EU har lagt frem sine direktiver for en ny "telelov". Det følger Norge opp i god tradisjonell "annerledesland"-stil: Det lovforslag som Stortinget inviteres til å vedta bryter på mange vesentlige punkter med EUs direktiver, og vil dermed bringe i Norge i konflikt med EØS-avtalen. Kanskje enda verre: Samferdselsdepartementet har glemt at formålet med loven ikke er å hemme - men å fremme - konkurransen i telemarkedet.
Les mer om reaksjonene på den nye teleloven:
- Konkurransetilsynet vil utveksle taushetsbelagte opplysninger
- Fare for å overbelaste loven med personvern
- Telelov på kollisjonskurs med EU, mener dataforeningen
- Ny telelov vil hjelpe OG bremse små teleutfordrere
La oss først se på hele bakgrunnen for at EU nå har laget direktiver for ny "telelov", kalt "lov om elektronisk kommunikasjon".
Den teknologiske utvikling går i retning av konvergens: Det er blitt mange bærere av kommunikasjon. Kommunikasjon kan overføres via digital TV, Internett, etc. Det er derfor mange teknologier, ikke bare de "rene" teleteknologiene, som kommer inn under det regulatoriske teleregime.
Denne konvergensen fører til bransjeglidninger. Telekommunikasjon blir dermed en lang og sammensatt verdikjede hvor innholdsleverandører, tjenesteintegratorer, nettdistributører og produsenter av mottakerutstyr (mobiltelefoner, PC-er, Palm, Set-top-bokser til digital TV, etc), blir mange, slik vi kan se av figuren nedenfor.
Sagt med andre ord: Dersom en bank ønsker å utvikle finansielle tjenester for mobiltelefoner, må den gå gjennom en lang verdikjede før resultatet når bankens kunder. Eier av distribusjonsleddet (navnlig teleoperatøren, les Telenor) dominerer i dag denne verdikjeden fordi de har tilnærmet monopol på distribusjonen (tilgang til aksessnettet). Alle må forholde seg og tilpasse seg Telenor. De ønsker - naturlig nok - å opprettholde denne posisjonen, men også til å påvirke konkurransesituasjonen i andre ledd av verdikjeden. I praksis ved å kjøpe seg inn hos innholdsleverandører (f.eks. aviser og banker), sette krav til at tjenesteproduksjon en skal skje på egen plattform, eierskap eller kontroll over grossist-leddet, osv.
Dette har EU sett. De har derfor ønsket å lage en "telelov" som ikke bare tar hensyn til konvergensen, men også til den bransjeglidning dette medfører, og den mulighet det er for dominerende nettoperatør å bruke sin markedsmakt - ikke bare innenfor sitt eget "naturlige" markedsområde - men til å dominere relaterte, tilgrensede markedsområder. Dette heter SMP (Significant Market Power) på det EU-juridiske språket.
Formålet med EU-direktivene er derfor å øke konkurransen innen det "snevrere" telemarkedet, og å hindre at dominerende teleaktører bruker sin markedsmakt på tilgrensede områder.
Gitt denne bakgrunn: Hva gjør Samferdselsdepartementet?
Samferdselsdepartementet sier innledningsvis i det utkast til lovforslag som er sendt til høring at "det tas sikte på å gjennomføre reguleringspakken i norsk rett i ny lov om elektronisk kommunikasjon som foreslås å erstatte dagens telelov". Da er det påfallende at lovutkastet er i strid med direktivene på mange vesentlige punkter:
Et eksempel er at departementet i selve definisjonen av hva sterk markedsstilling er, innfører begreper som ikke er dekkende for bestemmelsene i direktivene, og som klart angir at det er "myndighetene" som til enhver tid skal avgjøre om en aktør utøver en sterk markedsstilling eller ikke. Det samme gjelder selve formålsparagrafen - som i norsk versjon er meget kort - og hvor det angis at formålet er billige teletjenester, mens det faktisk i tilsvarende bestemmelse i EU-direktivet - som er meget omfattende og detaljert - klart fremgår at det er konkurranse som er det primære formålet. (For flere detaljer om uoverensstemmelser se Dataforeningens merknader.
For å trekke en parallell: Er formålet med den norske petroleumsloven å sikre norske forbrukere billig bensin? Er fiskerilovgivningens formål å sikre forbrukere billig fisk? Eller har lovgivningen på disse områdene næringspolitiske og samfunnsøkonomiske formål, slik Abelia påpeker i sin høringsuttalelse..?
"Lov om elektronisk kommunikasjon" har - i likhet med disse andre lovene - et næringspolitisk og samfunnsøkonomisk formål. De skal skape et innovativt miljø av konkurrerende telebedrifter som som skal gi markedet og norske bedrifter verdiskapende tjenester som fremmer deres konkurransekraft. Tror Samferdselsdepartementet at det er riktig å overtale denne næringspolitiske oppgaven til et børsnotert selskap som har til oppgave å gi profitt til sine i - hovedsak - private eiere?
Dette avdekker hva som er det egentlige fokusområde for myndighetenes regulering, nemlig priser ut til sluttbruker, og ikke marginer for konkurrerende aktører på grossistleddet. Dersom Telenor setter ned sine priser overfor sluttbruker, og samtidig øker prisene overfor aktører som ønsker (må) formidle sine tjenester gjennom Telenors aksessnett, hva skjer da? Nettopp, Telenor utøver sin sterke markedsstilling til å skvise ut konkurrentene. EU har nettopp uttalt at "In general it is the Commission's position that vertically integrated operators like DT must indeed fix their retail prices at a level sufficiently above the wholesale prices so as to allow new entrants to compete." Men dette har kanskje ikke SD fått med seg?
Den praktiske konsekvensen av Samferdselsdepartementets opplegg for ny lov er at det i lang tid fremover vil være én aktør som vil utøve en sterk markedsstilling i mange av de delmarkeder som omfattes av loven. Sektorregulering er derfor fremdeles - og enda mer nødvendig.
Men Victor Norman ønsker å legge PT inn under Konkurransetilsynet (riktignok av andre grunner enn de telepolitiske), og å la den generelle konkurranserett gjelde heller før enn senere. Samtidig sier Konkurransetilsynet i sin høringsuttalelse at de ikke vil føle seg bundet av PTs sektorspesifikke avgjørelser.
Det er bare å ønske velkommen til premieren på "Det Telepolitiske Kaos" når Stortinget får seg forelagt "Lov om elektronisk kommunikasjon".
Relaterte artikler:
