I diskusjonene rundt hvordan vi vil at Norge skal være etter 22. juli 2011, bør vi bryne tankene og forslagene våre ved å besvare spørsmålet: Hvordan ville de virket i forhold til det Anders Behring Breivik hadde av tanker og planer før denne skjebnesvangre dagen.
Tilhengere av et forbud mot anonyme nettdebatter bør reflektere over at Breivik opptrådte åpent, ikke anonymt. Et forbud mot anonymitet ville ikke spilt noen rolle, verken for hans ord eller for hans ugjerning.
Tilhengere av sensurtiltak mot utglidende nettdebatter bør reflektere over at Breivik oppførte seg eksemplarisk med hensyn til gjengs oppfatning av høflighet og høvisk form.
Tilhengere av strengere straffereaksjoner bør reflektere over at Breivik straks etter arrestasjonen sa han regnet med å sitte inne resten av livet. En strengere straff ville ikke spilt noen rolle, verken for hans ord eller for hans ugjerning.
Tilhengere av mer omfattende skjult overvåking bør reflektere over det faktum at PST ikke bare var totalt uvitende om Breiviks nettlige elukubrasjoner, de kjente ikke en gang til identiteten til «Fjordmann» som ifølge VG-kommentator Anders Giæver i mange år har vært den fremste europeiske eksponenten for islamofobi. Hvordan kan overvåkning i det skjulte bøte på at man ikke følger med på det som foregår i fullt åpenhet?
Man blir lett avsporet dersom man gir etter for moralsk opphisselse, indignasjon og forargelse. Vi må avstå fra sinne. Sinne er gudenes galskap. Det kler oss ikke. Breivik ildnet til strid. Er det hensiktsmessig å svare med samme mynt?
Poenget er nettopp hensiktsmessighet.
Hensiktsmessighet skal komme i første rekke. Hensiktsmessighet, ikke forargelse, ikke moralsk opphisselse, skal avgjøre hvilke tiltak vi velger for å realisere det alle synes å være enige om nå: Besvare terror med åpenhet, redusere risikoen ved å redusere hatnivået og finne andre reaksjonsmønstre enn hevnens evige spiraler.
For oss som er opptatt av Internett og teknologi, er det to temaer som krever engasjement: Håndtering av nettdebatter og vilkår for overvåking. Ingen av dem tjener på en overdreven teknologisk tilnærming.
Nettdebatter
Nettet har vært en velsignelse for den offentlige debatten. Nye fora og nye muligheter er åpnet: blogger, nettavisdebatter, egne fora, nye interaktive tjenester og så videre. Debatt er en forutsetning for demokrati, folkeopplysning og innsikt i samfunnet.
Velsignelsen er ikke entydig. Noen dekker seg bak anonymitet for å oppføre seg på en måte de aldri ville ha våget om de hadde måttet opptre under fullt navn. På den andre siden gir anonymitet en anledning til å prøve ut standpunkter uten offentlig å identifisere seg med dem. Det er et problem at anonymitet misbrukes. I digi.no måtte vi nylig luke ut et innlegg med falsk signatur.
Det er typisk at man søker å verne mot misbruk gjennom økt kontroll. Fylla dreper (noen), følgelig oppretter man et statlig monopol på alkoholsalg. Anonym nettdebatt sårer (noen), følgelig krever man en ordning der man må bevise sin identitet og opptre under fullt navn for å delta. Problemet er at slike tiltak motvirker to viktige premisser for utviklingen man ønsker etter 22. juli: Anonymitetsforbud undergraver åpenheten, og det fyller ikke Breivik-kriteriet.
På den andre siden er det et poeng at frihet krever ansvar, og at frihet fra ansvar undergraver demokratiet. Altså kan det være hensiktsmessig med tiltak som knytter standpunktene man forfekter til offentlig kunnskap om den personen man er.
Man kan tenkte seg en teknologisk vri på dette, ved å kreve at nettdebattanter skal legitimere seg og registrere seg før de kan delta, og at de må godta at anonymitet tillates bare under visse forutsetninger.
En annen og mer hensiktsmessig vri kan være å prøve å dreie hele den norske samfunnsdebatten over mot større saklighet. Norsk debatt preges av at vi diskuterer holdninger framfor å diskutere prinsipper, premisser og tiltak. Vi hisser hverandre opp med ideer i stedet for å utfordre hverandre med forslag til løsninger.
Dette er en oppskrift for uforsonlighet. For eksempel kan kristne, muslimer og ateister aldri bli enige om det de tror mest på. De kan derimot enes om prinsipper for et fellesskap, forutsatt at de legger den grunnleggende uenigheten til side.
UDI mottar mange sinte henvendelser fra både tilhengere og motstandere av «innvandrere», men når deres folk dreier diskusjonen over på prinsipper – asylrett for forfulgte, rett til å avvise lykkejegere – og faktiske regler og tiltak, er det få som har noe mer å si. Her er enigheten stor. Likevel diskuteres «innvandring» og «multikulturalisme» som om denne enigheten ikke finnes. Det konkrete skyves til side til fordel for det som kan vekke forargelse.
Fokus på det hensiktsmessige og på diskusjon av alternative konkrete tiltak, framfor på opphisselse og forargelse, burde være et mantra for politikere og medier etter 22. juli. Kanskje vi kan skånes for «diskusjonsprogrammer» der gjelder å skåre og såre framfor å klargjøre saksforhold og debattere løsninger?
Overvåking
Debatten rundt EUs datalagringsdirektiv (DLD) avdekker at PST og mange politikere lider av en illusjon av at masseregistrering av digitale data kan avverge eller redusere risikoen for terror og andre alvorlige overgrep.
Ideelt sett skulle PST hatt et system som samler på alle norske borgeres trafikkdata, nettdata, bankdata, debattdata og så videre, og som lyser rødt når det oppdager at noen er i ferd med å utvikle seg til å bli en «breivik». Tidligere direktør i datatilsynet, Georg Apenes, har et godt ord for denne innstillingen: totalitært svermeri.
Etter 22. juli burde det være åpenbart at denne tilnærmingen må avvises. Den strider med alle løfter gitt fra alle hold om i hvilken retning samfunnet nå skal styres.
Poenget er at overvåkerne må følge med og fange opp det som skjer. Aldri har det vært enklere å gjøre dette: Nettdebattene foregår i full åpenhet. Ethvert politisk avvik har sin egen nettportal. Twitter og Facebook glitrer med millionmassenes synspunkter. Overvåkerne trenger ikke egen teknologi. De trenger en annen tilnærming. De må engasjere seg, bygge egne nettverk. De må til og med våge selv å ta kontakt med det mistenkelige.
Jeg ble selv underlagt ulovlig telefonavlytting på 1970-tallet, og har fått kompensasjon for det fra Innsynsutvalget. I min «mappe» er det avskrifter av telefonsamtaler, og overvåkingspolitiets tolkninger av dem. Disse tolkningene viser at politiet ikke hadde forutsetninger for å forstå hva jeg holdt på med.
I POTs notater ble jeg gjennomgående beskrevet som «konspirativ»: De måtte følgelig være klar over at jeg tok det for gitt at min telefon ble avlyttet. De hadde beskyttet Norge langt bedre dersom de hadde tatt kontakt og spurt meg rett ut. Jeg hadde antakelig forklart meg om hva jeg generelt var ute etter: Det hadde gitt dem et langt bedre grunnlag til å forstå hva jeg drev med, og gitt dem en mulighet til å vurdere innholdet i telefonsamtalene de gjorde opptak av.
Jeg har ikke inntrykk av at mentaliteten hos overvåkerne har endret seg særlig siden den gang. Det bekreftes av avlyttingen av Arfan Bhatti: Flere timers opptak av telefonsamtaler – av en som ikke opptrådte spesielt konspirativt – ga ingen bevis for terrorvirksomhet som retten kunne godta. Og politiet kjente ikke miljøet han beveget seg i godt nok til å gi Norge et mer fullverdig vern mot hans lyssky virksomhet. De stolte for mye på teknologi, og for lite på andre metoder.
Er det feil av overvåkerne ikke å våge å varsle den overvåkede om overvåkingen?
Svaret på det kan hentes fra trafikkpolitiet. Hva forebygger mest effektivt: Fotoboksen alene, eller fotoboksen i kombinasjon med skiltet som varsler om automatisk trafikkontroll?
Hva om fantasiene til Breivik eller «Fjordmann» om «Eurabia» og en kommende verdenskrig var blitt lagt merke til av en myndighetsperson? Hva om denne personen hadde utfordret dem i Gates of Vienna – debattportalen der islamofobene fant hverandre – på hva de faktisk mente, og hva slags tiltak de så for seg? Hva om denne personen hadde hatt tilstrekkelig sosiale ferdigheter til å få fram reaksjoner som kunne bekreftet et behov for mer politimessige undersøkelser?
Som sagt: Det dreier seg om å følge med på det åpne samfunnet og være en del av det, og ikke tro at «overvåking» dreier seg om å følge med på avstand – og på etterskudd, som med DLD.
