Ulovlig fildeling av mediefiler via P2P-nettverk anses fortsatt som et stort problem for store deler av underholdningsbransjen. Bransjen satser på flere hester for å stoppe, eller i alle fall å redusere denne virksomheten.
Men mens de store interesseorganisasjonene for plate- og filmbransjen, RIAA, IFPI og MPAA, først og fremst fokuserer på å saksøke dem som ulovlig deler ut åndsverk, har svært mange av de amerikanske plate- og filmselskapene på egenhånd blitt kunder av selskapet MediaDefender.
Dette er et selskap som fokuserer ene og alene på å gjøre det vanskeligere å få tak i nyutgivelser av film og musikk via fildelingsnettverkene. Det er gjerne i de første månedene etter en utgivelse at det salget av utgivelsene bringer inn de største inntektene til utgiverne. Det er i denne perioden at MediaDefender jobber for å gjøre en aktuell utgivelse mindre tilgjengelig via P2P-nettverkene.
Ifølge Ars Technica har MediaDefender omtrent 2000 servere som er koblet til Internett via kraftige nettforbindelser. Dette bruker selskapet for både å laste opp og ned filer på måter som gjør at brukerne av fildelingsnettene ikke får tak i det de vil ha. Den ene metoden kan til og med være inntektsbringene for flere enn selskapet selv.
Fordi MediaDefender har så mange servere, kan selskapet tilby tilsynelatende attraktive filer på en bred måte. Dette gjør at filene ofte havner øverst i søkeresultatene. Når filene samtidig tilsynelatende leveres i de samme formatene og størrelsene som piratene benytter, og i tillegg har navn som er til forveksling like dem som benyttes av scenen, er det mulig for selskapet å spre filer med annet innhold enn det fildelerne tror. Enten er filene tomme, eller så inneholder de noe helt annet enn det navnet tilsier. Metoden gjør det vanskeligere å finne filene man er på jakt etter.
MediaDefender benytter også egenutviklet programvare for å villede brukere som søker etter filer. Programvaren samhandler med ulike P2P-protokoller og sender falske resultater på søkeforespørsler. Dermed dirigeres brukerne til steder som ikke finnes. Håpet er at brukerne vil gi opp etter noe få forsøk.
En tredje metode er rett og slett å bruke opp båndbredden til dem som deler ut. Dette gjøres ved å sette en stor mengde av selskapets egne datamaskiner i gang med å laste ned den én eller flere utvalgte filer på et tidpunkt hvor det bare er få som tilbyr dem. Dette gjøres spesielt rett etter at mediefilen er blitt lekket eller utgitt, og gjerne bare i noen få dager. Dette gjør at det vil ta svært lang tid for å andre å laste ned noe fra de aktuelle tilbyderne.
I tillegg benyttes en metode som ødelegger kvaliteten på filer lastet ned ved hjelp av BitTorrent-teknologien. Denne teknikken går blant ut på at en klient laster ned små deler av innholdet fra ulike tilbydere. Delene settes så samme i av mottakerens klient. MediaDefender tilbyr ifølge Ars Technica deler av disse filene, men sørger for at disse delene inneholder korrupte data som gjør at avspilling av mediefilene vil oppleves som plagsom - for eksempel at det kommer klikkelyder, stille partier eller hopping i bildet. Men metoden er mest effektiv for å hindre spredning av programvare og andre filer som ikke tolererer små feil i dataene.
Det siste nye er likevel å spre reklamerelatert materiale via fildelingsnettene. I stedet for å narre brukerne med tomme eller ødelagt filer, slik man gjør i den første av metodene beskrevet over, viser det seg at mange medieselskaper, spesielt de mindre og uavhengige, er villige til å betale MediaDefender for å distribuere reklamemateriale under falsk flagg i fildelingsnettene. En bruker som tror han laster ned en MP3-fil med en gitt artist, kan ende opp med å få en fil med en mindre kjent artist innen samme musikkgenre. Dermed oppnår man at brukeren av P2P-tjenesten blir oppmerksom på den nye artisten.
Tilsvarende kan man også gjøre med film, hvor innholdet i filmfilen i stedet er en filmtrailer.
