Justisminister Knut Storberget (Ap) har i Aftenposten publisert et innlegg med tittel Myter om direktivet, der han tilsynelatende tar mål av seg på å bevise at motstanden mot EUs direktiv om datalagring bygger på myter, og ikke på fakta.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i at fakta, og atter fakta, kreves i denne debatten. Jo færre ubegrunnede eller dårlig begrunnede påstander, jo mer avklarende blir diskusjonen.
Innlegget til Storberget begynner med det typiske retoriske grepet der man tillegger motstanderen et åpenbart tåpelig feilaktig standpunkt, for så å tilbakevise det.
Straks etter et krav om at debatten må baseres på fakta, framstiller han det som om motstanderne av direktivet bygger sin kritikk på den feilaktige oppfatningen at trafikkdata skulle omfatte innholdet i kommunikasjonen.
Dette er en respektløs måte å diskutere på, og det er spesielt frekt når man gir seg selv ut for å være opptatt av å bygge på fakta.
Under mellomtittelen «viktig verktøy» gjentar Storberget velkjente argumenter om at direktivet skal være et verktøy i kampen mot «terror, hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet, samt mobil vinningskriminalitet», og i kampen mot «krenkelser på internett, deriblant spredning av bilder og filmer som viser seksuelle overgrep mot barn».
For riktig å male fanden på veggen kommer så påstanden: «På noe sikt er datalagring et spørsmål om politiet skal stenges ute fra den digitale verden eller ikke.»
Talspersoner for politiet har fremmet tilsvarende påstander helt siden debatten begynte. Kripos og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har for eksempel fortalt hvordan Norge ligger an til å bli en frihavn for nær sagt alt som er skummelt, med kriminalitet, pedofili og terror. Uten datalagringsdirektivet er etterforskning av alvorlig kriminalitet nærmest dømt til å mislykkes.
Dette rimer ikke med fakta. Fakta forteller ikke om et eneste tilfelle der alvorlig kriminalitet er løst med utgangspunkt i analyse av trafikkdata. Forskning i EU konkluderer med at trafikkdata har minimal betydning for praktisk politiarbeid (se artikkelen DLD gir ikke mindre kriminalitet).
Saksgangen da EU vedtok direktivet tyder på at det er angsten etter 11. september som ligger bak, heller enn en nøktern vurdering av hensiktsmessige virkemidler. For øvrig: Politiet har en rekke digitale verktøy til disposisjon, som har vist seg å være effektive i praksis. Å antyde at politiet «stenges ute fra den digitale verden» dersom Norge ikke vedtar å innføre direktivet, er useriøst.
Storberget er innom det faktum at direktivet har mange smutthull. Det er et viktig poeng, som han imidlertid undervurderer. Direktivet fanger bare opp gammelmodig trafikkdata, som hvem man utveksler e-post med og hvem man snakker med over telefon. Det fanger ikke opp hvilke nettsteder man besøker. Det avdekker ikke hvem man har kontakt med over webbaserte e-posttjenester som Gmail og Hotmail. Det avslører ikke forbindelser etablert gjennom Facebook, Twitter eller Windows Live Messenger, det vil si nettjenestene som Storbergets parti ellers hyller som inngangen til den nye tid. Kan kriminelle være enda mindre oppdatert enn Arbeiderpartiet?
Legger man sammen disse smutthullene, kommer man til en innlysende erkjennelse: Å prøve å fange garvede kriminelle og terrorister ved hjelp av direktivets trafikkdata, er som å servere suppe i en sil.
EU-direktivet om datalagring er skrevet under en svært opphetet stemning, med utgangspunkt i teknologi fra slutten av 1990-tallet. Det krenker personvernet til alle brukere av telefoni og tradisjonell e-post, og kan omgås ved hjelp av kjente og allment tilgjengelige tjenester etablert de siste fem årene. Det er ikke gitt noen signaler fra EU om hvordan man har tenkt å hanskes med de digitale verktøyene som kriminelle og terrorister faktisk bruker. I stedet argumenterer man helt på grensen av det sannferdige for en krenkende lovtekst uten praktisk gjennomslagskraft.
Hvordan har Storberget tenkt å fange nettverk av pedofile som bruker Twitter eller Windows Live Messenger i stedet for e-post og mobiltelefon?
Storberget skriver at direktivmotstanderne betrakter personvernet som «viktigere enn kriminalitetsbekjempelse». Det stemmer ikke. Motstanderne innser at det er en avveining mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Det som har skjedd i denne debatten er at tilhengerne, uten belegg i fakta, overdriver direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelsen, samtidig som de unngår – slik Storberget gjør her – å ta stilling til den krenkelsen av personvernet direktivet innebærer.
Tvert imot: Storberget skriver i Aftenposten at direktivet styrker personvernet, fordi myndighetene får kontroll med lagringen.
Denne påstanden står i strid med vurderingen til Forsvarsdepartementet. I sin høringsuttalelse forteller departementet hvorfor de tvert imot frykter at direktivet vil gjøre det enklere for fiendtlige krefter å kartlegge nøkkelpersoner i norsk næringsliv og politikk (se artikkelen Frykter fiendtlig kartlegging av nøkkelpersoner). Erfaringer i Norge og i andre land er at offentlige instanser lekker følsomme data minst like ofte som private.
Det er interessant at statsråden, og andre som ønsker å innføre EU-direktivet i Norge, har sluttet å trekke inn EØS-avtalen som argument. Det tyder på at man nå erkjenner at EØS-avtalen ikke trues om Norge velger å innføre egne regler for håndtering av trafikkdata.
Man sitter igjen med at direktivet ikke er påkrevet av hensyn til EØS-avtalen, og at det krenker personvernet uten å gi større gjennomslag for etterforskning av kriminalitet og terror. Hva er da vitsen?
Storberget burde reflektere over hva som faktisk kreves for å holde politiet i gang i den digitale tidsalder.
Sist det norske politiet ble utestengt fra det digitale univers, var i fjor våres, da ormen «Conficker» herjet med etatens over ti år gamle systemer basert på Windows NT, og forårsaket skader anslått til mellom 30 og 50 millioner kroner. Justisdepartementets reaksjon var typisk: «Lite rom for utbedring på dette området i årets budsjett.»
Er Kripos og PSTs utspill for datalagringsdirektivet også en del av spillet om budsjettpenger?
I mars utga tankesmien Civita debattboka Til forsvar for personvernet. Boka er en utfordring til Storberget og regjeringens lettvinte omgang med et frastøtende trekk i det norske samfunnet: Framveksten av et overvåkingssamfunn under dekke av å skape trygghet, fordi man alltid velger lettvinte løsninger og avstår fra den prinsipielle debatten (se artikkelen Et farvel med sterke anklager, i anledning av at Datatilsynets direktør Georg Apenes sa takk for seg).
Temaet er vel interessant for en justisminister?
Les også:
- [05.04.2011] Videolagringsdirektiv neste!
- [25.06.2010] Storberget mot å lagre nettsøk
- [26.05.2010] Storberget helt alene
