Hvem har fått nobelprisen i IT?

Det er bare blitt utdelt to Nobelpriser som har hatt direkte betydning for IT-utviklingen, begge i fysikk. William Shockley fikk Nobelprisen i 1956 for sin oppfinnelse av transistoren i 1947. Jack Kilby fikk Nobelprisen i 2000 for sin oppfinnelse av integrerte kretser (eller mikrobrikken) i 1958.

For den første førte Nobelprisen til en katastrofe: Shockley brukte de siste 20 årene av sitt liv til å skandalisere sitt renommé som forsker og som menneske. For den andre hadde Nobelprisen en spesiell betydning: Kilby har nemlig aldri drevet forskning innen fysikk.

Det er ikke bare i våre dager fantasien får fritt utløp om hva teknologien kan skape av "cyberspace" og virtuelle verdener. Årene etter 2. verdenskrig var sterkt preget av science fiction. Hvem husker vel ikke Dick Tracy og hans superklokke som fungerte som en slags trådløs video-telefon. Fantasien hadde på den tiden tilsynelatende ingen grenser. Noen så for eksempel for seg at raketter, ikke fly, skulle kunne frakte bomber, og at det i nesen på denne raketten var en liten datamaskin som kunne styre bomben frem til målet!

Det er derfor ikke overraskende at mye av den elektronikk vi omgir oss med i dag, ble funnet opp i årene etter 2. verdenskrig.

Transistoren ble oppfunnet den 16. desember 1947 av William Shockley (og Walter Brittain og John Bardeen, den siste fikk faktisk senere en ny Nobelpris innen fysikk). De var alle på det tidspunkt ansatt ved Bells forskningslaboratorium. William B. Shockley var født i London i 1910 av amerikanske foreldre, men bodde det meste av sin tid i California. Han var en meget intelligent, men også en meget selvbevisst person, som ikke gikk av veien for sterkt nedlatende kommentarer om sine forskningskolleger. Men han var også "sjarmerende" og ble av mange betraktet som "en visjonær inspirator".

Shockley ble selve inkarnasjonen av Silicon Valley-eventyret. Han brøt ut av Bell Lab i 1957, og tok med seg flere av de fremste forskerne for å danne et kommersielt selskap, Fairchild Semiconductor. En av dem het Robert Noyce. Shockley var lederen. Problemet var at han var håpløs som leder. Så ille var det at det ble vurdert å gi ham sparken. Det hadde imidlertid tatt seg dårlig ut akkurat da i og med at han sto på farten til å reise til Stockholm for å motta Nobelprisen.

I begynnelsen av 60-årene brøt han imidlertid over tvert sin forskerkarriere innen fysikk. Han hadde funnet ut at han var ekspert på intelligensforskning. Han hadde nemlig oppdaget at intelligente foreldre avlet intelligente barn. Og at hvite var mer intelligente enn svarte, at menn var mer intelligente enn kvinner, og at rike var mer intelligente enn fattige. Han foreslo derfor et omfattende og originalt steriliseringsprogram. Menn og kvinner med IQ på 99 (100 er "normalt"), skulle få 1000 dollar for å sterilisere seg; de med 98 i IQ skulle få 2000 dollars, de med 97 i IQ skulle få 3000 dollars, osv.

Han beveget seg med årene politisk lenger og lenger ut på høyresiden i politikken. Særlig ble han gjenstand for studentenes vrede under Ku Klux Klan-demonstrasjoner. Ved en forelesning på Stanford møtte studentene frem og ropte "Off Pig Shockley". For å få frem sitt budskap brukte de ett av de produktene som transistoren hadde frembrakt - megafonen, en høyttaler med innebygget transistor for å forsterke lyden. Megafonen gikk imidlertid i stykker. William Shockley gikk ned blant demonstrantene, så på megafonen, så at det var noe feil med transistoren, reparerte den på stedet, og ga megafonen tilbake til studentene slik at demonstrasjonen kunne fortsette.

Det minste man kan si om ham var i hvert fall at han hadde en smule ironisk sans. Men ved sin død i 1989 hadde han grundig ødelagt sitt ry som forsker.

Jack Kilby er en helt annen type. Stor og kraftig, men meget beskjeden i sin adferd og talemåte. Han er født i Missouri i 1923. Hans akademiske karriere tok imidlertid aldri av i motsetning til Shockleys. Jack Kilby strøk til opptakseksamen ved MIT i 1941. Men det gjorde ingenting all den stund han fikk jobb ved Texas Instruments. TI hadde på det tidspunkt oppdrag for oljeselskaper med å måle de geologiske lagene ved hjelp av radiobølger. Men TI skiftet etter hvert fokus og gikk over til å produsere elektroniske måleinstrumenter.

Det var her Jack Kilby i juni 1958 oppfant integrerte kretser på en mikrobrikke. Det betyr at flere transistorer kan samles på samme kretskort. Med transistoren kunne en lodde flere tusen komponenter på ett og samme kretskort; med den integrerte kretsen kan en integrere mer enn 10 millioner transistorer på samme brikke.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Her får norske bedrifter solid drahjelp ut i nye markeder

Oppfinnelsen måtte patenteres. Det er en omfattende prosess, men i 1961 ble patentrettighetene klare og gitt - til Robert Noyce ...

Robert Noyce var som vi så ovenfor en av de forskerne som William Shockley tok med seg og dannet selskapet Fairchild. Her arbeidet Noyce med samme problemstilling som Kilby, men uavhengig og uten kjennskap til Kilbys arbeid. Noyce kom frem til samme resultat, men med en metode som baserte seg på aluminium, og ikke silisium som Kilby jobbet med.

Dette førte til en patentstrid som endte med at Noyce fikk patentrettighetene i første omgang, men at partene senere inngikk avtale om deling av lisensrettighetene (egentlig var Robert Noyces produkt først ferdig i begynnelsen av 1958, et halvt år etter Kilbys). Det var aldri noe personlig strid mellom de to, og Robert Noyce hadde helt sikkert fått Nobel-prisen sammen med Kilby hvis han ikke hadde gått bort i 1990 (Nobel-priser gis aldri post-mortem).

Robert Noyce dannet selskapet Intel i 1969, et selskap hvor Marcian E. (også kalt "Ted") Hoff 2 år senere oppfant mikroprosessoren, en oppfinnelse som forbausende nok ennå ikke har fått noen Nobel-pris.

Mikrobrikken - transistorer med integrerte kretser - fantes altså i slutten av 50-årene. Men hva kunne en bruke den til? Ingen visste, og den kunne vel ha forblitt et ubrukt produkt i mange år hvis ikke president Kennedy hadde besluttet å sende et bemannet romskip til månen. Det var et prosjekt som formelig ropte etter miniatyrisering av komponenter. Integrerte kretser fikk dermed sin første anvendelse. Den første kommersielle og private bruk av mikrobrikken kom i 1964 i form av et høreapparat. Senere kom den bærbare radioen, men gjennombruddet kom med lommekalkulatoren. Texas Instrument var den første som produserte lommekalkulatorer og igjen var det den praktiske - og lite forskningsorienterte - Jack Kilby som sto ansvarlig for produktutviklingen.

Verdens første lommekalkulator ble lansert 14.april 1971, like før avslutningen av regnskapsåret og innsending av selvangivelser for bedrifter i USA! Samme år kom det digitale armbåndsuret.

Dataindustrien var sene med å ta i bruk mikrobrikken, og den ledende leverandør, IBM, var senest av dem alle. Det var IBMs utfordrere Digital og Data General som med brask og bram lanserte seg som dataleverandører med mindre, hurtigere og billigere datamaskiner enn IBM - bygget på mikrobrikker, i slutten av 60-årene.

Men i 1971 kom altså mikroprosessoren fra Intel. En mikroprosessor er - i motsetning til mikrobrikken - programmerbar. Det betyr at samme brikke kan brukes til mange forskjellige formål. Men det tok mange år før dataindustrien tok i bruk mikroprosessoren. Intel hadde derfor ikke store forhåpninger når de banket på hos IBM i 1980 for å selge dem mikroprosessorer. Til deres store forbauselse slo imidlertid IBM til med en gang. Det Intel ikke visste var at de uforvarende hadde snublet over innledningen til verdens mest hemmelige dataprosjekt til da, prosjekt Chess, som et år senere førte til lanseringen av verdens første PC.

I dag er vi omgitt av mikrobrikker og mikroprosessorer hvor vi enn snur og vender oss, i trafikklysene, i fjernsynsapparatene, airbagene i bilene, i mobiltelefonene, i heisene - og i taleregistratoren til fly som styrter, for eksempel i New York. Den tidligere lederen av Intel, Gordon Moore - han bak Moores lov om at antall transistorer som kan integreres på en silisiumbrikke vil fordobles hver 18. måned - har, etter at han ble pensjonist, regnet ut hvor mange mikrobrikker som blir laget hvert år. Han har funnet ut at det er 10 mikrobrikker per maur som kravler rundt på denne kloden.

Ikke vet jeg hvor mange maur det finnes på denne vår jord. Men jeg forstår at pensjonisttilværelsen må være en morsom periode i livet.

Det minner meg om en historie:

Da Thomas Edison døde i 1931, i en alder av 84 år, ble det foreslått at man skulle hedre ham for hans oppfinnelse av glødelampen, ved at hele verden skulle slå av lyset i 2 minutter.

La oss håpe ingen kommer på en slik idé når en skal markere 50-årsdagen for mikrobrikkens oppfinnelse.

(For øvrig er det min mening at neste gang det utstedes en Nobelpris for oppfinnelser som har betydning for data-utviklingen bør det være til professorene Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl for objektorientert programmering)

(Mer om datahistorien kan du lese i Arild Haraldsens bok "Den forunderlige reisen gjennom datahistorien", Universitetsforlaget/Tano, red.anm.).