rammebetingelser og næringsnøytralitet, det vil si at verken rammebetingelser eller direkte støtte skal favorisere noen næring. Styring på rammebetingelser er fint: rentenivå og kronekurs er viktige lønnsomhetsparametre for en bedrift. Men politikken bør også omfatte fjerning av den særnorske formuebeskatningen.
Men rammebetingelser blir tross alt marginale størrelser. Det skapes ikke noe av rammebetingelser. Det gjøres innenfor hver enkelt bedrift. Det er her næringsnøytraliteten kommer inn. Det er på tide med et generaloppgjør med denne politikken. Men dessverre er det slik at enhver som søker å vise hvor uheldig den politikken er, nærmest blir idioterklært, slik forsker Eli Moen ble i Dagens Næringsliv i forrige uke.
Men det er åpenbart at det Eli Moen peker på, er riktig, og det grunner seg på følgende syn:
Vi må slutte å oppfatte «Norge som et land i verden», hvor vi ser bort i fra de særlige fortrinn og ulemper vi har som nasjon. Det er ingen andre land som ikke søker å støtte opp under den industrien som har konkurransefortrinn. Det er ingen andre land som ikke bevisst velger ut industrier og områder som det bør satses på. Det gjorde heller ikke vi tidligere. Tiårene etter andre verdenskrig var en gjenoppbyggingsfase hvor staten tok ansvaret ved å satse på næringslivsorientert forskning med det formål å gi næringslivet drivkraft i oppbyggingen av landet. I denne sammenheng var anvendelse av teknologi, nemlig datamaskiner, av stor betydning. Denne politikken ble videreført over i mer «moderne» former gjennom en vellykket oljeindustripolitikk i 1970 og 1980-årene. (Statoil er for øvrig et utmerket eksempel på hvordan tradisjonell næringsstruktur møtte internasjonal utfordring, og hvor bruk av teknologi ble avgjørende for resultatet.)
Men dette endret seg utover i 1980-årene, ikke minst fordi en utredningsgruppe med Finn Lied som formann,
konkluderte med at «Det er verken mulig eller ønskelig selv å skape all ny teknologi i vårt land. Stort sett må vi importere denne…». Det er tydelig at utvalget tenker på datamaskiner – og ser dermed helt bort fra kunnskapsindustri i form av programvare.
Resultatet ble markedsliberalisme – staten skulle ikke blande seg inn i markedet. Den skulle fremfor alt være nøytral overfor alle bransjer, og ikke støtte opp under utvalgte bransjer som bygget på særegen norsk kompetanse eller konkurransefortrinn.
Realiteten er blitt at vi ikke bare har en særegen norsk formuesbeskatning. Vi har også en særegen næringspolitikk – også i forhold til andre land.
2. Støtte opp under kunnskapsbasert industri
Den andre utfordringen er denne:
IT-næringen består i dag av ca. 5000 bedrifter (hovedsakelig i Oslo-området og på Vestlandet). Denne næringen står for 5 prosent av verdiskapningen her i landet – langt mindre enn i andre OECD-land. Eksporten av IT-produkter og -tjenester er lav: Den utgjør bare 25 prosent av den totale omsetningen, og er synkende.
Dette representerer to problemer. Vi bør for det første ha en større IT-næring uansett, fordi IT-næringen har større produktivitet og større grad av innovasjonsevne enn andre bransjer. I seg selv bidrar den derfor til større verdiskapning. For det andre er IT en vesentlig innsatsfaktor i andre bedrifters verdiskapning.
Men igjen må en gjøre en strategisk analyse: Det er ikke hvilken som helst IT-næring en skal satse på. Tiden for å lage datamaskiner (som i Norsk Datas tid) er over på grunn av mangel på storskalaøkonomi (bedriftene må ha et større marked enn det norske for å bli lønnsom). Det er heller ikke mulig å vinne frem i noen større utstrekning med generelle programprodukter.
Potensialet ligger i nisjeorientert programvareteknologi og -løsninger knyttet til områder hvor vi har, eller kan få, konkurransefortrinn. Dette gjelder områder som olje og gass, maritim virksomhet, fiske og havbruk, og andre. Under oppstarten av oljealderen i 1970-årene fikk vi en rekke gode eksempler på slik programvareutvikling: SESAM var et produkt utviklet i fellesskap av oljeindustrien, forskningsmiljøer og programvareindustrien for skipskonstruksjon. SESAM fikk etter hvert et stort internasjonalt marked. Andre eksempler er innen seismiske undersøkelser samt konstruksjon og drift av oljeplattformer.
Det synes derfor åpenbart at den viktigste investering Norge kan gjøre, er å legge forholdene til rette for anvendelsesorientert forskning for utvikling av programvare som både forbedrer prosesser og skaper nye produkter. Altså verdiskapning knyttet til så vel produktivitetsvekst som innovasjon. Men hvor er de offentlig finansierte utviklingskontrakter med programvareindustrien, forskningsmiljøene og bedriftene, som skal gi denne verdiskapningen?
Norsk IT-industri lider i dag av en «hjemmemarkedsulempe». Det finnes ingen drahjelp i form av forskningsprosjekter eller utviklingskontrakter. For å lykkes i den kunnskapsbaserte økonomien må vi utvikle «vitevarer», det vil si tjenester og produkter grunnet på unike teknologiske fortrinn i internasjonalt orienterte nisjemarkeder med krevende kunder. Disse kan bare produseres gjennom et samspill mellom IT-næring, forskningen og bedrifter.
Men noen må finansiere dette. Staten er i dag ikke noe annet enn en bank som forvalter store verdier i et fond, et fond de nå bevisst kaller et pensjonsfond – for å være sikre på at ingen rører ved våre fremtidige pensjons- og trygdeutbetalinger. Men til forskjell fra en bank, har norske politikere ikke sett på penger som en mulighet til investering i fremtiden.
Det er frykten som driver norske politikere (fra alle partier). Frykten for å bruke penger, og frykten for å satse feil. Det er ikke minst frykten for å ta de store grep. Våre politikere har en fobi som heter «det digitale jernverk». En tenker da på etableringen av A/S Norsk Jernverk i sin tid, en satsing som aldri ble lønnsom, og som ble nedlagt i 1989. En ønsker ikke nå å etablere satsing på infrastruktur, næringsoppbygging eller næringsklynger, og så videre. i frykt for å skape et nytt «jernverk».
Men samtidig glemmer en da at dette var et ledd i en større satsing, nemlig at vi måtte bygge ut vårt nasjonale fortrinn – vannkraften – til elektrisitet som en nasjonal innsatsfaktor i all annen næring. Elektrisitetsutbyggingen var viktig for næringslivets konkurranseevne. Resultatet av denne satsingen ble utviklingen av et stålverk, en rekke aluminiumsbedrifter i distriktene, og at Norge ble Europas største eksportør av aluminium. Samtidig ble det attraktivt for utenlandsk industri å etablere seg her fordi vi kunne tilby billig energi. Det ulønnsomme Norsk Jernverk blir i den sammenheng kun en parentes.
Det er ikke vanskelig å se parallellen til dagens situasjon: Fortidens vannkraftpolitikk burde være dagens IT-politikk.
Les også:
- [31.10.2005] Meyer var ingen stor IT-minister
- [17.10.2005] Gode råd til rødgrønn fornyelsesminister
- [12.10.2005] MinSide i rute – men få vil få tilgang
- [12.09.2005] 13 land anbefaler åpne IKT-økosystemer
- [13.06.2005] Elektronisk samhandling: «Look to Norway»
- [02.05.2005] Åpne standarder i offentlig sektor
- [13.12.2004] Norge ingen avansert IT-nasjon?
- [04.10.2004] Dette er Meyers virkelige utfordringer
- [23.08.2004] Fra digital forkalkning til digital forvaltning
- [24.11.2003] Norge uten IT-politikk
- [13.01.2003] eNorge 2005 - uten politisk kraft og vilje?
- [02.10.2001] Ny regjering, ny IKT-politikk?
