Tidlig i august for femten år siden gikk digi.no i "beta". Et par uker senere, den 26. august, gikk "Europas første rendyrkede Internett-avis" live.
Jeg var der.
Det er en av de tingene jeg er ordentlig stolt av å ha vært med på.
Sammen med et team av dyktige folk hadde vi brukt sommeren til å designe det som fikk navnet digi:, med underseksjonene digi:data og digi:tele. Senere kom digi:media.
Min rolle? Jeg var gründeren, jeg var redaktøren, men mest av alt var jeg programmereren.
Da vi startet digi: var utvalget av publiseringssystemer på markedet heller magert. Skulle vi lage nettavis, måtte vi programmere den selv. Så vi tigget oss til noen Lotus Notes-lisenser og satte i gang.
Det ble begynnelsen på et hasardiøst eventyr.
Du aner ikke hvilket mirakel det egentlig er at du nå sitter og leser digi.no.
Julen 1998, nesten tre år etter at selskapet ble stiftet, var det første virkelige bunnpunktet. Majoritetsaksjonærene, som den gang var Telenor Venture, Schibsted og Mosvold Farsund, bestemte i et eiermøte at nok var nok. Julegaven til de ansatte det året var en beskjed om at selskapet ville bli sendt til Skifteretten på nyåret.
For daværende adm. dir., Jens Kanden, gikk luften skikkelig ut av ballongen, og det gjorde den for oss andre også. Vi kjente jo at vinden var i ferd med å snu. Det var jo rett før nå, rett før det store løftet.
Men Jens K. tok seg inn, og kom til oss andre og foreslo at vi skulle kjøpe ut eierne. Og eierne var greie. De solgte det til oss for ei krone.
Vi kjøpte.
Så tok dot-com-bølgen av for alvor.
Plutselig tjente digi.no penger.
Vi ansatte og ekspanderte. Den gang purunge Sigvald Sveinbjørnsson, som digi.no nå har vært så smarte å hyre inn igjen som ansvarlig redaktør, hjalp oss med å dra i gang digi.no/finans.
Oppturen varte og vi ble mer og mer verdensmeste, klare til å bli dot-com-millionærer. På et styremøte rett før nedturen startet, behandlet vi et tilbud fra et amerikansk mediehus som satte en prislapp på 80 millioner kroner på selskapet.
Men styreleder Jens Rugseth slo knyttneven i bordet, og ropte så ingen var i tvil:
"Vi selger ikke for ei krone under 200 millioner!"
Vi mumlet forsiktig og litt forskremt hurra.
Kort tid etter sprakk dot-com-bølgen med et kjempesmell. Vi så det komme, men nektet å tro våre egne øyne. Vi var 40 ansatte og på randen av å erobre verden. Slikt skjedde ikke.
Det måtte gå over.
Så sikre var vi at Jens Kanden sendte meg utenlands for å ekspandere. Et par måneder etter smellen, satte jeg meg på flyet til Helsinki og fikk to-tre eventyrlystne finner til å starte vårt første datterselskap, digitoday.fi.
Det var første og siste trekk i vår internasjonalisering av digi-konseptet.
For nå ramlet nettdrømmene rundt omkring i verden som korthus. Eventyrlige papirverdier fordunstet over natten. Papirmillionærer ble skattet for millionformuer de hadde i fjor, men som var borte i år.
Det var en skjebnetung tid.
Et år senere satte jeg meg betydelig mørkere til sinns på flyet til Helsinki igjen. Da jeg returnerte hadde jeg solgt digitoday.fi til Jukka og kollegene hans.
De fikk det ikke like billig som oss da vi kjøpte det i 99.
De måtte ut med en hel euro.
Men askeladder får alltid prinsessa og kongeriket til slutt.
Nå, femten år etter starten, er digi.no still live and kicking. I Finland lever digitoday.fi videre i god hold. Begge mediene er i dag innlemmet i større mediekonglomerater.
Selv følger jeg i dag diskret med "barna" fra utsiden, med tilværelsen plantet i en helt annen, men på mange måter ganske lik bransje.
Jeg leter etter en rød tråd i alt dette; de utrolige årene med digi.no, og min egen vei videre siden vi skilte lag senhøsten 2001.
Jeg ser at databransjen i dag er en helt annen verden enn på sent 90-tall. Internett er kommet for å bli, teknologien er blitt allemannseie, og brukervennlighet, design og opplevelse sitter i høysetet.
Bransjen snakker mindre om software og hardware og mer til våre hjerter og hjerner, våre lyster og våre følelser.
At teknologien virker og samspiller med andre systemer er en selvfølge.
Den erkjennelsen er et paradoks for en som forlot databransjen og gikk til menneskebransjen, hvor målet er å få mennesker til å virke bedre, og samspille på en optimal måte med andre.
I min verden er det fremdeles en lang vei å gå.
Dataselgere på 90-tallet snakket i tre- og firebokstaversforkortelser. DOS, mbps, mips, CPU, kbit.
Det har de sluttet med.
Men vi som jobber med mennesker snakker om JTI, DISC, 360, CTI, ORSC, MBTI, TDI og CSR.
Vi har mye å lære av databransjen.
Men umodenheten gir også en følelse av at vi står på randen av noe stort. Slik digi.no startet rett før historiens skrue dreide om.
Det menneskebransjen i siste instans har felles med databransjen er at det begge steder handler om optimalisering av tre faktorer:
Software, hardware, og kommunikasjon.
Eller hjerte, hjerne og samspill, som vi kaller det i min nåværende bransje.
Så kjære digi.no, kjære dere utallige mennesker som har bidratt til å skape dagens dominerende nettavis for databransjen, kjære bransjen som sådan:
Gratulerer med dagen!
Og takk for turen.
Jeg ville ikke vært den foruten.
Ikke for ei krone under 200 millioner.
----
Paal Leveraas startet sammen med Frode Nielsen Internett Kanal 1 AS i februar 1996. I august lanserte selskapet digi:, senere digi.no. Paal er i dag profesjonell coach, og driver sin virksomhet dels gjennom Leveraas AS, dels gjennom Curious AS. På hjemmesidene til Leveraas AS kan du lese og om ønskelig abonnere på det populære ukebrevet "Tirsdag Morgen", som gir deg jevnlige, humørfylte og brukervennlige innspill på hvordan du utnytter og utvikler den CPU, RAM og software du selv har fått utdelt.
