«Det svarer seg ikke å bygge maskiner selv. Den perioden er over. I dag er det en velutviklet industri både i England og USA. Men det er klart at vi hadde nytte av å bygge NUSSE. Dermed fikk vi en stab av teknikere som er vel fortrolige med teknologien.»
Nyutnevnt professor i matematikk Ernst S. Selmer ved Universitetet i Bergen, 1957
I september blir Yngvar Lundh tildelt en ærespris av Norges tekniske Vitenskapsakademi. Det gjelder for både å være den første som lagde en «virkelig» norsk datamaskin og som en av pionerene som brakte Internett til Norge. Her er hans spennende historie.
Norges geografiske beliggenhet – og vårt medlemskap i NATO – kom til å spille en avgjørende rolle for utviklingen av IT, tele og Internett i vårt land.
I midten av 1950-årene var «Den kalde krigen» på sitt kaldeste. Det var en viktig alliert oppgave å overvåke sovjetiske ubåters bevegelser i nordområdene. Den korteste vei for strategiske fly, raketter og ubåter fra Sovjetunionen til USA gikk over – eller i nærheten av – norsk territorium. Det ga Norge en strategisk posisjon i forhold til å følge med på sovjetiske militære enheters bevegelser. Herunder ubåter.
I samarbeid med Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller ble det utviklet hydrofoner som kunne registrere bevegelser i sjøområdene. Det trengtes imidlertid en datamaskin for å registrere og analysere dataene som ble fanget opp av hydrofonene – til å skille signaler som kom fra ubåter fra andre signaler.
Forsker Yngvar Lundh hadde sifferteknikk som NTH-diplomoppgave ved FFI i 1956. Han ble grepet av de store muligheter som han så for seg at denne teknikken hadde. Forskningssjef Karl Holberg delte noen av disse visjonene og oppfordret Lundh til å ta et opphold ved et ledende miljø i USA. Etter et gjesteopphold ved MIT var Lundh tilbake ved FFI i 1960. Forskere ved undervannsavdelingen hadde da utviklet en signalteoretisk metode for å gjenfinne signaler i støy. Spesielt gjaldt det et større prosjekt som hadde til oppgave å oppdage undervannsbåter i nordområdene ved passiv lytting med hydrofoner i havet.
Denne signalteorien kunne ikke implementeres med programmerbare datamaskiner basert på den tids elektronikk. De var ikke hurtige nok. Lundh foreslo hvordan en spesialisert maskin kunne bygges. Den var riktignok basert på sifferteknikk, og spesialisert for den bestemte signalbehandlingen alene. Lundh samlet en gruppe på 6-8 ingeniører og bygget en slik maskin. Gruppen ble snart omtalt som siffergruppen.
Sammen med telekommunikasjonsavdelingen ved FFI utviklet siffergruppen en digital signalprosessor som kunne foreta korrelasjon og etterfølgende integrasjon av lydsignalene fra hydrofonene. På den måten kunne en bedre skille lydsignaler fra en ubåt fra generell støy i havområdene. Maskinen ble ferdig i 1962. Da ble den plassert på en hemmelig lyttestasjon i Stave på Andøya. Der ble den stående og lytte etter ubåter – for å se om det var «lyd i a» – underforstått ubåtene. Derav navnet Lydia.
Inntil da hadde siffermaskiner vært basert på elektronrør. Lundh så muligheten for å benytte transistorer. Denne komponenten, basert på halvledende krystaller, oppfunnet i USA i 1947, hadde da en lang og besværlig utvikling bak seg. Siffergruppen la grundige undersøkelser inn i utviklingen av de nødvendige elektroniske kretser basert på transistorer som da var blitt kommersielt tilgjengelig. Sifferkretsene ble bygget opp i form av ”trykte kort”, noe som også var nytt den gang. Det grundige kretstekniske utviklingsarbeidet betalte seg på den måten at Lydia, som bestod av fire store skap fulle av slike kort, mange hundre i alt, kunne holdes i pålitelig kontinuerlig drift i lang tid. Det var et betydelig fremskritt i forhold til hva som hadde vært mulig med vakuumrør.
Siffergruppen ved FFI ble arnestedet for arbeidet med å konstruere datamaskiner her i landet. Etableringen av en kommersiell dataindustri sprang ut av dette miljøet, med Norsk Data, Mycron og Tandberg i spissen. I tillegg kom arbeidet med programmering i form av Simula, som også opprinnelig sprang ut av FFI, men senere ble videreutviklet i Norsk regnesentral som ble etablert noen år senere.
Det er Nusse som har blitt tildelt æren av å være Norges første datamaskin. Det er tvilsomt. Nusse var i stor grad en kopi av en annen engelsk maskin (APEXC), og gjorde heller ikke nytte for seg. Av større verdi var Lydia, selv om den ble bygget flere år senere. Men heller ikke Lydia var en datamaskin i egentlig forstand. Den var riktignok digital, men kunne ikke programmeres, og var bygget for ett bestemt formål. Men den var forløperen til den første norske programmerbare digitale datamaskinen, SAM. Det var Yngvar Lundh sammen med miljøet rundt FFI som var sentrale i utviklingen av denne første norske datamaskinen, som også ble forløperen til det første norske kommersielle datamaskinselskap som fikk navnet «Dataindustri».
«Dataindustri» fikk senere et nytt navn – Norsk Data.
I neste artikkel vil vi se på den rolle Yngvar Lundh spilte i å få Internett til Norge.
(Artikkelen er en bearbeidet versjon av kapitelet om Internett i min bok 50 år – og bare begynnelsen som er Dataforeningens jubileumsbok fra 2003. Artikkelen er blant annet basert på intervjuer med Thomas Hysing og Yngvar Lundh i 1999 og 2003).
