Post- og teletilsynet publiserte denne uken en rapport om såkalte «content delivery networks», gjerne forkortet til CDN (pdf, 43 sider).
To hovedtyper problemstillinger drøftes i rapporten. Den ene dreier seg om hvorvidt slike nettverk – som egentlig er tjenester for å sikre bedre kvalitet på innholdsdistribusjon – faller inn under ekomloven (Lov om elektronisk kommunikasjon) og om hvorvidt de bør reguleres i henhold til denne loven.
Den andre hovedtypen problemstilling kretser rundt nettnøytralitet: Hvordan tjenester for å sikre kvalitet på leveranser av visse typer innhold stiller seg i forhold til norske krav om at nettet skal være likt tilgjengelig for alle typer innhold.
Tilsynet konkluderer med at den mest utbredte formen for CDN, det vil si der leveransen sikres gjennom andre metoder enn fysisk reservert båndbredde, klart faller utenfor ekomloven. Den andre hovedformen for CDN, der kvalitetssikringen delvis sikres gjennom kontroll over visse fysiske segmenter i forbindelsen mellom innholdsleverandør og bruker – også kalt «infrastrukturbaserte CDN-tjenester» – kan ifølge tilsynet falle inn under ekomloven, men det er rom for tvil. Flere faktorer, blant annet sunne konkurranseforhold i markedet, tilsier at det uansett ikke er behov for regulering.
Tilsvarende betraktninger går igjen i rapportens drøfting av CDN og nettnøytralitet. Så lenge man ikke tyr til fysisk reservasjon av båndbredde og CDN-trafikken ikke prioriteres på bekostning av annet innhold er det ifølge tilsynet ingen fare for nettnøytraliteten. Der CDN-trafikken prioriteres fysisk – i selve infrastrukturen eller «på nettverkslaget» i motsetning til «på innholdslaget» – har tilsynet denne vurderingen:
Sanntidsapplikasjoner som TV- og videotjenester levert over CDN kan prioriteres på nettverkslaget, forutsatt at denne prioriteringen gjelder for alle tilbydere av disse applikasjonene og forutsatt at ytelsen til vanlig «best effort»-trafikk opprettholdes. Kravet om transparens må også oppfylles dersom slik trafikkstyring skal benyttes.
Poenget her er vel at båndbreddesituasjonen i Norge allment sett ikke byr på problemer, og at video og tv over mobil ennå ikke er så utbredt at det skaper kapasitetsproblemer. Problemer knyttet til ulovlig distribusjon av video og tv faller utenfor rapportens emneområde.
En av grunnene til at rapporten er interessant lesing, er gjennomgangen av selve fenomenet CDN.
Kunder for CDN er ikke forbrukere, men innholdsleverandører, særlig av multimedia, som ønsker å sikre sine brukere en tilfredsstillende opplevelse. Rapporten konstaterer at CDN er blitt en svært viktig del av Internetts infrastruktur og står for om lag en tredel av den samlede globale internettrafikken. Om CDN generelt heter det:
Content Delivery Networks (CDN) ble utviklet for å kunne levere innhold og tjenester med høy kvalitet over Internett. Et CDN er i prinsippet et system for effektiv overføring av innhold og tjenester. Det består av et stort antall geografisk distribuerte servere og annet utstyr som kommuniserer over et omfattende transportsystem. Enkelte CDN-tilbydere baserer seg på egne linjer eller leid sambandskapasitet, mens andre helt eller delvis benytter Internett som transportvei.
CDN-nett er avanserte systemer som er bygd ut og eies av kommersielle aktører. Akamai, Qbrick, Telenor og Level3 leverer CDN-tjenester til norske innholdsleverandører. Kundene deres er i hovedsak store mediehus, bedrifter og institusjoner. Google har også CDN-servere i Norge for overføring av egne tjenester.
Googles CDN-servere sikrer blant annet videotjenesten til datterselskapet Youtube.
Tilsynet viser til en oversikt fra juli 2011 som lister til sammen 48 leverandører av CDN, globalt sett.
Av disse er 19 rene CDN-tilbydere, mens 29 er eid av teleselskaper. Det understrekes at det er betydelig forskjeller mellom disse, med hensyn til størrelse, forretningsmodell, tjenestespekter, dekningsområde og hvorvidt tjenesten holder seg til innholdslaget eller også omfatter nettverkslaget.
Fra CSMG Analysis gjengis denne oversikten over de globale markedsandelene.
Felles for alle CDN-tilbydere, er at de fordeler egne servere rundt omkring i nettet. En mulig kilde til framtidig strid beskrives slik:
Flere CDN-tilbydere har servere utplassert i de største ISP-enes nett eller i nær tilknytning til disse. Noen av ISP-ene har bare server fra én CDN-tilbyder. De har ikke tillatt andre CDN-tilbydere å plassere servere i deres nett. Dette henger sammen med at CDN-tilbydernes rolle i ekomverdikjeden til en viss grad er omstridt.
PT har konferert med CDN-tilbydere, innholdsleverandører og ekomtilbydere (ISP-er) i arbeidet med rapporten. Disse aktørene nevnes spesielt: Akamai, Altibox, Get, Level3, Nextgentel, NRK, QBrick, Telenor, TV2 og Ventelo.
