DVD er beskyttet gjennom CSS (Content Scramble System), som gjør det umulig for brukere å kopiere filmen. Windows (og Mac) "unscrambler" sikkerhetskoden slik at du kan få kjørt filmen. Det kan Linux gjøre også, men det er ulovlig, fordi Linux er fri programvare. Du har ikke betalt lisenspenger for det operativsystemet.
Her kommer to utviklingstrender i konflikt: Filmbransjen ønsker å beskytte sine inntektskilder, og unngå piratkopiering. Det oppnår de ved å inngå avtaler med alle som selger operativsystem. Linux derimot er fri - og gratis - flyt av programvare. En av partene vil måtte tape, enten Linux eller filmindustrien. Det blir filmindustrien. Spørsmålet er bare; når?
Problemstillingen rundt DVD er ikke ny. Det er nøyaktig den samme problemstilling som da videoen kom. Med video kan man hjemme i sin egen stue ta opp en film som blir sendt på TV for å se den senere. Eller ta den med seg og se den senere hos venner og bekjente. Eller kopiere den opp i mange eksemplarer.
Problemstillingen er ikke spesiell for filmer. Det gjelder også musikk og bøker, ja, alle produkter som kan formidles digitalt - nå eller i fremtiden. Digitalisering innebærer at kopieringsmulighetene øker enormt. For å unngå det, lages proprietær programvare som gjør at filmen, musikken eller boken bare kan lese med proprietære programmer.
Da en norsk programmerer - Jon Johansen - for et par år siden laget et program som knekket sikkerhetskoden (DeCSS = dekoding av beskyttelseskoden), vakte det ramaskrik i filmverdenen. Men siden den gang har mye skjedd. Programkoden for å knekke beskyttelsen består i dag av noen få programlinjer. Utviklingen lar seg rett og slett ikke stoppe.
Filmbransjen må innse at de mistet kontrollen i det øyeblikk de tillot DVD-en ikke bare å bli sett på TV, men også på PC.
DVD-opprøret er blitt fremstilt som en "krig" mellom tilhengere av fri flyt av informasjon over "nettet", inkludert gratis programvare, og en pengegrisk filmindustri (eller forlagsindustri eller musikkindustri). Problemets kjerne er imidlertid spørsmålet om opphavsrettigheter. Musikk-, forlag-, og filmindustrien påberoper seg vern om artistenes opphavsrettigheter som hovedargument for sin kamp. Men artister, forfattere etc. er ikke så opptatt av opphavsrettigheter som industrien tror. De er interessert i at markedet for deres produkter utvides og ekspanderes.
Argumentet om opphavsrettigheter brukes til å hindre innovasjon og nyutvikling, og til å beskytte markeder og inntektskilder for industrien, ikke for artistene.
For eksempel: Jeg jobbet for en tid tilbake med utvikling av en web-side for musikkbransjen. Der erfarte jeg at plateindustriens interesser kom i konflikt med artistenes og andre aktørers interesser. Web-siden ville gjøre det lettere for nye aktører å nå ut til markedet, og ikke bli styrt av de store plateselskapene. Men først og fremst var hensikten å lette konsertarrangørenes muligheter for å få tak i interessante artister, få logistikken i forbindelse med slike arrangementer til å fungere bedre, og så videre.
Verdiskapningen og inntekststrømmen i plateindustrien ville med dette flytte seg fra plateproduksjon til konserter. Artistene - som tjener små penger på sine utgitte plater - var interessert i konserter som gir mye større inntekter, og som samtidig gir et mye bedre samspill med publikum. Artistene kunne tenke seg å utgi plater gratis hvis de med det kunne få flere konsertarrangementer.
Det var altså et motsetningsforhold mellom industriens og artistenes interesser. Fri flyt av bøker, musikk, etc. bidrar til å øke artistenes inntektsmuligheter. Det er derfor slett ikke sikkert at artister og forfattere er så opptatt av sine opphavsrettigheter.
Det er også et spørsmål om de bør være det: Jeg minnes for eksempel en forfatter fra 1600-tallet. Han laget i alt 32 skuespill; 16 av de ble oppført i hans levetid. Ingen av dem ble skrevet av forfatteren selv. (I det hele tatt finnes det ikke etterlatt noe skriftlig materiale fra denne forfatteren bortsett fra hans navnetrekk på et testamente - der han forøvrig skrev navnet sitt på tre forskjellige måter). Samtlige av hans skuespill ble nedskrevet av andre i teatret mens skuespillene ble oppført. Uten forfatterens samtykke. De ble piratkopiert alle som en i suveren forakt for det vi i dag kaller åndsverkslov og opphavsrettigheter.
Hvordan hadde verden sett ut i dag uten kjennskap til Shakespeares skuespill?
