Som kjent skal Microsofts toppsjef Steve Ballmer tre av innen august 2014. Hodejegere er mobilisert til å finne en etterfølger. Hvem som plukkes ut antas å bli avgjørende for selskapets utvikling de kommende årene. Bokstavelig talt står milliarder på spill, også blant Microsofts partnere og kunder.
Rick Sherlund, erfaren Microsoft-ekspert og kjent analytiker i det japanske finansselskapet Nomura – de som sopte opp restene av Lehman Brothers i Asia og Europa i oktober 2008 – har sirkulert et notat der han lufter tanken om at Microsoft kunne vært tjent med to toppsjefer i stedet for én.
Notatet er ikke publisert på nett, men det har fått bred omtale, blant annet i All Things Digital og i Value Walk.
Det er allment anerkjent at Microsoft fordrer en toppsjef med enestående lederegenskaper, fordi mye må gjøres internt for å få driv og effektivitet i organisasjonen. Ballmer innledet en omorganisering rettet mot småkongevelde og ødeleggende rivalisering, men mye gjenstår.
På den andre siden er det også allment anerkjent at Microsoft trenger en toppsjef med visjoner om produktene og tjenestene som selskapet skal leve av i en tid da markedet for system- og programvare til pc-er både minker og gjennomgår store forandringer.
Sherlund heller til at visjoner om kommende produkter og tjenester er viktigere for Microsoft de nærmeste årene enn enestående lederegenskaper. Derfor mener han at Paul Maritz bør overta etter Ballmer, gitt at Microsoft bare skal ha én toppsjef.
Maritz har vært et hett navn blant eksterne kandidater helt siden Ballmers avgang ble kjent (se artikkelen Vil en av disse ta over Microsoft?). Han leder i dag Pivotal, en datter av EMC og VMware som skal tilby smidige og skalerbare IT-systemer på det kommersielle markedet, inspirert av modellene Facebook og Google. Maritz har tidligere hatt lederoppgaver i Microsoft og EMC, og han var toppsjef i VMware i fire år fra juli 2008.
Ifølge Sherlund ble Maritz kontaktet av Bill Gates for et år siden, med spørsmål om han kunne tenke seg å ta over etter Ballmer. Svaret skal ha vært «nei».
Sherlund ser for seg at Maritz har en allsidig visjon om nettskyen, og at han ikke er så opphengt i tradisjonelle produkter. Framfor å «snu» Microsoft, kan Maritz heller gjennomføre en fornyelse. I stedet for å tviholde på Windows kunne Microsoft levere mer til plattformer som Android og iOS. Sherlund mener at Microsoft til og med kunne la seg friste til å kjøpe Pivotal for å sikre seg Maritz.
Gitt at ledelse og ikke visjonær utvikling er hovedkriteriet for valg av toppsjef, har Sherlund en annen kandidat: toppsjef Alan Mulally i Ford, bilgiganten som under hans ledelse gjennomførte en vellykket snuoperasjon uten bruk av offentlige midler, i motsetning til erkekonkurrenten General Motors.
Så stiller spørsmålet seg: Hvorfor ikke erstatte Ballmer med et tospann? Hvorfor ikke la Maritz ta seg av det Microsoft skal selge mens Mulally tar seg av organisasjonen?
Sherlund siteres slik i All Things Digital:
– Mulally kunne ta seg av butikken og styre endringene i organisasjonen, mens Maritz leder det spennende utviklingsarbeidet. Vi tror dette er et parti som kunne fungere, og at investorene åpenbart vil la seg begeistre dersom det kunne bli noe av.
Microsoft faktisk har prøvd et slags tospann tidligere: Bill Gates ble «Chief Software Architect» i januar 2000 samtidig som Steve Ballmer ble toppsjef.
I juni 2006 overtok Ray Ozzie som Chief Software Architect. Han beholdt stillingen ut 2010. Det er vanskelig å gi en kjapp vurdering av hvordan dette har virket i praksis. Ozzie må for eksempel åpenbart tilskrives mye ære for produkter som Azure og Office 365, og for satsingen på virtualisering på systemvaresiden. Men da han sluttet kom det ingen ny Chief Software Architect.
Tospannet Gates–Ballmer ble preget av at Gates samtidig var styreformann, og dessuten gründer og megakjendis. Da Ozzie tok over, var det ingen snakk om likestilling mellom han og Ballmer.
Tospannmodellen som Sherlund ser for seg, er betinget av reell likestilling og reelt gjensidig ansvar for felles avgjørelser, mer i lag med tradisjonen i SAP. Men i SAP har det aldri vært noen formell grensedragning mellom de likestilte toppledernes ansvarsområder.
Sherlund-modellen kan tegnes som et tohodet troll med hver sin hjernehalvdel. Til venstre Alan Mulally med logikk, detaljer og virkelighet. Til høyre Maritz med helhetlig tenkning og fantasi.
Vi får se.
