Arild Haraldsens debattinnlegg på digi.no 25. februar inneholder en rekke interessante synspunkter om norsk IT-politikk og utviklingen av IKT i offentlig sektor. Men noen av dem er direkte feil og jeg ønsker ikke disse skal stå uimotsagt.
Haraldsen skriver mellom annet følgende:
«(…) Det er et faktum at utlysningen av digital postkasse i sin tid hadde en kravspesifikasjon som eksplisitt utelukket Altinn som leverandør av den tjenesten. Selv om Brekk ikke nevnte det, kan jeg for egen regning også legge til at Difi i fjor sommer fikk – eller tilegnet seg – driften av ELMA - adresseregisteret for e-fakturaer til det offentlige. Inntil i fjor sommer var det naturlig å se dette i sammenheng med forvaltningen av Enhetsregisteret (register over næringsdrivende). Det prinsipielle poenget her er at Difi ikke bare påtar seg driftsoppgaver på områder som hører hjemme hos andre, men at rolle- og ansvarsfordelingen mellom etatene blir utydeliggjort (…)»
For det første er det direkte feil at kravspesifikasjonen for sikker digital post utelukket Altinn som leverandør av tjenesten. Det er gjort grundige juridiske vurderinger som konkluderer med at offentlig finansierte virksomheter som Brønnøysundregistrene ikke kan konkurrere i marked med private virksomheter. Regjeringen måtte derfor ta en beslutning om tjenesten skulle leveres av private virksomheter i et marked eller av det offentlige selv via Altinn. Regjeringen besluttet at tjenesten skal leveres som en tjeneste i markedet av private aktører.
For det andre er det ikke riktig at Difi har tilegnet seg driften av adresseregisteret for e-fakturaer til det offentlige. Siden 2010 har vi hatt ansvaret for å koordinere tilretteleggingen for at det offentlige skal kunne ta i mot elektroniske fakturaer. Dette oppdraget er gitt som følge av en satsing fra regjeringens side.
Løsningen er basert på PEPPOL infrastrukturen som er etablert gjennom en pilot i EU. Infrastrukturen tilrettelegger for adressering delvis gjennom et sentralt register som identifiserer fakturamottakernes mottaksadresse i hvert enkelt land i EU og sørger for at e-fakturaer kan sendes til riktig mottaker i ulike land. Denne delen av infrastrukturen har vært etablert fra norsk side siden 2010 og har vært i full produksjon siden 2011.
Det har aldri vært tale om at Brønnøysundregistrene skal sørge for implementering av en norsk e-faktura infrastruktur. Det som har vært diskutert er om det bør etableres et felles register som sørger for riktig adressering av alle typer dokumenter mellom virksomheter (offentlig og private) i Norge. Behovet er identifisert, men det er foreløpig ikke etablert noen løsning.
Jeg brenner for utvikling av offentlig sektor og digitalisering og var tilstede på Semicolons seminar. Innhold og diskusjoner var svært interessante, inklusive det som handler om gjennomgangen av Difi. Jeg tror denne vil gi oss riktige og gode rammer for å kunne målrette regjeringens satsing på en mer kraftfull og samordnet digitalisering av offentlig sektor.
Ønske om deling var sentralt hos alle deltakerne på Semicolons møte. Vi har derfor lagt ut et fyldig referat og ser frem til flere konstruktive debatter.
(Arild Haraldsens opprinnelige innlegg kan leses her.)
