Bøker og tidsskrifter er for tiden svært opptatt av om India eller Kina blir den neste store økonomiske stormakt, basert blant annet på veksten i IT-industrien. Både Newsweek og Time har i sommer hatt lederartikler om dette. I tillegg utgis det stadig nye bøker om temaet.
I motsetning til den vanlige oppfatningen, særlig i IT-pressen, er det Kina og ikke India, som er den største kandidaten til å overta rollen etter USA som verdens ledende økonomiske stormakt og IT-nasjon.
Det er flere grunner til dette.
De viktigste er at Kina har betydelig større økonomiske vekst enn India, langt høyere levestandard og flere utenlandske investeringer. Befolkningstørrelsen spiller også en viss rolle: Offisielt har Kina 1,3 milliarder mennesker (mot Indias 1,1 milliard), men demografer tror ikke på dette tallet og antar at befolkningsstørrelsen er på minst 1.5 milliarder. Differansen – 200 millioner – utgjør det samlede folketallet i Frankrike, Tyskland og Storbritannia! Viktigere er det nok at den kinesiske middelklasse – som er en stor kjøpergruppe av IT-utstyr – utgjør 300 millioner mennesker. Det innebærer at Kina allerede i dag er et like stort IT-marked som USA og Europa til sammen!
I tillegg kommer noen makroøkonomiske betraktninger i forholdet mellom USA og Kina: USA er i dag verdens største debitornasjon (på grunn av krigen i Irak som sammen med reduserte skatter har skapt den største nettogjeld i verdenshistorien). Kina på sin side er verdens største kreditornasjon. Sammenhengen er denne: Kina er i dag USA største långiver. I tillegg kommer at Kina er verdens største eksportør, mens USA må importere – fra Kina. Kinas eksportoverskudd er 6 prosent av brutto nasjonalprodukt. USAs underskudd på driftsbalansen med utlandet er 7 prosent av brutto nasjonalprodukt.
Holder denne utviklingen seg vil Kina om 10 til 20 år ha overtatt USAs rolle som økonomisk stormakt. USA vil være en forgjeldet nasjon og Europa en forgubbet verdensdel, mens Asia opplever sterk økonomisk vekst med en langt større, yngre og produktiv arbeidsfør befolkning enn «den gamle verden».
Det eneste som vil kunne forhindre en slik utvikling er at det fremdeles vil være gunstigere for utlendinger å investere i USA (som det er nå) fremfor å investere i eget land.
Det er derfor mer enn interessant å se hva amerikanske IT-selskaper gjør i forholdet til Kina. Det er en økende tendens til å flytte mye av investeringene til Kina. Det første eksemplet var da IBM solgte sin PC-divisjon til kinesiske Lenovo våren 2005. Dette satte en støkk i amerikanske myndigheter: Det som var fornuftig og klokt for bedriften IBM, er det neppe for USA som nasjon.
Det som er mer ukjent, er Microsofts flørt med Kina, i form av etablering av en stor – og meget vellykket – forskningsenhet i Kina allerede i 1999. Denne utviklingen er glimrende beskrevet i boken Guanxi – the Art of Relationships av Robert Buderi og Gregory T. Huang. Boken har en megetsigende undertittel: Microsoft, China and Bill Gates Plan to Win the Road Ahead.
Microsofts kinesiske forskningsinstitutt har for det meste arbeidet med brukergrensesnitt og talekjenning, men senere også med mobilkommunikasjon og søkemotorfunksjonalitet. I følge boken har mange av disse produktene blitt en del av Microsofts produktportefølje. Instituttet har derfor fått en høy stjerne i Microsoft, og dens første leder Kai-Fu Lee ble allerede etter to år flyttet over til Microsofts hovedkvarter som en av visepresidentene. Det hele resulterte imidlertid i fjor høst med en av de mer pikante personalsakene i Microsofts historie. Men mer om det senere.
Boken går ikke grunnleggende inn på hvilke motiver Microsoft hadde med sin investering i Kina, og heller ikke på hvorfor kinesiske myndigheter lot sine beste folk arbeide for en amerikansk monopolbedrift som de for øvrig ikke har mye til overs for.
Men vi kan tenke oss noen grunner.
For Microsoft:
- IT-industriens utvikling er avhengig av stadig nye innovative produkter. Det er naivt å tro at de beste hodene ubetinget vil være i USA eller i Microsofts egen forskningsavdeling. Bransjen er internasjonal og må benytte seg av de beste ressurser uansett hvor de må befinne seg i verden. Kinesere som studerer i USA, hadde også vist seg å være meget dyktige. (Det var flere USA-studerende kinesere som ble lokket tilbake til jobb i Kina for Microsoft på denne måten).
- For å kunne hevde seg i det voksende kinesiske markedet, var det viktig med en fysisk tilstedeværelse. Men et salgskontor er ikke tilstrekkelig, et forskningsinstitutt vil være en utstrakt hånd til Kina om bidrag til kompetansemessig utvikling på et område som er nødvendig for fortsatt økonomisk vekst.
For Kina:
- Informasjonsteknologien er en svært viktig pådriver for økonomisk vekst. Kina satser derfor sterkt på utdannelse innenfor dette området, men har liten egenutviklet industri. Det å kunne arbeide for et renommert, amerikansk selskap innenfor praktisk forskningsarbeid, vil lettere kunne øke og spre IT-kompetanse i det kinesiske samfunnet, fremfor å ta arbeid i amerikanske IT-bedrifters salgskontorer, eller å bygge opp ny industri fra grunnen av allerede nå.
- Et slikt forskningsinstitutt ville også lokke utenlandskstuderende kinesere tilbake til hjemlandet.
Som man ser – her er det felles interesser. Men under dette ligger noen sentrale problemstillinger:
- Det er ikke til å unngå at noen utnytter andres kunnskaper på denne måten. Det vil foregå en form for «brain drain». Men hvem snylter på hvem: Microsoft på kineserne, eller omvendt?
- Det er samtidig åpenbart at dette fra kinesisk side er et ledd i «hjelp-til-selvhjelp» – for selv å skape nasjonal IT-industri i konkurranse med USA, og dermed for ytterligere å forsterke tendensen til Kina som eksportnasjon av varer, tjenester – og kompetanse, og USA i stadig større grad som importør av det samme. Dette er et ledd i kampen om å bli den ledende økonomiske stormakt på sikt.
Dette er derfor en variant av historien om «Lenge leve Toten. Skit i Norge!», altså balansen mellom det som tjener den enkelte bedrift og det som tjener nasjonen. På den annen side er det markedet, forbrukerne som tjener på dette på sikt: Ingen har tatt skade av at produksjonen av tv-apparater og annen forbrukerelektronikk ble flyttet over fra USA til Asia: Markedet økte og produktene ble billigere.
Men tilbake til Microsofts kinesiske forskningsinstitutt. Dens første leder Kai-Fu Lee var som nevnt blitt en av lederne i selve Microsoft, USA. Men han hadde etter hvert bygget opp stor skepsis til hvordan det kinesiske forskningsinstituttet fungerte. Han hadde to innvendinger: Microsoft var for byråkratisk: Det tok for lang tid fra nye, innovative produkter ble utviklet, til de ble en integrert del av Microsofts kommersielle tilbud. Forskningen som ble utført i Kina, var organisatorisk for fragmentert: Den ble styrt av de enkelte produktgruppene i Seattle, og manglet sentral ledelse i Kina.
Lee tok opp problemstillingen med Bill Gates, Ballmer og andre, men ble avvist: Styringen av den kinesiske aktiviteten skulle være fra Seattle.
Etter hvert bygget det seg opp en frustrasjon som førte til at Lee tok kontakt med Google da de skulle etablere et lignende forskningsinstitutt i Kina, konsentrert om søkemotorfunksjonalitet. Lee fikk jobben, noe som førte til søksmål og en ganske skitten rettssak i fjor høst. Formelt sett var grunnlaget en arbeidsavtale om ikke å ta arbeid hos konkurrenter, eller å ta arbeid innenfor et område hvor arbeidstager har tilvegnet seg konfidensiell og forretningsinformasjon fra Microsoft. (I parentes betegnet – mange utenlandske bedrifter opererer med samme type avtaler her i Norge; de er ulovlige da det er et fritt arbeidsmarked. I tvilstilfelle avtales det en karantenetid hvor arbeidstager holdes økonomisk skadesløs).
Tvisten endte i et forlik, og Kai-Fu Lee arbeider nå for Google.
Poenget er at dette er mer enn en personalsak. Det som var det viktige for Microsoft var å bekjempe Google. Det uheldige var at kampen ble utkjempet på kinesisk jord.
For som alle de bøkene jeg har lest om IT-industrien i Kina i sommer – kinesiske myndigheter er på mange måter en motstander av å etablere amerikanske bedrifter på kinesiske jord. Det er lederne for de bedriftene som etableres – det være seg Lenovo, Microsoft, Google eller andre – som klarer å endre det kinesiske systemet slik at Kina kan vokse innenfor IT-industrien.
Det er derfor ingen god strategi – verken fra Microsoft eller andre – å ødelegge Guanxi, det vil si de personlige relasjonene med kineserne som er forutsetning for å lykkes i Kina.
