En grunn til at teknologi for informasjon og kommunikasjon er så viktig, er at det bidrar til økonomisk vekst. Vi som er fostret på den svenske sosialøkonomen Gunnar Myrdals lære om internasjonal økonomi – se for eksempel An International Economy, Problems and Prospects, Harper & Brothers Publishers, 1956 – og derfor deler oppfatningen at «jo fattigere et land er, desto større er forskjellen mellom fattig og rik», tror følgelig at IKT også medvirker til å jevne ut forskjellen mellom fattig og rik, siden den bidrar til vekst. Vi betrakter frykten for «det digitale skillet» som en midlertidig forstyrrelse av naturens orden, og trekker fram den fantastiske veksten i tallet på mobilabonnementer verden over som ett av mange bevis på at verden tross alt går rett vei, i hvert fall så lenge man holder seg unna IKT-uavhengige katastrofer som Irak, Afghanistan og Darfur.
Derfor virker det nærmest som en kalddusj å lese denne rapporten fra Det internasjonale pengefondet, IMF: World Economic Outlook: Globalization and Inequality, fra oktober i fjor. Det interessante kapitlet er kapittel 4, døpt «Globalization and Inequality».
Her skriver IMF at det over de siste to tiårene og i de fleste land er observert at inntektsfordelingen blir stadig skjevere. Veksten gjør de rike rikere fortere enn den gjør de fattige mindre fattige. Dette er spesielt tydelig i utviklingslandene.
Tre faktorer forklarer det meste av endring i inntektsfordeling. Liberalisering av internasjonal handel får fart på eksporten og bidrar til utjevning. Større finansiell åpenhet – en annen side ved globaliseringen av den internasjonale økonomien – har motsatt virkning. I fattige land oppveier handelsliberalisering og økt finansiell åpenhet hverandre, stort sett. I rike land er nettovirkningen av disse to faktorene å øke ulikhetene. Den tredje faktoren er teknologisk framskritt: Den har størst virkning av de tre, og trekker ensidig i retning større sosial ulikhet, ifølge IMF.
– Resultatene viser at hovedfaktoren bak den siste økningen i ulikhet på tvers av landene er den teknologiske framgangen, står det i rapporten.
Skjevheten i inntektsfordelingen i et land måles gjennom den såkalte Gini-koeffisienten. Den sier ingen ting om nivået på inntektene, bare om fordelingen. En Gini lik null betyr at alle har samme inntekt. En Gini lik 100 betyr at ett individ disponerer alle landets samlede inntekter alene. Latinamerikanske land har i dag gjerne en Gini mellom 50 og 55, østeuropeiske land ligger på rundt 45, vesteuropeiske står på 30 til 35, mens India ligger i overkant av 30, og Brasil og Sør-Afrika ligger rundt 60.
I gjennomsnitt har Gini-koeffisienten for alle verdens land økt med 0,45 prosent per år siden tidlig på 1980-tallet. Økningen hos rike land er 0,6 prosent per år i snitt, mens økningen i fattige land er 0,3 prosent.
Noen få områder går mot strømmen: I Afrika sør for Sahara har landenes Gini-koeffisienter falt, det har de også i landene i Samveldet av uavhengige stater, det vil si Russland og tilhørende republikker. Ulikhetene øker skarpt i Kina, de står relativt stille i India, mens de helt nylig har falt noe i Brasil og Mexico.
Denne grafiske framstillingen oppsummerer IMFs forklaring av hvordan ulike faktorer bidrar til endringen i Gini-koeffisienter de siste par tiårene:
Mens mange anklager globaliseringen for å øke de sosiale skjevhetene, slår IMF fast at globaliseringen har langt mindre effekt enn den teknologiske utviklingen, og at denne virker entydig i retning større ulikhet.
IMF advarer at den hensiktsmessige reaksjonen på denne kjensgjerningen ikke er å prøve å bremse den teknologiske utviklingen.
Den sosiale mekanismen som lar den teknologiske utviklingen føre til større skjevhet i inntektsfordelingen er dels tilgang til teknologien, men først og fremst kunnskap om den. Det korrekte samfunnsmessige svaret, for å sikre at den veksten teknologien står blir mer likelig fordelt, er å sørge for jevnere til gang til utdanning, understreker IMF.
