(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
.
Teknologi tas ikke i bruk så hurtig som mange forventer. Effektene kommer heller ikke så fort som man tror. Hvorfor?
Historie er fortellingen om «det som skjedde». Forhåpentlig også noe om hvorfor det skjedde. Det er også tradisjon for at historiefortellingen må stoppe noen år tidligere enn det året vi skriver den. Vi må nemlig få avstand og perspektiv for å sette tingene inn i riktig sammenheng.
Men hvorfor ikke gjøre det motsatte? Hvorfor ikke bruke vår kunnskap om fortiden til å si noe om hva som vil skje i fremtiden? For i studiet av «det som skjedde» ligger også analysen av de lange linjer, av de mer grunnleggende endringer av det som ble, eller blir, annerledes.
Bakgrunnen for denne betraktningen er følgende. Det er ingen tvil om Internett har skapt store endringer på mange områder de siste ti årene. Men det er også et faktum at mye man trodde ville skje, ikke har skjedd.
Når Gartner og andre nå forteller oss hva som vil skje av teknologisk utvikling i 2006 (slik de gjør hvert år), tar de lite hensyn til hva som ikke skjedde de foregående årene. Et gjennomgående trekk ved alle slike fremtidsperspektiver, og særlig når de settes sammen til scenarier, er at utviklingen går langt langsommere enn vi tror. Hvorfor er det slik? Hva er det som begrenser utviklingen? Siden det åpenbart ikke er tilgjengeligheten på stadig ny, fancy, teknologi, hva er det da?
Informasjonsteknologi har tre typer effekter på et samfunns utvikling:
- den effektiviserer arbeidsprosesser
- den skaper nye produkter
- den endrer de underliggende sosiale strukturer og atferdsmønstre
IT-historien har i hovedsak vært konsentrert om de to første punktene. Det er «lett» å påvise hvordan IT har forenklet, forbedret og kostnadseffektivisert arbeidsprosesser, og også at teknologien har bidratt til helt nye produkter vi ikke kunne tenke oss for noen år siden. Utviklingen på dette området er ikke langt fra de scenariene beskrives, selv om utviklingen også her kommer senere enn mange forventer.
Men en annen ting er teknologiens konsekvenser på et samfunns underliggende strukturer. Til tross for mobiltelefon, Internett, og så videre: Teknologien har ikke forandret oss så veldig.
La oss ta Internett som eksempel:
Kommunikasjonsteknologi har alltid endret ikke bare kommunikasjonsformen mellom mennesker, men også hvordan samfunnet fungerer. Internett er imidlertid ikke en hvilken som helst kommunikasjonsteknologi. Internett er det første eksemplet i historien på en fullstendig desentralisert kommunikasjonsteknologi, som gir større muligheter for å bringe inn nye aktører og nytt innhold i forhold til annen teknologi. All kommunikasjonsteknologi frem til Internett var egnet til å fremme den sentrale maktstrukturen. Internett skulle gjøre det motsatte: Det desentraliserte nettverkssamfunnet hvor enhver kunne få innflytelse.
Men er det det som har skjedd? La oss se på noen eksempler på hva som ble spådd ville skje, og hva som faktisk (hittil) har skjedd:
E-demokrati: Mange forventet at Internett-utviklingen ville endre samfunnets demokratiske struktur ved at flere ville bli trukket inn i den politiske prosess, og at den ville bli mer ustrukturert og uformell med direkte påvirkning av enkeltindividet på bekostning av de formelle strukturer som møter, partiorganisasjoner og styrende organer.
Vi har nylig gjennomført et stortingsvalg her i landet. Konklusjonen er vel heller den at Internett ikke spilte noen rolle i det hele. Men det gjorde derimot tv. Det er tv som setter agendaen, det er tv som iverksetter «folkemøter», og så videre. Internett har i den sammenheng ikke betydd noen ting, bortsett fra at det ble forsøkt etablert noen blogger, uten at dette påvirket temaene eller debatten. Internett har altså ikke hatt den forventede effekt på de politiske prosessene.
Nasjonsbygging: Kommunikasjonsteknologi har alltid blitt brukt som nasjonsbyggende element. Vi brukte blant annet kommunikasjonsteknologi (telegraf og telefoni) til å skape en felles identitet her i landet i slutten av 1800-tallet og etter 1905. I de senere år er det flere andre land som har hatt samme behov for å bruke teknologi til å «samle landet».
Sovjetunionen ble oppløst i 1989, og delt opp i en rekke enkeltstater. Russland gikk fra å være en sentralisert stat med stor grad av økonomisk likhet mellom ulike klasser, og hvor industriproduksjonen var det sentrale, til nå en stor grad av desentralisering med store økonomiske ulikheter, avhengighet av olje og ikke av tungindustri. I tillegg er IT og Internett blitt stadig mer utbredt. Mange trodde Internett ville bli brukt som et samfunnsbyggende element. Det motsatte har skjedd. Internett brukes heller til splittende og fraksjonsorientert virksomhet enn til samlende og nettverksbyggende effekt.
Det samme skjer med Kina. Det er en sentral styrt kommunistisk stat, med kraftig økonomisk vekst og stadig sterkere utbredelse av moderne kommunikasjonsteknologi, herunder både Internett og mobiltelefoner. Men denne utviklingen har ikke ført til at Kina har blitt en nettverksdannende nasjon. Tvert om er Internett sterkt kontrollert og sensurert nettopp for å hindre fraksjonsdannelser.
Globale sosiale og politiske bevegelser: Men på ett område har Internett hatt meget stor betydning som «grasrotsteknologi» for å endre globale maktstrukturer. Globale bevegelser som Greenpeace, Attac og så videre har brukt Internett-teknologien til å påvirke globale beslutninger. Det mest kjente eksemplet er demonstrasjonene under WTOs møte i Seattle i 1999. Her ble Internett brukt til å organisere demonstrasjonene, og til å skape et nettverk av aktører som samlet endret det resultatet som WTO forhandlet seg frem til da.
At desentraliserte grupper kan forme globale nettverk og utnytte dette til å ha direkte politisk betydning globalt, er noe nytt i historien. Det er ikke helt klart, men kanskje sannsynlig, at terroristorganisasjoner utnytter Internett til å etablere og drive desentrale nettverksstrukturer.
E-læring: Det mest overraskende er kanskje det som ikke har skjedd på undervisningsfronten. Internett ville en trodd skulle utløse en sterk etterspørsel både etter e-læring og fjernundervisning (ta kurs i andre land hjemmefra). E-læring var forventet både å øke kvaliteten på læringen, og at flere kunne få mer utdanning. Dette ville dermed få stor betydning på kompetansegrunnlaget ut i fra erkjennelsen at en nasjons konkurranseevne er avhengig av et høyt kunnskapsnivå.
Men dette har altså ikke skjedd. Noe av årsaken til dette ligger konservative læresteder/lærekrefter. E-læring er en kraftig utfordring til den tradisjonelle oppfatning av hva et læringsopplegg skal være og lærerens rolle i dette.
Konklusjon: Utviklingen har altså ikke skjedd slik mange spådde. Til tross for kraften i Internett, og det faktum at det er en «grasrotsteknologi» fritt tilgjengelig for alle, har den ikke forandret de grunnleggende samfunnsstrukturer, verken nasjonalt eller internasjonalt. Heller ikke kunnskapsformidling har gjennomgått den åpenbare revolusjon som Internett inviterer til.
Det burde være et sentralt forskningstema hvorfor teknologien så mye langsommere endrer de underliggende sosiale strukturer, i forhold til endring av arbeidsprosesser og produktutvikling.
Les også:
- [07.02.2006] IBM frir til russiske utviklere
- [09.08.2004] Om å spå den teknologiske fremtid
- [20.10.2003] 50 år og bare begynnelsen?
- [06.10.2003] P2P og vår fremtidige Internett-kultur
- [03.07.2000] Internett om fem år
