Fruktbart kompromiss lite sannsynlig i Tunis

Det ser ikke ut til at toppmøte i Tunis vil åpne for noe fruktbart kompromiss i styringen av Internett.

Del

15. nov. 2005 - 13:50

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Hovedpoenget med FN-organisasjonenes World Summit on the Information Society WSIS er å komme videre med praktiske tiltak for å avverge et digitalt skille mellom fattig og rik, og bygge videre på gode erfaringer som er høstet de siste årene, særlig med utbygging av mobiltelefoni verden over.

Det som offisielt åpner i Tunis i morgen, og varer til fredag 18. november, er fase 2 av WSIS. Fase én ble holdt i Genève i desember 2003, og munnet ut i et enstemmig vedtak om prinsipper og handlingsplan fra 175 land.

I vesten er det en annen problemstilling som preger dekningen av WSIS: Hvorvidt det er riktig å la den amerikanske regjeringen fortsette å ha det endelige ordet i alt som har med driften av det globale Internett å gjøre.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Energisektoren i endring: Her skal Tietoevry Tech Services trappe opp

Dette ansvaret er i dag tildelt den ideelle stiftelsen ICANN som holder til i California, og som ledes av australieren Paul Twomey. Men ICANN rapporterer til USAs handelsdepartement. Avtalen som regulerer denne avhengigheten, går ut i september 2006. Den amerikanske regjeringen har varslet at den akter å beholde kontrollen også etter denne fristen.

Dette innebærer, paradoksalt nok, at den politiske styringen med Internett er forbeholdt én eneste politisk makt, nemlig den amerikanske regjeringen.

På de aller fleste andre områder der verdens land er avhengige av hverandre – post, telekommunikasjon, handel, penger, bankvesen, fred og så videre – er det internasjonale representative institusjoner som regjerer og regulerer. Internett derimot, som betyr så mye for samband, demokrati og handel verden over, har ikke noe slikt, men er underlagt den ene supermakten vi har igjen.

Hvor mye betyr dette egentlig? Det er ikke åpenbart at USAs kontroll med ICANN innebærer noen umiddelbar fare for demokratiet, selv om den utgjør en prinsipiell trussel. Skal man liste opp trusler mot allemannsretten på Internett, er det mer nærliggende å tenke på land som Kina og Iran, der det er offisiell politikk å sensurere ytringer og bygge teknologi for å hindre den demokratiske utviklingen Internett ellers bidrar til. Som problemstilling betraktet likner USAs kontroll over Internett på den norske debatten om republikk og statskirke: Det haster ikke, selv om de prinsipielle skillene er ganske klare.

Amerikanerne møter to utfordringer. Den ytterlige kommer fra land som ønsker at det etableres et nytt organ i FN-systemet, for eksempel et «globalt internettråd» for å ta hånd om utviklingen av adressesystemet, ta tiltak mot for eksempel spam og barneporno, og legge opp til blant annet hvordan varer og tjenester kan spores internasjonalt over nettet i et globalt og standardisert system.

Typisk nok har blant annet Brasil, Iran og Kina vært de drivende bak dette forslaget. USA er følgelig i stand til å argumentere troverdig for at den underliggende hensikten med dette forslaget er å politisere avgjørelsesprosessene, hindre teknologisk og annen fornyelse, og bruke det nye organet som skalkeskjul for offentlig sensur og kontroll.

En mildere utfordring kommer fra EU. I september fremmet unionen et kompromissforslag for å hevde prinsippet om internasjonal føring – i stedet for ett enerådig land – og samtidig sikre at ICANN står like fritt og politisk uavhengig som det gjør i dag til å verne om nettet og utvikle det teknologisk og driftsmessig.

Signalene fra USA tyder på at man der ikke skjønner det prinsipielle ved striden. Kongressen har vedtatt resolusjoner mot enhver endring av dagens tilstand, og senator Norm Coleman – som fremmet resolusjonen i senatet – har advart mot å gjøre Tunis til «et digitalt München», altså et knefall for diktatur på linje med den britiske statsminister Chamberlains legendariske ettergivenhet for Hitler i 1939.

Denne uforsonligheten avvises som «trangsynt» av EU, skriver New York Times som er på plass i Tunis. Avisa siterer en anonym EU-kilde som understreker at EU er enstemmig i sin oppfatning om at det må til en endring, og at unionens med vilje vage forslag bør oppfattes som et mulig kompromiss for å avvikle en situasjon som ikke kan vedvare over tid.

USAs viseassisterende utenriksminister («deputy assistant secretary of state» – høyere prioritet har toppmøtet ikke) David Gross som leder den amerikanske delegasjonen til Tunis, sier til avisa at han vil foretrekke ikke å ha noe vedtak i det hele tatt, enn et dårlig vedtak.

Det er et hett tips at han blir sannspådd.

Les også: