NSAs overvåkning av utenlandske statsledere har inspirert to av de mest overvåkede, Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Brasils president Dilma Roussef, til felles innsats mot uvesenet.
Begge har kritisert USA og president Barack Obama høylytt, åpent og skarpt.
De har også satt sine diplomater i gang med å sørge for å videreføre kritikken i globale fora.
I forrige uke samarbeidet Brasil og Tyskland om et forslag til resolusjon til FNs hovedforsamling for å slå fast retten til privatliv i den digitale tidsalderen: The right to privacy in the digital age (pdf, 3 sider).
Resolusjonen krever at alle FNs medlemsland «revurderer sine prosedyrer, sin praksis og sin lovgivning rundt kommunikasjonsovervåkning, datafangst og innsamling av personopplysninger, inkludert masseovervåkning, massedatafangst og masseinnsamling». Ingen nevnt, ingen glemt.
Resolusjonen slår fast at retten til privatliv innebærer at «ingen skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig forstyrrelse av sin person, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse», at denne retten skal nedfelles i lovverket, og at den også gjelder for digital kommunikasjon.
Tirsdag ble resolusjonen vedtatt uten avstemming av FNs hovedforsamlings tredje komite, den som på vegne av plenum tar seg av det sosiale, det humanitære og det kulturelle.
At vedtaket skjedde uten avstemming betyr ikke at det ikke har vært motforestillinger.
I forrige uke dokumenterte The Cable at USA og deres hovedallierte Storbritannia, Australia og Canada, arbeidet hardt bak kulissene, først for å hindre resolusjonen, så for å mildne noen av de krasseste formuleringene. The Cable gjengir et internt notat brukt av den amerikanske delegasjonen til å argumentere mot innholdet i resolusjonen: Right to Privacy in the Digital Age – U.S. Redlines (pdf, 3 sider).
Amerikanerne kunne ikke argumentere åpent mot innholdet i resolusjonen. Taktikken var følgelig å angripe den for spissfindigheter.
Hovedangrepet gjaldt formuleringen som presiserer hva privatlivet innebærer. Det ble gjort ved å vise til at den var hentet fra International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR), et dokument som er en del av den internasjonale menneskerettighetserklæringen.
Poenget med å trekke dette fram er, ifølge dokumentet lekket i The Cable, «å klargjøre at henvisningen til retten til privatliv viser eksplisitt til staters forpliktelser i henhold til ICCPR, og å fjerne antydningen om at slike forpliktelser også skulle gjelde ekstraterritorielt».
Resonnementet er interessant: Menneskeretter gjelder ikke i det digitale rom, fordi de utelukkende har med staters forpliktelser.
(Formuleringen i notatet er: «Clarify that references to privacy rights are referring explicitly to States’ obligations under ICCPR and remove suggestion that such obligations apply extraterritorially.» Tolkingen er helt klar.)
Den britiske avisen The Guardian skriver at amerikanerne måtte gi opp å motarbeide resolusjonen: UN surveillance resolution goes ahead despite attempts to dilute language. Den bekrefter at konseptet «ekstraterritorialitet», det vil si hvorvidt prinsipper hentet fra menneskerettserklæringen ikke bare gjelder stater, sto sentralt i komiteens diskusjoner.
Avisa skriver at det hovedsakelig var USA, Storbritannia og Australia som argumenterte mot resolusjonen, og at disse landene nå står ganske alene i forhold til hvordan resten av verden reagerer på USAs massive digitale overvåkning.
Overfor utenlandsk kritikk, framført blant annet av den norske regjeringen, har USAs representanter forsvart seg med at de overvåker i henhold til amerikanske lover. FN-vedtaket sier klart fra om at denne argumentasjonen, som implisitt forsvarer massiv overvåkning av ikke-amerikanske statsborgere, ikke er menneskerettslig holdbar.
Resolusjonen ble vedtatt av en komite åpen for alle FNs 193 medlemmer. Den er den hittil kraftigste reaksjonen i noe internasjonalt forum mot overvåkingsvirksomheten avslørt av Edward Snowden.
I tillegg til Brasil og Tyskland, ble resolusjonen sponset av Bolivia, Ecuador, Frankrike, Indonesia, Liechtenstein, Luxemburg, Nord-Korea, Peru, Spania, Sveits, Uruguay og Østerrike.
Resolusjonen vil få følger på minst tre områder:
Den ber medlemslandene etablere uavhengige mekanismer for å overvåke overvåkerne, med innsyn i hva som samles inn av teledata, personopplysninger og kommunikasjonsinnhold. Det gir aktivister og politikere et nytt grunnlag å hindre overvåkerne fra å avvike fra sin egentlige oppgave i kamp mot terrorisme og for nasjonal sikkerhet.
Resolusjonen pålegger FNs høykommissær for flyktninger å utrede forsvaret av retten til privatliv «sett i sammenheng med nasjonal og ekstraterritoriell overvåkning og/eller fangst av digital kommunikasjon og innsamling av persondata, også i stor skala». Rapporten skal presenteres for både FNs Menneskerettsråd og for neste års hovedforsamling.
Til slutt sier resolusjonen at retten til digitalt privatliv skal være et eget punkt på dagsorden når FNs hovedforsamling trer sammen høsten 2014.
