Fredag arrangerte Datalagringsdirektivet.no, et nettstedet viet motstanden mot dette EU-direktivet, et åpent informasjonsmøte i Oslo.
Les også:
- [04.02.2009] - Glad for EU-strid
- [30.07.2008] Lyse bøyer av for Datatilsynets krav
- [29.07.2008] Disse operatørene lagrer for mye og for lenge
- [13.06.2008] - Trafikkdata ikke så viktig som politiet tror
- [12.06.2008] Norge kan slippe EU-direktiv om datalagring
- [17.03.2008] Ett parti kan avgjøre datalagringsdirektiv
- [11.03.2008] Skal diskutere datadirektivet på Stortinget
- [03.03.2008] Åpent møte om datalagringsdirektiv
- [30.01.2008] Bedre informasjon om datalagringsdirektiv
En av innlederne, Per Inge Østmoen i Elektronisk forpost Norge (EFN), har sendt oss dette referatet, som vi offentliggjør her i sin helhet.
Referat fra møte om Datalagringsdirektivet i Oslo 07.03.2008
Av Per Inge Østmoen
Jeg var EFNs representant på møtet arrangert av Datalagringsdirektivet.no, som ble avholdt den 07.03.2008 i Bøgata 21 i Oslo.
Avdelingsdirektør Leif Aanensen i Datatilsynet var hovedtaler, og holdt det første og det lengste foredraget – slik avtalen var. De to andre som holdt lengre innlegg var undertegnede og Thomas Mathisen.
Aanensen innledet med noen meget viktige observasjoner om balansegangen mellom myndighetenes kontroll og borgernes grunnleggende rettigheter. Han manet sterkt til at vi som borgere må være bevisste på hvilke forventninger vi har til innholdet i demokratiet. Ifølge Aanensen er dette den sentrale problemstilling som borgerne må ta stilling til. I den forbindelse poengterte han at Datalagringsdirektivets prinsipielle kjerne er følgende: En plikt for den som tilbyr kommunikasjonstjenester til å registrere hvem som kommuniserer med hvem. Implikasjonen blir da at borgerne er nødt til å tenke over hvorvidt en slik ambisjon er forenlig med hva de forventer fra samfunnets og myndighetenes side.
Aanensen konstaterte også at tilhengerne av et øket kontrollnivå trekker frem de groveste former for kriminalitet som finnes, for å argumentere for sine ønsker. Dette er en manipulasjonstaktikk for å vekke menneskers følelser og på den måten få dem til å godta hva de ellers ikke ville akseptert ut fra en nøktern bedømmelse av situasjonen og det foreslåtte tiltaket.
Angående selve den datalagringen som ønskes gjennomført med ryggdekning i Datalagringsdirektivet, kom Aanensen med en svært vesentlig poengtering: Direktivet inneholder en betydelig utvidelse av dagens praksis både i tid og omfang.
Følgelig er det ikke riktig å hevde, slik en del tilhengere av Direktivet gjør, at det egentlig ikke representerer noen prinsipiell endring. Dersom noen hevder dette under henvisning til at de aktuelle dataene allerede i dag lagres, taler de mot bedre vitende: Først fordi selve lagringstidene som Datalagringsdirektivet fastsetter er betraktelig lengre enn de som i dag praktiseres, og som stort sett begrenser seg til en faktureringsperiode. Dernest fordi implementering av Direktivet krever at trafikk- og lokasjonsdata lagres. Det betyr at opplysningene om hvem du har ringt til og mottatt oppringninger fra, hvem du har sendt SMS til og hvem du har fått SMS til, hvem du har sendt til og mottatt e-post fra og når du gjorde det skal lagres. I tillegg skal selve opplysningene om lokasjonen lagres, det vil si din geografiske posisjon når du brukte mobiltelefonen. For internett, når du logget deg på og hvilke IP-adresser (Internet Protocol) du aksesserte og når du gjorde det. En slik kartlegging er ingen videreføring av tidligere praksis, men en drastisk utvidelse.
Et annet poeng fra Aanensens side, var den uunngåelige funksjonsutvidelsen som kommer når en mengde opplysninger er samlet inn og lagret. Det vil da over tid være en rekke ulike formål som kan tenkes å rettferdiggjøre en utvidet anvendelse av materialet. Her er det interessant at Direktivet stadfester at de som skal ha tilgang til opplysningene er de såkalte "relevant authorities," slik at man allerede før det er gjennomført har lagt grunnen for den uunngåelige formålsglidningen.
At slike trafikk- og lokasjonsdata kan brukes til mye og mangt, er opplagt. Som Aanensen sa det: "Det å vite kontaktmønsteret ditt forteller veldig mye som deg som person. Å få kjennskap til disse tingene er et stort inngrep i privatlivet." Videre, og betydningsfullt nok: "Jeg kan vanskelig tolke Direktivet som noe annet enn et uttrykk for mistillit til borgerne generelt."
Aanensen tok også fatt i den farlige misforståelsen "Dersom man ikke har noe å skjule..." At man ønsker å verne om sitt privatliv, kan naturligvis aldri aksepteres som et kriterium på at man har noe /kriminelt/ å skjule. Alle mennesker /har/ nemlig noe å skjule, nemlig sitt eget privatliv. Privatlivet er nettopp det, privat og noe som tilhører den enkelte.
Deretter holdt jeg EFNs innlegg, hvor jeg hovedsakelig konsenterte meg om den realitet at et øket kontrollnivå over borgerne får uoverskuelige og meget alvorlige effekter – uavhengig av hvorvidt de som ønsker den sterke kontrollen har aldri så «gode» hensikter.
Jeg slo fast at veien til «dit det er aller varmest» er brolagt med de aller beste forsetter, og oppfordret til en ubønnhørlig konsekvensetikk i stedet for å stole på «gode» hensikter og sinnelag. Videre vektla jeg at hovedsaken derfor heller ikke er et spørsmål om tillit til myndighetene. Man behøver ikke tillegge noen myndigheter eller andre tilhengere av slik lagring onde hensikter for å med god grunn slå fast at registrering av borgernes kommunikasjonsdata (i realiteten atferdsdata som forteller i detalj om den enkelte) er et ondt tiltak bedømt ut fra sine konsekvenser selv om hensiktene skulle være de aller beste. Videre fastslo jeg at ethvert kontrollsystem som er opprettet for et bestemt formål naturlig vil strebe henimot en formålsoppfyllelse. Dette innebærer at et system som har til formål å finne «uønsket» atferd, uvilkårlig vil søke å gjøre dette med størst mulig effektivitet og «produktivitet». Allerede her ligger en innebygget drivkraft henimot at flere kommer i søkelyset.
Jeg konstaterte at Aanensen nok har rett i sin bedømmelse av at Datalagringsdirektivet og ønsket om å ha en sterk grad av kontroll over borgerne har sin rot i en generell mistillit til borgerne. Som eksempel på dette, siterte jeg Inger Marie Sundes uttalelse under konferansen «Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet» i Folkets Hus i Oslo den 07.09.2004, som følger: «Det er en myte at det er få kriminelle. Vi får håpe det relativt sett i forhold til normalbefolkningen. Men det er faktisk veldig mange kriminelle. Og man har et meget stort problem i forhold til å gjøre noe som monner.» Jeg understreket at jeg ikke med dette sitatet tilla Sunde noen som helst bevisst onde hensikter, men at det sett premisser det ble gitt uttrykk for illustrerer hvilket samfunns- og menneskesyn som ligger til grunn for ambisjonen om å gjøre alle borgere sporbare. Vi er nødt til å stille de kritiske spørsmålene: Hvem er disse «mange» kriminelle, og hva er en «kriminell»? Her er det nærmest uendelige muligheter for definisjonsutvidelser og dessuten utvidelser av hva som er «alvorlig kriminalitet» og annen uønsket atferd – samt når den uønskede atferden berettiger til inngrep overfor individet. Når utgangspunktet er at de kriminelle er veldig mange, er man inne på betenkelige veier.
Siste mann ut av innlederne var den aktive og kunnskapsrike debattant, professor i rettssosiologi Thomas Mathisen.
Denne gang trakk han historiske linjer, og refererte flere eksempler på hvor galt det kan gå når det foreligger opplysninger om enkeltindivider som kan brukes mot dem det er snakk om. Konkret nevnte Mathisen den tyske okkupasjon av Norge i 1940–1945, og sa at man på ingen måte trenger å ha ekstremsituasjoner som krig og okkupasjon for å oppleve at innsamlet informasjon om mennesker kan brukes til ugunst for dem. Dette er den gamle erkjennelsen av at såfremt opplysninger er tilgjengelige, vil de også bli brukt. Mathisen var nok den som på møtet formidlet den største grad av samfunnskritisk bekymring, men konkluderte ikke desto mindre med at han var optimist fordi han observerer at flere og flere bevisste borgere våkner og reagerer både i Norge og ellers. Han gikk så langt som til å uttrykke håp om at hele Direktivet kunne stoppes.
Etter at alle foredragsholderne hadde sagt sitt, ble det en livlig diskusjonsrunde. Tilhørerne var engasjerte, og mange deltok. Stemningen var sterk til fordel for borgerrettighetene.
En skarpsindig kommentar fra en tilhører, formet som et retorisk spørsmål, gikk ut på at selve kontrollpraksisen overfor borgerne vil underminere tilliten til myndighetene. Jeg tok også ordet ved et par anledninger, og advarte mot demonisering av myndigheter og etater som talte til fordel for øket overvåkning og kontroll. Dette fordi diskusjonen da lett blir sentrert rundt hvorvidt man har tillit til myndighetenes gode hensikter eller ei. Men, det spørsmålet er imidlertid underordnet siden det her er følgene av et tiltak som er avgjørende. Dertil vil mange mennesker ha en nærmest naiv tillit til maktens forvaltere. Dersom diskusjonen dreier seg om hvorvidt man skal ha tillit til myndighetene vil de som nærer grenseløs tillit ha vanskelig for å se konsekvensene av tiltakene, fordi de feilaktig tenker at dersom kontrollørene er «snille» er det ingen fare. Men her handler det ikke om verken snillhet og sinnelag eller hvorvidt hensikten er «god». men om hva som blir de faktiske følgene, poengterte jeg.
– Det var anslagsvis 35 på møtet, hvilket må sies å være et OK fremmøte på en fredag og med et relativt abstrakt tema. Forsamlingen bar preg av høyt kunnskapsnivå og våkenhet. Selv om de tilstedeværende neppe var representative for den jevne borger, var det løfterikt å se så mange innsiktsfulle mennesker som nok vil vite å gi uttrykk for sine meninger og sin forståelse.
Endelig fortjener ildsjelen Simon Eriksen Valvik i Datalagringsdirektivet.no takk for sin innsats og sitt engasjement, som virkelig ga resultater denne kvelden.
