Martin Hauge er IT-sjef i Møre og Romsdal fylke.
Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) og vår fornyingsminister har i det siste snakket en del om samhandling og samordning av elektroniske tjenester i offentlig sektor. Dette temaet har også vært en gjenganger opp gjennom årene, helt fra Morten Meyers tid i det daværende Moderniseringsdepartementet.
Jeg har registrert at det har skjedd noe de siste 5 årene. Vi har fått et en katalog for åpne standarder, og vi har på noen områder til og med fått forskrifter om bruk av åpne standarder. Difi har etablert noen prinsipper for IT-arkitekturer, der hovedelementene er mest mulig uavhengige moduler, gjenbruk av felleskomponenter, deling av informasjon via standardiserte grensesnitt, åpenhet og teknologi-uavhengighet.
Alt dette er vel og bra. Jeg jobber imidlertid i kommunal sektor, og registrerer at ikke alle tar forholdet mellom liv og lære like alvorlig.
Problemene med integrasjon i forhold til åpne standarder og åpne arkitekturprinsipper er kanskje mest synlig på arkivområdet. Det er beklagelig, ettersom de særnorske sak/arkvisystemene synes å utvikle seg i motsatt retning av åpne standarder og nye arkitekturprinsipper.
Dagens elektroniske arkiv bærer sterkt preg av at vi fortsatt lever i en tid hvor informasjon flyter via skriftlige dokument på papir via postvesenet. En kommune eller offentlig etat har ofte mange fagsystem som alle genererer arkivverdig informasjon elektronisk. Vi opplever i dag store problemer med å få over data i et elektronisk arkiv fra ulike fagsystem, samt annet arkivverdig materiale fra faglige samarbeidsverktøy, mobile enheter, etc. Dersom noen kommuner har andre epost-løsninger enn Exchange og åpnere plattformer enn SharePoint, volder også epost problem rent arkivmessig.
Dette skyldes leverandørene av sak/arkivsystemer, de fleste av dem bygger stadig tettere proprietære pakkeløsninger, der modulene er buntet sammen med en kraftig, proprietær binding, som bare produsenten selv kan løse opp. Det legges opp til produsent-kontrollerte portalløsninger der kun produsenten har kontroll på portalen og de bakenforliggende produktene og tjenestene.
Vi forstår at agendaen til leverandørene er å sikre kundene og ikke gjøre det for lett å kombinere løsninger fra andre konkurrenter. – Men dette skal ikke være agendaen til oss som kunder eller offentlig sektor! Vi må kunne jobbe for mest mulig valgfrihet og mulighet til å kjøpe IT-tjenester og IT-produkt ut fra pris og kvalitet – ikke fordi vi er leverandørbundet slik at vi ikke har noen valg.
Kommunenes Sentralforbund (KS) har siste året hatt en prosess der man forsøker å få til et prosjekt for å gjøre de elektroniske arkivene mer tilgjengelig. Man har sett mulighetene i den nye arkivstandarden Noark-5, som legger til rette for at arkivene blir mer adskilt fra saksbehandlingsfunksjonene, samt at det skal gi kortere vei mellom de stedene der arkivverdig informasjon oppstår og det elektroniske arkivet.
KS søkte tidligere i vår FAD (fornyingsdepartementet) om midler et forprosjekt, der målet var å utvikle en Noark-5 kjerne som en åpen felleskomponent, og som alle sak/arkivsystem leverandører kunne legge i bunn for egne systemer.
Et viktig mål med dette prosjektet er standardisert samhandling mellom ulike fagsystemer og arkivkomponenten. En åpen og teknologinøytral kjerne gir langt enklere samhandling mellom fagsystem internt, og mellom organisasjoner.
Forprosjektet skulle blant annet avklare de viktigste praktiske og prinsipielle forholdene, det skulle skissere organisatoriske løsninger for drift/vedlikehold av denne felleskomponenten.
Like før påske i år kom det fra FAD/Difi et avslag på KS-søknaden om Noark-5 arkivkjerne som en felleskomponent. Avslaget var blant annet begrunnet med at prosjektet virket altfor «implementeringsnært», og at det måtte fokuseres mer på det prinsippielle. Det ble blant annet vist til at informasjonsmodellene i Noark-5 bør ses i tettere sammenheng med en felles informasjonsmodell for offentlig sektor.
Tåkeheim
Med andre ord: prosjektforslaget om en Noark-5 kjerne som offentlig felleskomponent basert på Noark-5 og Difis egne arkitekturprinsipper synest FAD nå å skyve ut i en slags «konseptuell tåkeheim». Som IT-ansvarlig i kommunal sektor mener jeg dette er svært beklagelig, og håper den påbegynte prosessen på en eller annen måte kan fortsette.
Jeg har forståelse for at Difi og FAD har behov for å ha rammeverket på plass før det gjøres konkrete implenteringer. På den annen side er det gjort ganske mye allerede av datamodelleringer og utredninger. Mens tiden går er det begrenset hvor mye man kan utrede og modellere før man begynner å orientere seg mot mål og resultater som også vi som brukere snart kan høste fruktene av.
I stedet for å avvise konkrete prosjekter til den «konseptuelle tåkeheimen» burde FAD heller støtte opp om prosjekter som vektlegger å følge myndighetenes egne prinsipper og standarder.
Har du noe på hjertet?
Skriv et innlegg (husk bilde!) og send til redaksjon@digi.no. Se digi.no åpner debattspalte.
