Den norske regjering bruker i dag 50 milliarder kroner i året på offentlig utdanning. Kompetanseutvikling for bedriftsmarkedet beløper seg til omtrent det samme. Undersøkelser tyder på at beløpet blir vesentlig større. I kjølvannet av dette har begrepet "e-læring" oppstått, og en rekke aktører har kastet seg på bølgen. Samtidig er det betydelig skepsis til denne læringsformen.
Hvorfor?
En av pionèrene her i landet, ja, i europeisk sammenheng, Morten Flate Paulsen , gir mange av svarene i sin nye bok "Nettbasert utdanning".
Hans hovedtese er at "e-læring" ikke vil ta av og bli en akseptert læringsform før lærestedene tar fatt i de nye, pedagogiske læringsformene som "nettet", riktig brukt, kan innholde. Det er en tese som ikke bør skape forundring hos noen. Men til gjengjeld refleksjon hos mange. Det er på lærestedene - og ikke hos leverandørene av "e-lærings"-pakker - pedagogikken må etableres.
Internett var jo i første rekke et fenomen som oppsto i akademiske miljøer, hvor ledende universiteter og forskningsinstitusjoner for 30 år siden begynte å bruke nettet til å formidle informasjon og forskningsresultater. Sett i lys av dette er det underlig at markedet for "e-læring" ikke har fått større gjennomslag på universitetsnivå.
"E-læring" på dette nivået har først og fremst begrenset seg til:
- Nye, private aktører som europeiske Vivendi.com eller amerikanske Kaplan.com som tilbyr livslang læring på tradisjonelt college-nivå
- Universiteter som bruker Internett til å effektiviserere sin administrative oppfølging av den enkelte student som den interne "portalen" University of California har (MyUCLA.com), eller at universitets- og høyskoler gjør sine publikasjoner lettere tilgjengelig i form av digitale bibliotek
- Nye "virtuelle" kunnskapsportaler som kobler kompetansen til sterke samarbeidspartnere. Det best kjente eksemplet er at Stanford University, London School of Economics and Political Science, Columbia Business School, Carnegie Mellom University og University of Chicago, har gått sammen om kunnskapsportalen Cardean.com.
- En rekke fremtredende, britiske universitetsprofessorer som går sammen om å tilby sine undervisningstjenester på nettet i Boxmind.com. Slik kan de undervise på flere læresteder enn der de selv er ansatt (og reiser spørsmålet om hvem som egentlig eier den intellektuelle kapitalen).
Dette begrenser seg altså til undervisning på lavere nivåer, til effektivisering av administrative prosesser, eller til å åpne opp for at lærestedene (og professorene) får nye markeder og inntektskilder. Ingen av disse tiltakene tar sikte på å utnytte Internettets muligheter for å skape nye læringsformer eller pedagogiske opplegg. "E-læring" brukes kun til effektiv reproduksjon av informasjon, ikke til å øke elevens samlede kunnskapsforståelse.
Det er her Mortens bok har sitt fortrinn. Deler av boken er delvis basert på hans doktoravhandling fra 1998 (også det et pionèr-arbeid i hvert fall i europeisk sammenheng) om undervisningsteknikker og pedagogiske utfordringer ved "e-læring". Disse kapitlene er svært tankevekkende og fjerner flere av mytene om "e-læring". For eksempel den at "nettet" kun egner seg til passiv informasjonsinnhenting for den enkelte der hun sitter mutters alene foran PC-en og skal "gjette" på alternative årstall for når slaget ved Hafrsfjord sto (re-produksjon av omstridt kunnskap).
- Nei, nettet åpner for mange teknikker, sier Morten: for selvstudium, for personlig oppfølging av den enkelte (som stiller helt andre krav til lærerens rolle og evne som mentor), for gruppeundervisning i form av debatter, simuleringer, rollespill, idémyldring, student-presentasjoner etc. (som stiller store krav til lærerens evne til fasilitering av større grupper). Om ikke før - så i hvert fall når en leser Mortens bok - får en øynene opp for nettets pedagogiske muligheter for å gjøre den enkelte til en effektiv student (og tro meg: læring er individuelt basert, den enkelte av oss lærer på forskjellige måter, se for eksempel Wavetech.co.uk).
"E-læring" representerer ikke bare utfordringer for eleven og læreren, men også for forfattere av lærebøker. Tradisjonell læring og skriving av bøker er lineært bygget opp. For at du skal lære og forstå innholdet i kapittel 2, må du ha lest kapittel 1. Kurs og forelesninger er bygget opp på samme lineære måte. Men hvem sier at vi lærer best slik? I hvert fall mente ikke Sokrates det da han for 2500 år siden innførte deltakende læring, basert på dialog og prøving og feiling i kommunikasjonen mellom elev og lærer, mellom eleven og forfatterens bok.
Og hvorfor skal ikke stoffet kunne presenteres praktisk tilknyttet den enkeltes elevs egen referanseramme? Bedriftsintern opplæring innebærer jo ikke bare å få det generelle presentert; lærestoffet må tilpasses bedriftens eller elevens egen referanseramme. Er det ikke dette som er kompetanseutvikling: generell lærdom tilpasset bedriftens spesifikke situasjon, pedagogisk tilrettelagt på en involverende og deltakende måte? Hvorfor skal "e-læring" kopiere klasseromssituasjonen (begrepet "virtual school" er nok mer avslørende enn "e-lærings"-aktørene egentlig er klar over), når nettet har så mange andre spennende muligheter?
For å forstå "e-lærings"-markedets potensial, og de muligheter det gir for mer effektiv og ny form for læring, må en lese Mortens bok. Den er tankevekkende og informativ, pedagogisk (sic!) tilrettelagt i en variasjon av begrepsavklaringer, historisk oversikt, drøftingstemaer og med innsmett av små historier om hvordan studenter og nettlærere opplever gleden og problemene, fordelene og ulempene, med nettbasert utdanning.
Som en annen av "e-lærings"-pionèrene har sagt: E-læring trenger en varedeklarasjon for å bli tatt alvorlig. "Varedeklarasjonen" bør være å forstå de læringsmodeller som kan utvikles ved hjelp av denne nye læringsformen.
Mortens bok er et viktig og nødvendig bidrag til en slik varedeklarasjon.
(Morten Flate Paulsen: "Nettbasert Utdanning - erfaringer og visjoner" NKI-forlaget 2001. Utgis også i Danmark ( Gyldendal) og i Sverige (Studentlitteratur)).
