Standarder på teknologi handler om langt mer enn at beste produkt seirer. Det er harde økonomiske og markedsmessige realiteter som er styrende.
Jeg har gjort det til et «prinsipp» ikke å ta med PC når jeg reiser utenlands, enten det er på jobb eller på ferie. Mitt behov for kontakt med omverdenen lar seg utmerket løse ved å ta i bruk PC-er som er koblet til Internett der jeg kommer, enten det er på de konferansestedene jeg oppsøker, på hotellene, eller – og ofte i hyggeligste fall – på Internett-kafeer. Er jeg i USA er også de offentlige bibliotekene et utmerket alternativ.
(Nå må det legges til at det ikke er lurt å ta med PC til USA lenger; den kan bli beslaglagt av politiet på flyplassen. Alt i terrorbekjempelsens navn.)
Etter et (ferie)besøk i USA denne sommeren innser jeg at «prinsippet» om å reise uten PC er under press. Overalt møters jeg med «free wireless inside». Det gjelder hoteller, kafeer, restauranter og – ikke minst – offentlige parker. Overalt finnes muligheten for trådløs tilgang til Internett – forutsatt at du har med egen PC. Den stasjonære PC-en med Internett-tilgang på hotellenes «business-senter» er nå ofte erstattet med trådløst Internett overalt på hotellet.
Mens jeg nå vurderer om jeg skal bryte prinsippet, og anskaffe meg en ny, vesentlig lettere, PC, til å ta med meg utenlands, bringes spørsmålet opp – hvor går egentlig utviklingen på trådløs kommunikasjon?
For noen år siden skrev jeg en artikkel i digi.no om utviklingen av trådløst nett. Jeg omtalte den standarden som het 802.11, også kalt Wi-Fi, og hvordan den teknologien var i ferd med å sette sitt preg på fremtidig kommunikasjonsteknologi. Jeg la til at videre utvikling lå i forlengelsen av dette, i WiMAX, også kalt 802.16: IP og WiMax endrer telekonkurransen. (Se Hva er WiMAX for bakgrunnsinformasjon om denne teknologien.)
WiMAX er fremtiden – økt rekkevidde, økt båndbredd og økt funksjonalitet, med andre ord fjerde generasjons nettverk, og har allerede stor utbredelse (Pakistan skal visstnok ha den største WiMAX-nettverket i verden), og har spilt en stor rolle under katastrofesituasjoner som tsunamien i Asia i 2004, og Katarina som rammet New Orleans året etter.
Men så leser jeg at det kanskje ikke vil bli slik. Det vil si utviklingen av trådløs nett i retning av såkalt fjerde generasjonsnett kommer helt sikkert. Men det er ikke like sikkert at det blir WiMAX som blir den foretrukne teknologi.
For igjen ser vi konsekvensene av den teknologiske utvikling i form av «konvergens» mellom tele og data. Det intensiverer kampen mellom IT-leverandører og teleoperatører om markedsandeler i nye sterkt voksende markeder, og det intensiverer rivaliseringen mellom Europa og USA om teknologi som drivkraft i den økonomiske utviklingen.
I hovedsak har det jo vært slik at USA er ledende i den IT-teknologiske utvikling, mens Europa har vært ledende innen telekommunikasjon, særlig mobilkommunikasjon. Dette gir USA en fordel i den økonomiske vekst. Dette er en problemstilling som stammer fra 1960-talet da franskmannen Jean Jacques Servan-Schreiber skrev sin berømte bok, Den amerikanske utfordring (Le Défi américain"), og som førte til at Europa i sterkere grad satset på IT-utvikling (norsk eksempel er jo Norsk Data).
I utgangspunktet tapte Europa den kampen, men gjenvant den på mobilkommunikasjon gjennom bruk av standard (GSM) og leverandører som Ericsson og Nokia.
Striden har fortsatt gjennom konvergensutviklingen som eksempelvis Wi-Fi representer. Wi-Fi – som er en teknisk kommunikasjonsstandard i hovedsak utviklet av teleoperatører – ble fort tatt i bruk av IT-leverandører som for eksempel Intel. For Intel er WiMAX selvfølgelig som det nye satsingsområdet, og har vært det fra flere år tilbake i tid, sammen med for eksempel Google som vil ha søk og annonser over på mobiltelefoner.
Men så kommer et alternativ og en konkurrent, kalt LTE, (se Long Term Evolution).
En ny standardkrig er derfor oppseiling: WiMAX er dataindustriens verktøy for å spise seg inn på et sterkt voksende område – trådløst høyhastighetsnett – mens LTE er teleindustriens mulige alternative svar, sterkt støttet av mobilbransjen som GSM Association og leverandører som svenske Ericsson og amerikanske AT&T.
Her er det ikke snakk om hvilken standard som er «den beste» teknisk sett, eller som best mulig dekker brukernes behov (slik er det heller aldri). Men snakk om hvordan teknologien kan binde opp kunder: Mobiloperatørene ønsker å binde teknologien til bruk av sitt utstyr, og IT-leverandørene vil bruke teknologien til å øke anvendelsen av nye tjenester. Det er derfor harde konkurransemessige årsaker som ligger bak.
Noen av de leverandørene som støtter WiMAX (som Sprint) har fått økonomiske problemer, teknologien har ikke utviklet så raskt som forventet og tildeling av konsesjoner har av ulike årsaker blitt utsatt. WiMAX har med andre ord tapt framdrift, og LTE har kommet inn for fullt i det konkurransevindu som nå synes å åpne seg. Det som var opplagt for et par år siden – WiMAX som den nye standarden for trådløst nett – er det ikke lenger.
Så er det noen som sier «Ole Brumm» – hvorfor kan ikke de to standardene slå seg sammen slik at en kan forene den åpne, Internett-baserte standarden med den mer robust telekommunikasjonsbaserte standarden til beste for brukerne. Det er lov å håpe. Men særlig realistisk er det vel neppe.
Hvilke poenger er det jeg vil ha frem i denne artikkelen?
Det er tre:
- Det første er personlig. Også jeg må innse at trådløst nett er i sterk utvikling og vil erstatte min mulige tilgang til å bruke de faste PC-ene som jeg ellers bruker når jeg er i utlandet. Jeg må begynne å ta meg med egen PC-en til utlandet (men ikke USA).
- Det andre er av strategisk karakter. Hvilken standard som vinner vil aldri være avhengig av hvor god standarden er teknisk og funksjonelt, men vil alltid være resultatet av konkurransen i markedet.
- Det tredje er av politisk karakter: Også denne form for standardkrig dreier seg om ”den stille økonomiske krig” mellom Europa og USA om bruk av teknologiutvikling som ledd i landenes økonomiske utvikling.
Akkurat som Jean Jacques Servan-Schreiber påpekte i sin bok for over 40 år siden (se denne oppføringen i Wikipedia.)
