"Det er veldig stimulerende for kreativiteten," svarte jeg med mitt standardsvar. "Akkurat nå er jeg i forresten ferd med å utforme en søknad om et genialt patent som vil gjøre meg til milliardær på linje med Bill Gates."
"Du har kanskje klekka ut et snedig opplegg som danker Java?"
Han trodde jeg ville bli svar skyldig, for han kjenner meg såpass at han veit at Java i min verden enten er en indonesisk øy, en type kaffe, eller en veteranmotorsykkel av tsjekkisk fabrikat. Men det var i min gamle verden. I den nye plukker jeg opp både det ene og det andre av ord og begreper, omtrent som en sjakal snapper restene av en løveflokks herlige antilopemåltid.
"Jeg arbeider ikke med å utvikle programspråk," svarte jeg, som virkelig sant er. "Jeg har konsentrert meg om ernæringssituasjonen i firmaet. Selv nerder må jo ha mat."
Den maten de må ha er pizza.
Jeg sitter blant gutter med og uten hår. Toppen av hodene deres er det eneste jeg ser av dem hele dagen, der de sitter sammenkrøpet bak skjermene akkurat som soldater i skyttergravene under Første verdenskrig satt sammenkrøpet bak mitraljøsene.
De eneste her som har en normal sittestilling er sjappas damer, de to Elisabeth'er, som begger er kunstnerisk utdannet, og som sitter prydelig dagen lang og tegner blekkspruter og viruser på skjermene sine, tror jeg.
Gutta huker seg sammen og klimprer på tastaurene. De mumler av og til noe, men jeg forstår det sjelden. Nerdestammens språk er ikke blitt mitt. Jeg skjønner det når de plutselig utbryter "for ei strøken berte!", og da hender det jeg tar en titt på en skjerm og får se noe jeg ikke burde ha sett, og som de har funnet på en database i Sodoma, nei, i Sonora, mener jeg.
Plutselig opphører tastaturenes melodi.
Elisabeth'ene har for lengst drukket opp urteteen sin og gått hjem. De er skikkelige mennesker som har en sunn oppfatning av at det finnes en verden utenfor den elektronisk skapte.
Jeg, som jobber seint og stadig går meg vill i Altavistas høyder og Yahoos krypter, blir sittende igjen, også av den grunn at røykeforbudet i sjappa opphører ved normal kontortids slutt.
"Har dere fått blackout, gutta?" spør jeg.
Røyken driver gjennom det vesle lokalet, der det i den industrielle epoken ble farget tøy vevd på Hjula veveri. Det er ikke, som man kanskje skulle tro, virtuell røyk. Det er vanlig røyk fra Prince og rullings.
"Det er et eller annet merkelig med oss," svarer nerdene. "En underlig fornemmelse i buk-regionen."
"Det er nok pizza-abstinens," sier jeg.
"Ja, ja! Vi er sultne rett og slett."
De bestiller da en stabel pizzaer på Internett.
´
Og det er her mitt patent og min forretningsidé kommer inn i bildet. Forstår jeg det rett, er menneskeheten ennå ikke kommet så langt at det er teknisk mulig å få en pizza som finnes i cyberspace til å materialisere seg og dukke opp i all sin pepperoni-prakt på et vanlig spisebord av furu som står i et vanlig kontorlokale av murstein, i det vi kanskje kan kalle virkelighetens verden.
Samtidig er det jo jævlig tungvint å vente på en budbil fra pizzabakeren, kjørt av en sjåfør av orientalsk opprinnelse. Det ar så lang tid at man skulle tro at han kom helt hjemmefra med pizzaene, fra Orienten, altså.
Her bør det være åpent for en midt-på-treet-løsning. En løsning som ikke er cyberspatial, men heller ikke helt av denne verden, og som løser et miljøproblem i samme slengen, på en forsvarlig Enøk-måte.
Miljøproblemet er det ikke så mye snakk om. Jeg spekulerer på om en del dystre forurensningssaker ikke holdes skjult i databransjen. Det jeg særlig tenker på er spillvarmen fra laserprinteren.
Under printeren er det et skap som ikke inneholder noenting, siden printerpapiret alltid ligger stablet på de underligste plasser i sjappa, for eksempel under stumtjeneren der nerdenes klær henger. (De går med klær, jakker og sånt.) Med enkle grep burde printerskapet kunne omgjøres til et fryseskap. Der kan det da stues inn et helt lager med frossenpizzaer.
Når sult, som den følelsen het i gamle dager, melder seg, trykker man på printersymbolet på skjermen og slår samtidig inn PP, hvis det er pepperonipizza man vil ha, eller HC hvis man vil ha skinke ("ham") og champinjong. På få sekunder tiner og svir den oppmagasinerte spillvarmen en perfekt nerde-pizza, brun i kantene og blaut som ei hengemyr i midten. Det er godsaker, det.
Men det er et problem. Ingen ekte nerd tar noensinne et print! Er det noe nerdene hater, så er det papir. Papir er for neanderthalere som vandret i reelle skoger i sin ungdom.
Så hvordan få printeren til å generere nødvendig pizza-temperatur?
Gamlefar kan selvfølgelig printe ut sakene i sine i en endeløs strøm, men det vil vekke undring og bekymring etterhvert, at han ødelegger så mye regnskog for å reprodusere søpla si.
Men jeg har skjønt hvordan jg skal gå videre, og legger nå printerpizza-stadiumet bak meg.
Løsningen er nær. Hører du, Bill Gates? Jeg skal ta rotta på deg, Bill Gates!
Hva er det som er typisk for en nerd? Han slår aldri av skjermen sin. Aldri. Never ever. Og han bruker aldri diskettstasjonen i data-anlegget sitt. Disketter er for fossile duster!
En videre utvikling vil på denne bakgrunn være å bake pizzaene ned til diskett-format og frysetørre dem, slik at de kan prosesseres i diskettstasjonene, ved bruk av spillvarmen fra harddisken og strålingen fra skjermen.
Svupp! Så kommer en herlig jordbærpizza rett ut av PC'en. Dermed behøver ingen nerd lette på rumpestumpen lenger, heller, når ernæring skal inntas.
Hva så med det nødvendige fludium som skal akkompagenere matretten?
Enkelt. Det som er inni maskinene blir jo mindre og mindre, snart tar det ikke større plass enn ei fyrstikkeske. Altså blir det ledig rom inni alle ordinære PC'er til at der med enkle grep kan monteres inn små Coca-Cola-automater. Ikke forstår jeg hvorfor Coca-Cola Company gidder å bygge et digert nytt tapperi i Norge, når firmaet heller kan lease ut mini-automater som leverer den brune væsken akkurat som fatøl blir levert fra krana.
Det er bare å trykke på Caps Lock (som kanskje kan skifte navn til Caps Open) og Control, så renner en nett liten strøm av cola ut av maskinen din.
Ta med kopp.
