Det er 9. desember 1968. Stedet er Brooks Hall i San Francisco - åstedet for mange datakonferanser både før og senere.
På denne dagen har over 1000 mennesker møtt opp for å overvære et foredrag om noe så ambisiøst som "datamaskinen som en utvidelse av det menneskelige intellekt". Det deltagerne ikke vet er at de ikke får overvære et foredrag, men en demonstrasjon.
Et stykke unna det store lerretet i auditoriet sitter en mann ved et apparat med masse ledninger. Foran seg har han noe som kan ligne en skrivemaskin. Til venstre ligger en flat greie med fem taster. Til høyre en underlig kloss med knapper og ledninger.
Lyset dempes i salen. Mannen med knappene inviterer til en reise i informasjonenes univers.
"Jeg vil invitere dere til å fantasere med meg et øyeblikk: tenk dere at dere hadde en datamaskin på kontoret, en maskin som var helt og holdent til deres disposisjon, og som dere kunne bruke når dere hadde lyst, uten å vente på eller være avhengig av andre. Hvilken verdi ville en slik maskin ha, tror dere?"
Hva var nå dette? En datamaskin var en gigantisk maskin som kostet mange penger. Ingen kunne ha en slik maskin på sitt eget kontor!? Foredragsholderen hadde nå forsamlingens totale oppmerksomhet.
Vi har begynt å kalle den mus. Vi har funnet ut at den er blitt ganske uunnværlig etter hvert.
Demonstrasjonen begynner. På lerretet kommer bilder og tekst frem. Med høyre hånd styrer mannen rundt på skjermen med denne underlige klossen, han åpner og lukker dokumenter og føyer til ny tekst.
"Hvis jeg plasserer pekeren her på denne tekstlinjen kan jeg kopiere denne linjen og flytte den til et annet sted i teksten, eller jeg kan slette linjen. Vi gjør dette ved denne tingesten her. Vi har begynt å kalle den mus. Vi har funnet ut at den er blitt ganske uunnværlig etter hvert."
Bevegelsene med klossen blir registrert på lerretet.
Noen av deltagerne kunne nå ikke styre sin nysgjerrighet, men gikk opp på podiet, og kikket over skulderen på foredragsholderen for å se hva han egentlig drev med.
Med pekefingeren trykker han på en knapp; på lerretet trer nå frem en ny knapp. Han trykker på et par taster på den tingesten han har på sin venstre side, og er plutselig i telefonisk kontakt med en medarbeider i en helt annen by. Medarbeideren og skjermen hans kommer til syne på lerretet.
"Dette er Bill English, en av de som hjelper meg med dette prosjektet. Vi tror at det er viktig at skjermen inneholder ulike typer bilder, enten av tekstdokumenter eller av bilder som her. Vi tror også det er viktig at at du kan plassere dem rundt på skjermen avhengig av hvordan du til enhver tid bruker dem. Vi kaller dem vinduer ".
De forsetter sin vandring rundt i det virtuelle univers de har skapt der oppe på det kjempestore lerretet i dette gigantiske auditoriet
Etter to timer er seansen over.
Foredragsholderen hadde først presentert en datamaskin som kunne fungere som et personlig verktøy. Han hadde senere vist hvordan en tingest han kalte mus kunne brukes til å flytte informasjon rundt på skjermen, og til å bearbeide tekster. Han hadde også vist hvordan en kunne åpne og lukke informasjonselementer ved hjelp av noe han kalte vinduer. Til sist hadde han vist hvordan datamaskinene kunne kobles sammen slik at flere kunne arbeide sammen om samme problem til samme tid selv om de befant seg flere mil fra hverandre.
1000 av de mest fremstående personene i amerikansk dataindustri hadde overvært verdens første multimedia-reise i informasjonenes univers. De reiste seg og begynte å klappe - først forsiktig, så sterkere etterhvert for så å ende i trampeklapp.
Mannen bak heter Douglas Engelbart. Han ble født i 1925 i Portland, Oregon og nedstammer i direkte linje fra Bjørnstjerne Bjørnsons kusine (portrettlikheten med Bjørnson er slående!).
Douglas Englebart har en visjon. Han vil at fremtidens datamaskiner skal være tilpasset mennesket, og gi en utvidelse av menneskets intellekt. For å oppnå det må en først skape de ytre enhetene som er nødvendige, enheter som skal gjøre det lettere å betjene en datamaskin. Det var først og fremst en skjerm, et enkelt tastatur - og en datamus.
