John McCarthy, født 4. september 1927, døde mandag, 84 år gammel. Han viet mesteparten av sitt liv til et fagområde han skapte midt på 1950-tallet, og som han døpte «artificial intelligence» («kunstig intelligens»). Han er også kjent for å ha oppfunnet programmeringsspråket LISP og for sine bidrag til å utvikle selvstendig sjakkspillende programvare.
McCarthy var født av innvandrerforeldre i Boston i delstaten Massachusetts. Faren var fra Irland, moren fra Litauen. Begge var sterkt engasjert i arbeiderbevegelsen.
Etter å ha lært seg differensialregning som 17-åring, satset McCarthy på en utdannelse innen matematikk. Han tok sin Ph.D.-grad ved Princeton University i 1951. Han arbeidet ved universitetene Princeton, Stanford og Dartmouth, før han i 1956 fikk et stipend som førte ham til MIT (Massachusetts Institute of Technology). I 1959 stiftet han MIT Artificial Intelligence Laboratory sammen med Marvin Minsky. I 1962 fikk han et professorat i Stanford, der han ble livet ut.
Begrepet «artificial intelligence» ble skapt da McCarthy skulle organisere en faglig konferanse i Dartmouth rundt temaet «intelligente maskiner» i 1955. Samlingen ble verdens første konferanse om kunstig intelligens.
I 1958 skapte McCarthy programmeringsspråket LISP, som satte fart på forskning og utvikling innen kunstig intelligens. Fram til da hadde databehandling vært forbundet med beregninger. Med LISP gikk databehandling over til også å håndtere symboler og symbolske uttrykk.
Arbeidet med kunstig intelligens inspirerte McCarthy til å sette seg mål som gjelder den dag i dag, som å lage dataprogrammer som kan løse problemer like godt som mennesker. Han diskuterte filosofiske problemstillinger, som muligheten for å nedfelle tro, fri vilje, følelser og bevissthet i programvare.
På 1960-tallet kastet han seg over utfordringen med å lage dataprogrammer som ikke bare kunne spille sjakk, men som også var i stand til å lære av sine erfaringer, slik at de spilte bedre og bedre.
I 2001 skrev McCarthy en novelle, The Robot and the Baby, som illustrerer noen av hans tanker rundt roboters evner til tro, fri vilje, bevissthet og følelser. Han lar roboten tenke i LISP. Tankerekkene gjenspeiler en viss selvironi rundt programmeringsspråkets struktur, spesielt de mange parentesene (typiske morsomheter rundt LISP er at akronymet, dannet av «list + processing», egentlig står for «long, interminable sequences of parentheses», eller «lots of irritating single parentheses» og så videre):
(= (Command 337) (Love Travis))
(True (Not (Executable (Command 337))) (Reason (Impossible-for robot (Action Love))))
McCarthy fikk flere priser, blant annet Turing-prisen i 1971.
John McCarthys hjemmeside er fortsatt tilgjengelig, og inneholder mange lenker til AI-pionerens livsverk.
