(Roma i oktober.) Norge er det eneste land i Europa som har nedprioritert arbeidet med elektronisk samhandling. Det var kanskje derfor offentlig sektor ikke var presentert på EUs toppmøte om elektronisk samhandling i Roma i forrige uke?
IDAbc er EUs organ for å fremme konkrete forslag til gjennomføring av eGovernment. Viktigst blant disse er elektronisk samhandling mellom ulike sektorer. I den forbindelse har IDAbc utviklet et europeisk Rammeverk for elektronisk samhandling (se European Interoperability Framework for Pan-European eGovernment Services) som i dag utgjør selve grunnstammen i eGovernment-tiltak i Europa.
Dette arbeidet er en konkretisering av den visjon EU har om at Europa skal bli den ledende økonomiske region i verden basert på IT-satsing, se Accelerating eGovernment in Europe for the Benefit of All (pdf).
Norge deltar i dette samarbeidet, men valgte ikke å være tilstede under «toppmøtet» som ble arrangert i Roma i forrige uke, se Second European Summit on Interoperability in the iGovernment. Det burde de vært.
Her fikk vi se en rekke konkrete eksempler på hva EU-land har gjort av tiltak for å bedre elektronisk samhandling mellom offentlige etater, mellom offentlig og kommunal sektor, og mellom offentlige sektorer over landegrensene.
Det viktigste initiativet – i hvert fall slik det ble presentert på konferansen – kom fra Lazio-regionen (utenfor Roma) som viste frem imponerende resultater på hvordan en region med kommunale og statlige organer og tjenester hadde oppnådd resultater med elektronisk samhandling. Rapporten er publisert: Regione Lazio interoperability and eGovernment point of view (pdf).
Norge – gjennom NorStella – deltar i prosjektet eGov-Share som tar sikte på å lage en praktisk tilnærming til området semantisk interoperabilitet ved å etablere et registry/repository over de mest brukte tjenester og begreper innen offentlig sektor og med betydning for bruk av slike tjenester over landegrensene.
Det offentlige Norge deltar altså ikke i dette samarbeidet.
Det strider mot fokuseringen på dette området i Stortingsmelding nr. 17 (2006--2007), og som ble etterlyst i Riksrevisjonens rapport om manglende oppfølging av eGovernment-tiltak.
Hva kan grunnene være?
Italias presentasjon av sin egen satsing på elektronisk samhandling på «toppmøtet» kan være et svar: De hadde kommet langt med elektronisk samhandling knyttet til teknisk interoperabilitet (finne relevante standarder for overføring av informasjon mellom IT-systemer), men kort når det gjelder semantisk interoperabilitet, det vil si felles begrepsforståelse og felles forståelse av i hvilken sammenheng de ulike begreper har ulik betydning. Det er her den største utfordringen ligger, men også de største vanskelighetene. Den italienske representanten oppsummerte det med at temaet er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å håndtere og administrere, og at det derfor måtte sees – som den italienske minister for regionen Mario Michelangeli sa med et sukk – som en langsiktig investering.
Kompleksiteten i temaet semantisk interoperabilitet er åpenbart en årsak både i Italia og her hjemme, og som gjør det vanskelig å få interesse og engasjement i dette fra beslutningstagere og politikere.
Men det finnes også andre årsaker:
- Eierskapet til felles begreper er også en hindring. Sektorer kan være uvillig til å gi fra seg eierskapet til begreper, også av legitime årsaker: Det er legitimt at skatteetaten gjerne vil ha kontroll med begrepsinnholdet av begrepet lønn da det har stor betydning for deres oppgave – inntekter til staten. At begrepet lønn også har en betydning for sosialsektoren for å beregne trygdeytelser – utgifter for staten – kan derfor komme i annen rekke.
- Samtidig ligger ikke problemet bare i den organisatoriske forvaltningen av felles data, men også i den definering som legges til grunn allerede i lovverket og i utarbeidelse av forskrifter. Juristene og Stortinget er derfor viktige premissleverandører til semantisk interoperabilitet. Men hvordan skal de kunne tenke konsistens på for eksempel «nye» begreper som «samboer» som har ulik betydning alt avhengig av hvilken offentlig tjeneste begrepet forekommer i. Professor Dag Wiese Schartum holdt en glimrende presentasjon rundt dette temaet under høringsmøtet om offentlige tjenestearkitektur: Noen rettslige problemstillinger vedrørende elektronisk samhandling i offentlig sektor (pdf).
- I tillegg synes debatten også å ha vært preget av sterkt – og rivaliserende – teknologifokus. Her går debatten mye mellom om semantisk interoperabilitet utelukkende skal være en «maskin-til-maskin-samhandling» eller også være en «menneske-til-maskin-samhandling». Et annet tema er om begrepene skal være «universelle» eller «domeneorienterte». For alle praktiske formål synes drivkraften i dag å være portaler (hvor «menneske-til-maskin-samhandling» er det sentrale), og at begrepene må være relatert til den sammenheng de brukes i, altså kontekst- eller domenedrevet. David Norheim i Computas har publisert en ypperlig presentasjon av hvordan ulike teknologier kan brukes i forskjellige sammenhenger og i fellesskap: Comparing semantic technologies – strengths and weaknesses (pdf).
Men til syvende og sist ligger det i politisk ledelse vilje og evne til å satse på temaet. Ved innledningen til 2008 valgte FADs politiske ledelse å nedprioritere dette arbeidet i Standardiseringsrådet, i strid med rådets egne anbefalinger. Heldigvis ser det nå ut som DIFI vil ta dette opp igjen gjennom å etablere en egen semantikkgruppe. Brønnøysund-registrene er også i ferd med å lage en egen wiki over hvordan begrepene er å forstå og hvor de brukes i ulike offentlige sektorer.
Men det viktigste initiativet synes å være at en «tredjepart», et utenforstående initiativ, er i ferd med å bli en katalysator for semantisk interoperabilitet i offentlig sektor, nemlig Semicolon-prosjektet. Prosjektets formål er å
- identifisere hindringer for interoperabilitet og strategier/løsninger for å overkomme disse
- utvikle metoder og verktøy for å etablere effektiv interoperabilitet samt metrikker for å kunne måle effektene (inkludert bruk av ontologier),
- anvende metoder og verktøy for å utvikle ontologier og modeller til bruk i konkrete eksempelprosjekter i etatene, og måle effekter ved hjelp av metrikken,
- spre resultater og erfaringer til offentlig sektor, IKT-industri og akademia, og
- lage en arena med toneangivende etater, kompetente bedrifter og forskningsmiljøer, som en pådriver for semantisk og organisatorisk interoperabilitet i offentlig sektor.
Flere dominerende statlige sektorer er med i prosjektet. De første resultater vil bli presentert på et åpent og gratis møte i Oslo 5. november.
Formålet med elektronisk samhandling er å effektivisere offentlig sektor, og å gjøre det lettere å produsere nye tjenester til glede for innbyggerne og privat næringsliv. I så måte adresserer arbeidet et viktig mål i EU, nemlig å gjøre Europa til den ledende økonomiske region i verden basert på bruk av IT-teknologi.
I dag har vi en finanskrise som etter hvert slår ut i realøkonomien med konsekvenser dårlige tider. Det som imidlertid særpreget denne «finanskrise-tsunamien» er at den ikke rammer offentlig sektor. Av den grunn er det politisk vilje til tiltak for å pusse opp skole- og sykehussektoren for å hjelpe bygg- og anleggsbransjen.
Men finanskrisen gir også nå en unik anledning for offentlig sektor å satse på IT – ikke store IT-prosjekter som kun gagner de store konsulentselskapene, men tiltak for elektronisk samhandling som forbedrer offentlig sektors evne til å tilby bedre og mer effektive tjenester til omverden.
