Det ser ut til å være et slags syklisk fenomen at datamodeller utløser eller forsterker finanskriser.
Automatiske systemer for kjøp og salg fikk mye av skylda for børskrakket i oktober 1987.
I september 1998 ble tap på 100 milliarder dollar så vidt unngått da myndighetene grep inn mot hedgefondet «Long Term Capital Management» (LTCM). LTCM bygget hele sin virksomhet på en modell utviklet av tre nobelprisvinnere i økonomi. (Se gjennomgangen digi.no hadde av denne skandalen: Oraklet er mitt – og penger og ære.)
I fjor høst kunne vi konstatere det samme: Amerikanske bankers risikomodeller undervurderte radikalt risikoen forbundet med de komplekse produktene som skulle garantere for boliglån.
Det hadde gått så bra så lenge – bankene tjene godt i mange år – at man ikke lenger brød seg om at likningene var for enkle, at systemene pyntet på virkeligheten, at modellene ble bevisst foret med overoptimistiske og overforenklede anslag, og at risikoanalysesystemene aldri ble justert med tanke på å fange opp de stadig mer kompliserte derivatproduktene bygget rundt USAs boliglån. (Se denne gjennomgangen på digi.no: Bak svikten i Wall Streets risikoanalyse.
Det skjer med andre ord hvert tiende år.
I magasinet Forbes denne uken har nok en ekspert i modellbygging, forskningsdirektør David Moschella i CSCs Leading Edge Forum, gått ut med advarsler om hvor innskrenket kombinasjonen av framskredne finansmodeller og moderne IT har vist seg i praksis. I intervjuet IT's role in the recession konstaterer han at IT-folk hadde et klart medansvar: «Information technology experts didn't cause the current economic downturn, but they certainly made it worse.»
Mer presist: «Anerkjente kvantitative analytikere på Wall Street opprettet utrolig komplekse risikomodeller som meklerhusene stolte nesten blindt på. Det snudde det som kunne vært bare nok en boligboble til en global katastrofe.»
Ifølge Moschella støtte bankene seg hele tiden på datamodeller som fortalte dem at alt de gjorde holdt seg under akseptable risikonivåer. De som virkelig skjønte modellene var klar over deres feil, mangler og begrensninger, men det gikk jo bra, og derfor holdt de tett med det de visste. Toppledelsen dristet seg aldri til å spørre dem ut om hvorvidt man faktisk kunne stole på alle likningene med nærmest utallige variabler.
Dette var IT-synd nummer én: IT bidro til en enestående trygghetsfølelse, som viste seg å være grunnløs.
IT-synd nummer to er at teknologien akselererer verdipapirhandelen, slik at den oppnår uante volumer.
90 prosent av all kjøp og salg ble avgjort og gjennomført maskinelt. Dette forsterket svingningene kolossalt, først når det gikk bra, og så når det gikk dårlig.
– Det fikk sprekken til å spre raskere. Noen av aktørene kunne ha 25 000 derivatavtaler med 1000 andre aktører. Mennesker greier ikke å styre slikt, men for en maskin er det enkelt, sier Moschella.
Lærdommen man må trekke – og det gjelder også datamodeller anvendt i andre sektorer – er at man aldri kan stole fullt og helt på en modell. Hvis man ikke fullt ut forstår en modell, skal man være skeptisk til det den sier. Modeller kan være produktive, og man skal ikke helle barnet ut med badevannet. De må brukes, men det må skje disiplinert.
Ifølge Moschella vil IT-modellers rolle de nærmeste årene reduseres. Markedet for den typen verdipapirer som utløste krisen, «credit fault swap», er nærmest helt borte. Derivater vil snart underkastes en nitid offentlig regulering.
Men hva skjer om fem år? Vil man huske dagens lærdom?
En interessant observasjon hos Moschella er at modellene fra 2008 sjelden var del av noe overordnet IT-prosjekt eller styringsprosjekt. De ble til i direkte samarbeid mellom matematikere, fysikere, økonomer, IT-folk og meklere. Med andre ord: Modelleksperter i tjeneste for dem som direkte skulle tjene på modellene, og med erfarne ledere som måpende og umælende tilskuere.
Vi minnes den evige bønnen til Napoleons mor på Corsica: «Kjære Gud. Må det bare vare!»
Dette innebærer at ingen på Wall Street husket noe som helst av lærdommen fra skandalen fra 1998, da nobelprisvinnere rottet seg sammen med meklere for å bli rike på orakler kamuflert som datamodeller.
Det er på tide å slå fast det innlysende: Finansmarkedet drives ikke av enkle og forutsigbare naturlover. I motsetning til fysiske og kjemiske fenomener kan ikke økonomi og finans reduseres til matematiske likninger. Derfor er det også helt klare begrensninger på hvilken nytte man kan ha av datamodeller når man skal prøve å forutsi den økonomiske og finansielle utviklingen.
Ha dette i mente neste gang en eller annen BI-utdannet jypling prøver å imponere deg med såkalt «teknisk aksjeanalyse». Det er ikke seriøst. Det er lek.
Anbefalt lesning: Arthur C. Clarkes mange historier om hvordan det går galt når menneskene innbiller seg at de har kontroll, mens det i virkeligheten er maskinene som styrer.
Les også:
- [11.02.2009] Finansakrobater overvåkes digitalt
- [06.02.2009] Bankene langt sikrere enn før
- [26.09.2008] Bankene mangler kultur for risikostyring
- [19.09.2008] Bak svikten i Wall Streets risikoanalyse
- [30.09.1998] Oraklet er mitt - og penger og ære
