I en fellesrapport til kongressen, Risk Assessment of United States Space Export Control Policy (pdf, 44 sider), gir USAs forsvarsdepartement og utenriksdepartement også en gjennomgang av risikoen knyttet til Kinas romrelaterte virksomhet og evner, og landets metoder for å skaffe tilgang til teknologi (se Appendix 4 i dokumentet, fra side 34 og utover).
Her slås det fast at vellykket industrispionasje mot amerikanske forsvarsleverandører gjennom mange år, samt intens egen satsing på romteknologi, har gitt Kina evnen til å lamme USAs bruk av kritisk satellittkommunikasjon, samt satellitter knyttet til det globale posisjoneringssystemet GPS.
Rapporten viser til hvordan Kina satser stort på både raketter og egne satellitter, og i «ASAT», det vil si antisatellittvåpen. Landets eget posisjoneringssystem Compass (også kjent som Beidou) har vært operativt over Kina siden desember, med 11 satellitter. Dekningen skal gradvis utvides slik at den blir global i løpet av 2020, med 35 satellitter. Kina har videre mange overvåkings- og kommunikasjonssatellitter til både sivil og militær bruk. Data herfra suppleres med data hentet fra sivile satellitter drevet av USA, Canada, Europa og India.
ASAT dreier seg ikke bare om å skyte ned andres satellitter. I rapporten heter det at Kina har muligheter til å forstyrre signaler fra både kommunikasjonssatellitter og fra GPS-satellittene, og at USA er i ferd med å granske denne evnen nærmere for å kartlegge følgene. Rapporten peker også på at Kina stadig forbedrer sin evne til å spore og identifisere andres satellitter. Den siterer dokumenter som USA har fanget opp fra det kinesiske forsvaret, der det legges vekt på betydningen av å «tilintetgjøre, ødelegge og forstyrre fiendens overvåknings- og kommunikasjonssatellitter» for å gjøre fienden «døv og blind».
To anonyme etterretningsoffiserer kommenterer rapporten overfor Bloomberg: De sier at poenget med denne virksomheten fra Kinas side er å hindre USA fra å kunne angripe Kina militært, det være seg til sjøs, fra luften, fra rommet eller fra kyberrommet.
Poenget er at dersom Kina er i stand til å forstyrre amerikanske satellitter, vil ikke USAs mest avanserte våpensystemer duge til stort, verken fly, raketter eller krigsskip.
Denne vurderingen av Kinas forsvarsstrategi – at de bygger opp systemer egnet til å ta brodden av mulige fienders høyteknologiske angrepssystemer – er ikke ny. I 2009 trykket Orbis, et magasin spesialisert på militær strategi, en artikkel av James Kraska, rådgiver til USAs øverste militære ledelse Joint Chiefs of Staff, om «hvordan USA tapte sjøslaget i 2015» (How the United States Lost the Naval War of 2015, pdf, 11 sider). Her tenker Kraska seg en gjentakelse av krisen i 1998, da USA sendte store marinestyrker til Taiwan-stredet for å advare Kina om hva et angrep mot Taiwan ville koste. I 2015 demonstrerer Kina sin kyberherredømme, og de tilsynelatende overlegne marinestyrkene må gi seg.
I 2011 utga Richard Clarke, sikkerhetsrådgiver til en rekke amerikanske presidenter, boken Cyber War. Her dokumenterer han blant annet hvordan årelang industrispionasje fra kinesisk side har tappet amerikanske bedrifter for forretningskritisk informasjon:
America’s real crown jewels are not our government secrets, but our intellectual property. U.S. stockholders and taxpayers spend billions of dollars funding research. China steals the results for pennies on the billions and then takes the results to market. The only real economic edge that the U.S. enjoyed, our technological research prowess, is disappearing as a result of cyber espionage.
Clark advarer at USA har gjort flere fatale feil: Man har gjort sitt konvensjonelle forsvar fullstendig avhengig av IKT-systemer, samtidig som man ikke har noe effektivt forsvar av disse IKT-systemene. Kina har derimot bygget opp et mindre høyteknologisk forsvar, og bruker kyberspionasje til å skaffe seg innsikten de trenger for å kunne lamme USAs høyteknologiske våpen- og overvåkningssystemer.
Den nye rapporten til kongressen tyder på at denne erkjennelsen er i ferd med å spre seg.
