Regnskapet som Telenor offentliggjorde i dag tydeliggjør hvordan selskap bidrar til framskritt i områder av verden der Vesten har et betydelig ansvar for økonomisk forfall og fattigdom gjennom flere generasjoner på 1800- og 1900-tallet.
I India, Pakistan, Bangladesh, Malaysia og Thailand har selskapets satsing sørget for at millioner av mennesker får tilgang til moderne digitale tjenester. Dette legger et avgjørende grunnlag for disse landenes økonomiske vekst. Det bidrar også til å bygge ned det som ellers kunne blitt et utviklingshemmende skille mellom dem med og dem uten tilgang til slike tjenester. I langt større grad enn klassisk norsk «utviklingshjelp» bidrar Telenors kommersielle drift til sosial utvikling og framskritt i fattige land.
I India er dette spesielt tydelig.
I fjerde kvartal 2009 hadde Telenors indiske datterselskap, Uninor, så vidt over en million abonnenter. I fjerde kvartal 2011 er tallet 28,3 millioner abonnenter. Det svarer til en gjennomsnittlig vekst hvert kvartal på over 3,4 millioner ny abonnenter. Veksten er nå akselererende. I løpet av fjerde kvartal 2011 fikk Uninor over 4 millioner nye abonnenter.
Telenors satsing i India er strategisk betinget, og det er langt igjen til lønnsomhet. Dersom driftsunderskuddet (EBITDA) reduseres i 2012 i samme takt som i 2011, kan man håpe på «break even» i løpet av første kvartal 2013. Først da vil man begynne å betale ned investeringene. Prognosen er selvfølgelig høyst usikker.
Tallene viser at Uninors mobilnett brukes stadig mer intenst: AMPU – gjennomsnittlig antall trafikkminutter per abonnent per måned – har de siste sju kvartalene økt fra 148 til 347. Det gjenspeiler det akutte behovet mobiltelefoni dekker i det indiske markedet.
Samtidig er konkurransen beinhard. Selv om både abonnenttallet og bruken av Uninors mobilnett øker kraftig, øker ikke omsetningen per abonnement. Den er fortsatt på 12 kroner i måneden, mot for eksempel 271 kroner i Norge.
Telenor har møtt denne konkurransen med et kunststykke: På ett år har de senket prisene, samtidig som de har økt omsetningen med 134 prosent. Hvilken annen norsk bedrift, hvor som helst i verden, kan vise til noe liknende?
Selvfølgelig er det ting som skurrer.
Unitech, Telenors medeier i Uninor, er et rent eiendomsselskap. De hadde ingen erfaring overhode med mobiltelefoni da de søkte og fikk lisenser, og var helt og holdent avhengig av en partner for å realisere investeringen. Ifølge det indiske teletilsynet betalte Unitech, i likhet med en rekke andre, alt for lite for sine lisenser ved utdelingen i 2008.
Det er lett å sette spørsmålstegn ved en prosess der et selskap uten engasjement innen tele tildeles mobillisenser, og vi vet altfor lite om hvilke spørsmål Telenor stilte da de inngikk partnerskap med Unitech.
På den andre siden er det ingen som har antydet at Telenor betalte noe annet enn markedspris for å få adgang til disse lisensene.
Det er berettiget å spekulere i om Telenor lot seg lure, og om hvor omfattende de bange anelsene deres var.
Det som ikke er berettiget, er å begrense hele debatten om Telenor i India til funderinger om kortsiktig lønnsomhet og betraktninger rundt risiko og forretningsetikk.
Telenors satsing i India må sees fra synspunktet til Uninors millioner av abonnenter. Norske politikere som avskriver dette perspektivet, framstår som sneversynte nisser.
En ting er sikkert: Stenges Indias mobilnett, blir det opprør, og landets sosiale og økonomiske utvikling vil rammes hardt. Ingen regjering vil ta sjansen på det.
