| Radiobølger ble "oppfunnet" av italieneren
Gugliemo Marconi i 1896. Hans mor var imidlertid engelsk med pikenavnet Annie Jameson (i slekt med whiskey-familien). Marconis engelske aner var av avgjørende betydning for at gjennom- slaget for ham og radioen kom i England og ikke i Italia. Radiobølger var på en måte noe helt annet enn telegrafi. Telegrafi var å sende fra en kjent avsender til en kjent mottager over en lukket linje. Radiobølger var å sende informasjon ut i det store ukjente, uten å vite om noen - og i så fall hvem - som mottok signalene. Radioen var fri flyt av informasjon - slik Internett er i dag. Men på den annen side bygget radio- bølge-teknologien på samme konsept som telegrafen: Den trådløse teknologien over- tok et ferdig konsept som den kunne formidle til en mye lavere pris enn i telegraf-/telefoninettet. |
|
I motsetning til telegrafen - men i likhet med Internett - representerte radioen derfor noe nytt: Det var lave inngangskostnader for å etablere seg, ingen patentbeskyttelse av teknologi og det nådde en hel verden med det samme.
Men i likhet med Internett - og i motsetning til telegrafen - hvem ville betale for informasjonen, når avsender ikke visste hvem som mottok informasjonen, eller hvordan han skulle få betalt?
Den markedsmessige utvikling var den samme som med telegrafen. I Europa ble radioen en statlig styrt virksomhet med strenge reguleringer. I USA var det fritt frem for private aktører, med det resultat at kaos og anarki fulgte i den grad at mange radiosendinger i 1930-årene ikke nådd sitt publikum, og publikum gikk glipp av sine favoritt-programmer. Markedet var i ferd med å kollapse.
Radiobølge-teknologien - eller "trådløs telegrafi" som det også het - ble altså "oppfunnet" av Marconi i 1896. Da var han 22 år gammel. Men - i likhet med Morse - var ikke Marconi alene om oppfinnelsen. Men Marconi - i likhet med Morse - var et praktisk orientert menneske som søkte å tjene penger på egne og andres oppfinnelser.
Marconi ble ikke profet i sitt eget hjemland Italia. Men han ble til gjengjeld omfavnet da han kom til Storbritannia. Her skapte han i løpet av kort tid i realiteten et monopol på radiosendinger. Hvordan? For det første fordi han traff et marked som telegrafen ikke kunne dekke; skip. Meldinger fra skip om ankomstid etc, var gull verdt for både redere, men også forsikringsselskaper. Da kunne de styre den internasjonale skipsfarten bedre, og forhindre større ulykker. Radiosignaler fra skip i nød var sånn sett en "killer-applikasjon".
Men det viktigste var dette: Marconi solgte ikke radioutsyr - han leide det ut til et fast beløp per år. Det ga ham en sikker inntekt over lengre tid, men det ga også muligheten for at radiobølgene kunne brukes til å konkurrere direkte med telegrafen og den undersjøiske kabelen under Atlanteren. Meldinger fra Storbritannia til USA - og omvendt - kunne sendes via skip og ikke via kabel. Samtidig innså alle at det var viktig at samme leverandør var på så mange skip som mulig.
Standardisering og stor markedsandel tvang seg altså frem - jo flere skip som brukte Marconis system, desto sikrere var man i tilfelle skipsforlis. Da kunne man ikke tillate at andre radioperatører med annet utstyr skapte "støy" på kommunikasjonen. Et briljant eksempel på standardisering og storskala-økonomi - ikke helt ulikt Microsofts posisjon i dag. Da Marconi nådde "kritisk masse", ble alle andre leverandører straffet av markedet - Marconis utstyr ble obligatorisk. Og i 1901 hadde Marconi de facto et globalt nettverk av trådløse radiosignaler.
Da begynte man å reagere mot "monopolisten". En internasjonal organisasjon søkte de neste ti årene å frata Marconi hans dominans. Så mye av en monopolist var han imidlertid ikke. Det var mange aktører, ny teknologi vokste stadig frem som truet Marconis egen teknologi, og han tjente aldri noe særlig med penger på sin virksomhet.
Men i 1909 ble Marconis selskap nasjonalisert av den britiske regjering.
Det gjorde kanskje ikke så mye for Marconi. Samme år fikk han nemlig Nobelprisen i fysikk - uten noensinne å ha studert fysikk eller gjort noen forskning på området.
Grunnen til at den britiske regjering grep inn var at radioen etter hvert kom til å få en stor betydning for et marked som staten aldri ville gi fra seg - militær etterretning. Særlig fikk dette oppmerksomhet da en russisk general klart og tydelige formidlet videre sine invasjonsplaner i Øst-Preussen over radio - åpent og tilgjengelig for alle til å høre.
Mens radioen fra dette tidspunkt ble et offentlig anliggende i Europa - ikke minst fremskyndet av den 1. verdenskrig - gikk utviklingen i en annen retning i USA. Det hadde sammenheng med at USA ikke på samme måte var involvert i verdenskrigen som Europa, men også fordi radioen nå gjennomgikk en betydelig teknologisk utvikling:
Radiosignaler til nå hadde vært omtrent som Morse-signaler, det var "radiognisten" som sendte komprimerte meldinger. Men hvorfor ikke bruke radioen til å sende helhetlige informasjonsstrømmer så som musikk, radioteater etc? Så sent som i 1906 hevdet en fremtredende fysiker at dette var umulig. Historien har klare paralleller med teleselskapenes "bevis" for at "pakke-svitsjing" - selve grunnlaget for Internett - ikke var fysisk mulig å gjennomføre.
Det la grunnlaget for et helt nytt kommersielt marked; underholdning inn i de tusen hjem.
Men det la også grunnlaget for en helt ny virksomhet - radioamatørene. Guttunger og menn, nesten aldri jenter og kvinner, som med de mest primitive elementer klarte å lytte seg frem til ulike kanaler, og til å kommunisere med hverandre. Først var det vanskelig, men senere økte denne "chatting-en" i enormt omfang, det ble et sosialt engasjement som ingen hadde forestilt seg. Radioen var demokratiets frigjøringsteknologi. Ingen kunne "eie" en radiobølgefrekvens, ingen kunne ha opphavsrettigheter til informasjon, eller forsøke å tjene penger på fri flyt av informasjon.
Radioen var opprøret mot autoritetene. Ingen kunne binde den frihet for informasjonsutveksling som radioen representerte - ikke kunne markedsaktører som ønsket å tjene penger på radioen gjøre det, og heller ikke kunne staten styre og regulere informasjonsflyten. Holdninger som en jo kjenner igjen i dagens Internett-verden.
Men da som nå, så feil tok man: Staten eller markedsaktørene fikk etter hvert overtaket og skapte et "naturlig" monopol.
For utviklingen gikk i retning av fullstendig kaos i eteren - et kaos som radioamatørene skapte ved å fylle eteren med helt unødig informasjon som å avtale møter, synspunkter på gutter (eller jenter), og masse tøv og fjas som skapte problemer for den "virkelige" seriøse informasjonsformidlingen. Radioamatørenes virksomhet var eksempelvis en fare for skipsfarten ble det hevdet. Dette måtte reguleres. En begynte med å tildele radiostasjonene frekvenser. Radioamatørene fikk seg tildelt spesielle frekvenser som ikke skulle forstyrre den seriøse trafikken.
Samtidig oppsto underholdningsradioen slik vi kjenner den i dag, med musikkprogrammer og så videre. I begynnelsen av 20-årene ble det solgt radioapparater i et omfang som lignet PC-en mange år senere. Folk flokket seg om radioen om kvelden og hørte på sine favorittprogrammer, musikk, radioteater eller nyheter. Radioen, ble det sagt, gjorde det mulig for enhver familie å bli knyttet til resten av verden, å få tilgang til informasjon, underholdning og kultur som en ellers ikke ville fått. (Det er nesten som en hører igjen "Information at your fingertips"!). Radioen ble sammenlignet med boktrykker-kunsten mange hundre år tidligere. Men forskjellen var den hurtigheten og spredningen som den hadde. Ingenting kunne overgå dette.
Trodde man.
Radioamatørenes periode varte fra 1920 til 1930. I 1930 hadde de kommersielle radiosendingene overtatt, og radioamatørene ble en raskt utdøende rase.
Men alle de nye radiostasjonene måtte tjene penger. Det største produktet var musikk, og plateselskapene og artistene begynte etter hvert å kreve å få betalt for at radiostasjonene spilte deres musikk. Dermed ble den forretningsmodellen som senere ble dominerende for radiovirksomhet i USA skapt - reklamefinansiert virksomhet.
Men det var ikke uten sterk turbulens i markedet. Mange kastet seg over den nye bølgen; de færreste tjente penger, og mange gikk konkurs. RCA som var den ledende på tiden hadde en markedsutvikling som kan sammenlignes med Yahoo! "Alle" måtte ha en aksje i RCA, men den falt 80 prosent i verdi i løpet av ett år. Radiomarkedet falt helt sammen i 1929, og bare de færreste overlevde. Men radioen var kommet for å bli, og endret for alle tider samfunnets sosiale og kulturelle karakter.
I 30-årene var radiomarkedet et stabilt og regulert marked, med klare opplegg for inntekter, behandling av opphavsrettigheter, og sanksjonstiltak hvis ikke ting fungerte. Aktører, forretningsmodeller, konkurranse - alt fungerte. Det samme skjedde omtrent samtidig i Europa, men da ikke som resultat av beinhard konkurranse i et kommersielt marked, men som resultat av at staten allerede hadde engasjert seg og satt reglene, og gikk inn med eierskap i de nasjonale kringkastere (BBC, NRK, etc).
Radioen var ikke bare et marked i seg selv. Det oppsto fort klare sammenhenger mellom kulturelle aktiviteter og radioen. Samtidig skapte radioen en helt ny form for politikerne å kommunisere med sine velgere på. Det er symptomatisk at den amerikanske presidents viktigste plattform for kommunikasjon med innbyggerne fremdeles er radiotalene (!) i en tid hvor TV forlengst har tatt over, og Internett spiller en stadig større rolle.
Kunne radiomarkedet bli skapt uten statlig intervensjon, men kun ved å tildele frekvenser? Hadde markedet sortert dette ut selv? Hadde markedet kunnet overleve uten at det oppsto et "naturlig" monopol? Neppe. Det kunne ha skjedd hvis markedet var lite og aktørene homogene. Men det er de jo ikke når det gjelder infrastruktur-markedene. Markedet er stort, gevinstmulighetene enorme, samtidig som spillereglene er uoversiktlige og konsekvensene for andre markeder, muligheten for samarbeid med nye aktører med relaterte produkter, og nye og uortodokse allianser, etc. er stor.
Akkurat slik telefonmarkedet utviklet seg til å bli. Det skal vi se i neste artikkel om telefonen: "Fra summetone til informasjonsportal".
(Dette er tredje del av en artikkelserie om infrastrukturens historie. Jeg er Håkon Styri takknemlig for supplerende og korrigerende kommentarer til et tidligere utkast til disse artiklene. Forøvrig anbefales hans hjemmeside sterkt for ytterligere informasjon, særlig om patentrettigheter og utviklingen av telefonen).
Les også de to foregående artiklene i serien:
