Før påske kunne vi lese om direktøren for et herværende dataselskap som drev den reneste uthenging av sine ansatte. Direktøren opererte med gule kort og et såkalt "gult hus" for dem som ikke ytte nok og var i faresonen, pluss at navnene på dem som til enhver tid ikke hadde direktørens gunst skulle henges opp til allmenn spott og spe.
Med all verdens forbehold om at dette er riktig; det er lenge siden denne rapportør har hørt om et kasus hvor det har skortet såpass mye på sosial intelligens. Her hadde faktisk kunstig intelligens, med all sin tilkortkommenhet, vært å foretrekke. Denne typen gapestokk-motivasjon og idrettsgarderobepraksis hører ikke hjemme i et næringsliv bestående av voksne, tenkende og følende mennesker. En telefon til en bedriftsrådgiver, psykolog eller lignende og angjeldende leder hadde fått et dusin seriøse råd om hvordan man motiverer folk i det virkelige liv.
Nå skal det sies til nevnte leders fordel at han, dersom det antas at han ikke har altfor mye mellom ørene, faktisk har potensial til å bli en del klokere. Forskerne har nemlig funnet ut det vår skaper har funnet ut for lenge siden: Dersom det skal utvikles intelligens, er det beste utgangspunktet å starte der ingen intelligens finnes.
La oss gå cirka tyve år tilbake. Den gang var man blant annet hos Texas Instruments kommet ganske langt på området AI. Ikke så mye i form av konkrete produktet, men snarere med tanker og idéer om hvordan man skulle få datamaskiner til å bli mer intelligente. Den korteste veien å gå, mente man den gang, var å putte så mye informasjon som mulig inn i dem, gjerne innenfor et begrenset område eller tema. Dermed har vi opprinnelsen til såkalte "ekspertsystemer", systemer med masse informasjon, ja, sågar kunnskap, som er ment å være til nytte innen et begrenset område.
Inntil nylig har prinsippet med å putte en masse inn i en maskin vært synonymt med hvor intelligent den er. Ganske snevert, det, tenk bare på verdens beste sjakkmaskin, som nå er i stand til å slå verdens beste sjakkspiller. Samme maskin ville imidlertid ikke fått til et eneste trekk mot naboens åtteåring – i ludo!
En slik tankegang satte forskerne på et spor de kanskje burde kjørt hardere på for lenge siden: Programmer maskinene til å lære, til ta til seg informasjon og bruke den, fremfor å stappe den full med info fra første stund. En banalt enkel idé, det er jo slik små barn blir til tenkende kunnskapsrike mennesker!
Så mens gårsdagens AI-maskiner var proppfulle av kode og informasjon, er dagens AI-maskiner hjernetomme i forhold. Ta maskinen, eller roboten, Cog, som er utviklet ved Massachusets Institute of Technology (MIT). Cog har lært seg å gjenkjenne ansikter, ja, enda bedre, den har lært seg å se den veien ansiktet befinner seg. Slik sett er den et langt skritt fremover sammenlignet med en maskin som vet alt som finnes av kompleks informasjon for eksempel om metallstrukturer.
Et stikkord i denne forbindelse er gjenkjennelse av mønstre i form av såkalte neurale nettverk. I Cog skjer dette på noenlunde samme måte som i den menneskelige gjerne, og det enda man vet svært lite om hvordan hjernen faktisk får til slik gjenkjenning. Det man vet er at det dreier seg om ulikheter i styrken på impulsene som mottas, og det er altså dette man forsøksvis har fått til med Cog.
Cog er også (og her begynner historien å ta en vel sterk ET-aktig vending) i stand til å vise følelser. Har han (hun?) ikke sett noen på en tid, ser Cog nedfor ut. Blir ytre stimuli for voldsomme, kan den vise avsky. Viktig her er at dette er noe den har lært seg selv, til forskjell fra rene preprogrammerte leketøysprodukter utviklet av blant andre japanerne som kommer på markedet med jevne mellomrom.
Neste skritt for folkene bak Cog er å få den til å lære språk. Slik sett kan den kanskje etter hvert utvikle en slags verdensanskuelse. Som igjen kanskje resulterer i en smule sosial intelligens. Går det slik, står ovenfor nevnte leder i stor fare selv å havne i det gule huset.
God helg!
