Det har vokst frem en skog av leverandører som tilbyr brukere å remikse deres tjenester og innhold med andre kilder.
Oppslagsverk, sosiale nettverk, karttjenester, værmelding og trafikkopplysninger er bare noen få eksempler blant de utallige komponentene som er tilgjengelig.
Slike datakilder er til glede for mange, og en sammenstilling kan i enkelte tilfeller danne nye innovative tjenester der remiksen er langt mer verdifull enn summen av komponentene.
Men hva skjer juridisk, dersom du kobler tredjeparts kilder og lager noe helt nytt?
Hvem eier rettighetene til det nye produktet, eller er det et nytt produkt eller derivat? Hva er egentlig forskjellen og hva bør du tenke på?
- Opphavsretten er klar når det gjelder beskyttelse av åndsverk som video og musikk. Fullt så enkelt er det ikke ved brukergenerert innhold der ulike kilder remikses i såkalte «mashups».
Det sier den amerikanske jussprofessoren Mary Wong, som er ekspert på immaterielle rettigheter ved Frankling Pierce Law Center, i et intervju med ZDNet.
Wong mener at dagens digitale innbyggere manipulerer innhold på nettet, som uttrykksform. Delingskulturen som har vokst frem i forbindelse med demokratiseringen av nettet gjør menneskene til aktive skapere, ikke passive mottakere av innhold.
Den utstrakte åpenheten på internett har ifølge Wong ført til fremvekst av en kultur der brukerne mener det er greit å forsyne seg. Det at alle har tilgang til innholdet gjør dessuten at håndheving av opphavsretten blir et globalt problem.
- Dette er et praktisk problem, fordi innholdet kan dukke opp hvor som helst. Det er vanskeligere å finne innhold som bryter med opphavsretten, mener Wong.
Oppfatningen hennes er at det dannes en gråsone mellom det originale, det vil si noens åndsverk, og «nye» komposisjoner i form av remikser, eller såkalte «mashups».
- Lovverket må takle denne nye opplevelsen av brukernes «rettigheter», sier den amerikanske jusseksperten til ZDnet.
Lisenser som Creative Commons og Copyleft illustrerer godt i hvilken retning det bærer, mener Wong. Samtidig understreker hun at disse ikke alltid er anvendelige.
Løsningen blir ifølge jussprofessoren at lovverket må ta endringene i kulturen innover seg, enten ved større anerkjennelse av brukernes sosiale uttryksform, eller ved å endre lovene.
