KOMMENTAR: I forrige uke arrangerte Den internasjonale teleunion ITU sitt femte verdensforum for tele- og IT-politikk, World Telecommunication/ICT Policy Forum eller WTPF 2013. Tidligere WTPF er avholdt i 2009, 2001, 1998 og 1996.
Forrige gang ITU arrangerte en internasjonal konferanse var World Conference on International Telecommunications (WCIT-12) i Dubai rett før jul. Her skulle den internasjonale telekomtraktaten fra 1988 endelig revideres. Denne konferansen endte i kaos grunnet uenighet rundt hvordan internett skal forvaltes. USA og en rekke andre land forlot møtet i protest, og bare 89 av 144 land skrev under på den nye traktaten.
Les mer:
Det var derfor knyttet stor spenning til hvordan det ville gå på WTPF i Genève, med 900 deltakere fra 130 land.
Oppsummeringer fra ITU selv og fra uavhengige observatører tyder på at spenningsnivået er redusert, og at det ble tatt visse skritt i retning reell enighet om hvordan internett skal forvaltes.
Det gjenstår mye som må presiseres: Selv om «alle» bruker begreper som «multistakeholderism» – altså at forvaltningen av internett skal støtte seg på alle interessenter – er det fortsatt uenighet om hvem interessentene er, og hvilken rolle regjeringer skal spille. Det er også uenighet om rollen til ITU: Vestlige land ønsker ikke å gi avgjørende makt til en organisasjon med et flertall av land fra «sør», der det har vist seg at antidemokratiske allianser lett kan dukke opp og pynte seg med antiamerikansk retorikk og talemåter som «frihet for fattige land».
Det må gjentas at verken for ITU eller for flertallet av deltakerlandene er internettforvaltning et hovedtema på samlinger som WCIT og WTPF.
Det viktigste for dem er at en tredel av menneskeheten fortsatt ikke er på nett.
Hovedoppgaven er følgelig å legge et grunnlag for utbygging av infrastruktur, og for et prisnivå som gjør vanlige mennesker i stand til å benytte seg av tjenestene.
Gjennom sin innsats for deregulering av telemarkeder har ITU en vesentlig del av æren for at folk flest, også i fattige land, har tilgang til mobiltelefoni. Organisasjonens fremste mål nå er å sørge for at noe tilsvarende skjer for tilgang til internett. Og måten internett forvaltes på i dag, stiller seg ikke i veien for dette målet.
Samtidig er det et politisk press for å komme bort fra en internettforvaltning som i praksis gir USA det siste ordet, og erstatte den med en ordning som gjenspeiler internettets globale betydning og karakter.
Siden WSIS (World Summit on the Information Society) i Tunis i 2005 (se artikkelen Mildt kompromiss i Internett-striden) har prinsippet om «multistakeholderism» (kan vi oversette det med «flerinteressentisme»?) vært et grunnlag for kompromisser. ITU forberedte WTPF i Genève i forrige uke med tanke på å trekke tre ulike interessentgrupper med i avgjørelsesprosessen, henholdsvis regjeringer, privat sektor og «det sivile samfunn». Den siste betegnelsen viser til ulike gjerne akademiske institusjoner som står uavhengig av stater og bedrifter, og som ikke nødvendigvis oppfattes som representative for brukerne.
I forkant av WTPF ble det spredd seks dokumenter forberedt av egne arbeidsgrupper med representanter for de tre interessentgruppene.
Disse dokumentene, formelt kalt «opinions», altså synspunkter, ble bearbeidet under konferansen i egne arbeidsgrupper – også satt sammen med tanke på flerinteressentisme – og kan betraktes som konferansens vedtak. De er tilgjengelige på konferansens nettsted.
Regjeringen i Brazil overrasket ved å fremme et alternativt forslag til synspunktet om forvaltning av internett. Dette forslaget valgte mye bry, fordi det en stund så ut til å åpne for en gjenoppliving av en antidemokratisk allianse som preget samlingen i Dubai. Brazil, som selv overlater internettforvaltningen til et bredt sammensatt forum der regjeringen har minimal innflytelse, gikk med på å endre kontroversielle formuleringer. Dokumentet fikk ikke tilslutning i plenum, men ifølge ITU var det enighet om at det «fortjener ytterligere diskusjon i etterkant av WTPF».
Brazil-dokumentet oppgir å ha til hensikt å få ITU til å spille en mer aktiv rolle i å gjøre regjeringer, særlig i de minst utviklede landene, mer delaktige i internettforvaltningen. Poenget er ikke å gi regjeringer eller ITU en større rolle, men heller legge opp til at rollen deres blir mer konkret og meningsfull.
I debatten sa Storbritannias representant, antakelig på vegne av EU, at de står fast på flerinteressentmodellen der regjeringer «kanskje ikke en gang skal spille den viktigste rollen». I samme debatt sa Argentinas representant at de også sto fast på flerinteressentmodellen, og at det er klart at staten i så fall har den avgjørende og ledende rollen. Og til og med Iran reiste seg for å understreke at regjeringer ikke skal blande seg inn i den daglige driften av internettet. (Se referatet til den ideelle organisasjonen Accessnow.org.)
Hvilken rolle skal ITU spille?
En av de første beslutningene som generalsekretær Hamadoun Touré må ta er hvor diskusjonen skal gå videre. Han bør velge et forum der de ulike interessentene er representert, det vil si heller FNs Internet Governance Forum enn for eksempel ITUs Council Working Group der bare regjeringer er representert.
For øvrig står ITU selv overfor store endringer. I november 2014 skal organisasjonens statutter, politikk og strategi revideres, på ITU Plenipotentiary Conference i Busan i Sør-Korea.
To typer kritikk har reist seg etter WTPF.
Den ene går på at interessentkategoriene som inngår i interessentmodellen er for snevre. Den andre er at antidemokratiske krefter bare har funnet en bedre måte å fremme sine interesser på: De har sine skumle hensikter i behold, selv om de slutter seg til flerinteressentmodellen og tilsynelatende ikke vil gi regjeringer mer makt til å regulere internettet.
Umiddelbart synes det klart at to interessentkategorier til burde være representert, henholdsvis brukerne som tjenestene er til for, og teknologene som holder dem i gang. Dominique Lazanski som holdt et innlegg på WTPFs siste dag, forteller i The Commentator at hun følte seg skamfull da en kvinnelig tilhører pekte på at ingen hittil, heller ikke Lazanski, hadde nevnt teknologene som uomgjengelig interessent.
I foreignpolicy.com advarer Eli Dourado at det kan virke rimelig å gi internettforvaltningen en bredere forankring, men at det i praksis dreier seg om å dekke over svært udemokratisk opptreden. Han frykter særlig at regjeringer kan gripe inn mot det effektive og upolitiske Icann, organisasjonen som sørger for den daglige driften av Internett. Poenget her er at Icann selv står for en flerinteressentmodell og at kan tjene som forbilde på en hensiktsmessig praksis. Derfor er det mer påkrevet med en avklaring av hva modellen går ut på enn med motstand mot å innføre den.
