Det offentlige står overfor enorme utfordringer i årene som kommer, særlig med tanke på tjenesteytende oppgaver og rasjonell drift for å ha råd til velferdssamfunnet vårt i de kommende tiår.
For å gjøre dette må man frigjøre ressurser fra tungrodde, arbeidskrevende og rutinepregede administrative oppgaver over på serviceinnstilt tjenesteyting overfor borgerne.
Hvordan skal vi løse dette? IT alene er ikke svaret, men IT kan fungere som en muliggjører for å endre arbeidsoppgaver, tankesett og organiseringen av dagens oppgaver.
Regjeringens digitaliseringsprogram forsøker å gi en retning. Her nevnes blant annet elektronisk ID, digital postkasse og gode offentlige registre som kan gjenbrukes på tvers av etatene.
I samme åndedrag nevnes Altinn. Programvaren har hatt en del utfordringer. Den er spesialutviklet på toppen av hyllevare fra Microsoft, og er i utgangspunktet laget av konsulenter for Skatteetaten, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene. Kostnadene har nå oversteget 1 milliard kroner med god margin. Løsningen vokser litt her og der ettersom man ser at etater har andre behov enn det som var utgangspunktet for Altinn.
Jan Erik Ressem fra Lånekassen sa at «gjenbruk av fellesløsninger er blitt et honnørord» i sin innledning til paneldebatten under seminaret Digitalisering i praksis. Det er ikke vanskelig å være enig i dette utsagnet da vi fort ser at denne gjenbruken av løsninger ikke bare har teknologiske og funksjonelle utfordringer, men også vanskeliggjør selve prosjektgjennomføringen.
Som samfunnsengasjert borger og IT-arbeider er det naturlig nok et par spørsmål som knytter seg til bruken av Altinn for realiseringen av digitaliseringsprogrammet.
Sårbarheten i Altinn er tydelig allerede, men hva skjer når det offentlige legger alle eggene i Altinn-kurven og vi skal sjekke likningen vår? Da er det ikke bare proffbrukerne av Altinn som får problemer: Hele den offentlige forvaltningen går i stå. Hvor blir det da av gevinstene ved digitaliseringen?
Prosjektgjennomføringen blir uforutsigbar for leverandører og etater da alle gjøres avhengig av prioritet i den samme Altinn-køen. Allerede i dag er dette en utfordring. Flere av etatene peker på at hovedutfordringene til Altinn er den organisatoriske oppbygningen hos systemforvalteren. Man er vant til et vanlig kunde-leverandørforhold der leverandøren pleier å kaste seg rundt relativt fort. Med et monopolaktig marked blir forholdet til leverandøren ytterligere komplisert. I tillegg er det mange store etater som ønsker prioritet men det kan virke som om organisasjonen ikke er rigget for å ta hånd om alle ønskene.
Når vansker dukker opp slik det skjedde 20. mars 2012, jobber hele organisasjonen med dette, og det blir full stans for nye prosjekter. Etterarbeidet etter hendelsen har også stukket kjepper i hjulene for gjennomføringen av nye prosjekter.
Les også:
- [26.09.2012] – Altinn trenger ikke løse alt
- [17.09.2012] Bremsekloss eller lokomotiv?
- [21.03.2012] – Tok en kalkulert risiko
- [21.03.2012] Fant ikke Altinn-feilen i natt
- [20.03.2012] Ny skandale rammer Altinn
Tjenesteutviklingen blir bremset og ikke fremmet. Grunnen er at Altinn blir en flaskehals som man må gjennom, selv om man kunne gått live med løsningen for lenge siden. Dette er smertelig for tjenesteeierne, men også for de leverandørene som har andre prosjekter de gjerne skulle jobbet med.
Altinn bremser også innovasjonen i offentlig sektor siden viktige elementer av større prosjekter kanaliseres gjennom Altinn fremfor å bruke nye innovative løsninger som kanskje kunne passet bedre til formålet. Det er allerede funksjonelle mangler i dagens løsning som kanskje ivaretas av annen hyllevare på markedet?
Hvem eier løsningen? I bunn og grunn er det Staten (gjennom Nærings- og handelsdepartementet) som eier løsningen. Brønnøysundregistrene er satt til å forvalte denne skatten på vegne av alle etater. Dette er med på å fjerne tjenesteeierne fra sine egne tjenester. De føler at de eier selve tjenesten, men har vansker med å nå gjennom for å endre eller videreutvikle den til det beste for sine brukere. Se på NAV som et eksempel: De bygger sine egne selvbetjeningsløsninger fra bunnen av. Er dette hensiktsmessig? Sannsynligvis, da de ikke får dekket behovene sine (les: sikkerhet) gjennom Altinn. Jeg regner med at NAV har et større eierskap og mer prestisje i en løsning de selv eier og forvalter enn en løsning de er pålagt å bruke.
Min mening er at man burde fordele risiko ved å bruke flere og mindre komponenter i Altinn-løsningen og dessuten gi etatene valgfrihet i valg av løsning. Det kan være noen tjenester som er realiseres best i tjenesteutviklingsløsningen i Altinn, mens andre tjenester kanskje med stort hell kan benytte annen programvare for å opprette disse. De kan jo fortsatt tilgjengeliggjøres og gjenfinnes i Altinn samtidig som de kan nåes fra etatenes egne sider.
Jeg tror samfunnet som helhet er tjent med at man begynner å spre risiko, få flere ben å stå på og sørger for at man bruker delfinene til det de er gode på mens hvalene får ta seg av de litt mer statiske rapporteringsoppgavene (se OECD Public Management Policy Brief avsnittet Dolphins, not Whales). Nå får vi raske på slik at vi kan begynne å hente ut den samfunnsøkonomiske gevinsten som er beregnet til 1,7 milliarder kroner bare ved å legge til rette for digital innsending av skjema (se konsekvensutredning Digitalisering av skjemaer i staten, utarbeidet av Oslo Economics for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet).
