Forskningsmagasinet Apollon skriver at det ved Institutt for informatikk har blitt etablert en nytt satsingsområde som kalles SET (Smart Environment Technology). Dette er et tverrfaglig samarbeid mellom de faglige ytterpunktene i informatikkfaget, som nanoelektronikk, digital signalbehandling og distribuerte multimediesystemer.
SET-satsingen ledes av professor Thomas Plagemann.
– Vi utvikler et helt nytt paradigme i informatikken, der vi ser på hvordan vi effektivt kan utnytte sensorer i nett. Dataprogram skal lete etter egnete sensorer og bruke dem uten at programmet på forhånd vet hvilke sensorer som finnes. Programmet skal også fungere helt uavhengig av tilgjengelige nettverk, forteller Plagemann til Forskningsmagasinet Apollon.
Han ser for seg en mengde muligheter som den nye teknologien åpner for, inkludert overvåking av havstrømmer, global oppvarming, forurensning, energiforbruk, trafikk, pollenspredning og dyrevandringer, men også bruk innen pasientomsorg.
I samarbeid med Intervensjonssenteret på Rikshospitalet og Høgskolen i Vestfold har informatikerne allerede utviklet en liten sensor som kan måle sukkernivået under huden. Sensoren kan settes på plass uten at en operasjon er nødvendig. Den kan drives ved hjelp av elektromagnetiske bølger fra en energikilde på utsiden av huden.
Dataene fra sukkermåleren kan overføres til en mobiltelefon og derfra videre til Internett, sammen med data fra mobilens sensorer, for eksempel akselerometeret.
– Ved å samle inn data fra alle diabetespasienter i Oslo, kan man få et detaljert bilde av hvor mange diabetespasienter som mosjonerer. Da kan diabetesbehandlingen bli bedre. Vi ønsker også at sensoren i kroppen og mobiltelefonen snakker sammen. Da kan mobiltelefonen ringe når insulinnivået er for lavt, eller si: «Gå deg en tur», sier Plagemann til Forskningsmagasinet Apollon.
En person med hjertelidelse kan raskere få behandling ved hjertestans dersom en sensor og en mobiltelefon varsler sykehuset nærmest umiddelbart. Derimot vil det kunne kreves flere sensorer for å gi et sikkert svar på om en pasient har falt i sin egen leilighet.
Ifølge Plagemann vil systemet derfor, helt automatisk, finne frem til alle sensorene i leiligheten, slå sammen informasjonen og finne et sannsynlig bilde av hva som har skjedd.
Forskerne studerer også andre bruksområder for sensornettverk enn i omsorgssektoren. I et eksempel som nevnes i Apollon-artikkelen, slippes store mengder sensorer fra et fly over et område forurenset etter et uhell ved et atomkraftverk. En stor utfordring er igjen energitilførselen. Professor Tor Sverre Lande ved Institutt for informatikk forteller at man kan redusere energiforbruket ved overføring av dataene ved å la sensorene snakke sammen og videreformidle dataene fra hverandre.
– Energien som brukes for å sende signaler over en dobbelt så lang avstand, koster i energi kvadratet av avstanden, forklarer Lande. Ved å bruke en sensor som reléstasjon innenfor rekkevidden til den første sensoren, kan man doble rekkevidden samtidig som man bare dobler energiforbruket.
Forskerne ser også for seg muligheten for å samle inn data fra sensorer montert i biler eller mobiltelefoner, for eksempel for å sanntidsdata om været eller for lage et støykart over et område.
Enda flere potensielle bruksområder beskrives i artikkelen i Apollon.
