Det er mange grunner til å prøve å forstå Kina bedre. Landet kan være en kommende supermakt, både politisk og økonomisk. Det er verdens største marked for mange slags IT-produkter. Det er der det meste av vårt IT-utstyr produseres. Det styres gjennom et ugjennomtrengelig system som blander elementer av klassisk ettpartistat med årtusenlange keiserlige tradisjoner. Det er en uforståelig redsel for harmløse – i betydning total mangel på kjennskap blant kinesere flest, enn si oppslutning – dissidenter som Liu Xiaobo og Ai Weiwei. På Internett kombinerer myndighetene en nødvendig toleranse for folkelig kritikk med en heftig overvåkning som ville fått amerikanske NSA til å rødme av skam (og kanskje misunnelse).
Qiu Xiaolong
Bøkene til Qiu Xiaolong favner om alt dette, og enda mer. Han er født i Shanghai i 1953. I 1989 var han på kortvarig opphold i USA. Under opprøret på Tienanmen-plassen i juni ble han angrepet av den partitro pressen for sin støtte til protesterende studenter, og fant det klokest å forlenge sitt amerikanske opphold. Han er i dag etablert i St. Louis, med forholdsvis hyppige besøk i hjemlandet. Han har utgitt flere samlinger av klassisk kinesisk poesi, oversatt til engelsk, samt egne dikt.
I 2000 debuterte han som krimforfatter med Death of a Red Heroine (En rød heltinnes død), med inspektør Chen Cao i hovedrollen som politietterforsker. Siden er det kommet flere inspektør Chen-romaner, samt novellesamlingen Years of Red Dust (fransk utgave 2008, engelsk utgave 2010) om Shanghai i årene fra kommunistenes maktovertakelse i 1949 til 2005.
Red Dust (rødt støv) er en komplisert metafor som går igjen i alt Qiu skriver. Det er opprinnelig et buddhistisk konsept for å stemple den materielle verden som illusorisk. Qiu bruker det for å beskrive både hvordan kommunistpartiet kaster blår i folks øyne for å dekke over ugjennomtrengelige avgjørelsesprosesser innen politikk og økonomi, og når han skal fortelle om vanlige kineseres perspektivløse liv.
Gåtefulle Kina
Den siste inspektør Chen-romanen, og som resten av denne artikkelen handler om, heter Enigma of China (Kinas enigma). Den kom på trykk og som e-bok i fjor høst. Tittelen spiller på et maleri av Salvador Dali, Enigma of Hitler. Sist i boka gir Chen denne forklaringen:
– Det er et særdeles uforglemmelig maleri. Det er mange år siden jeg så det, men minnet om visse surrealistiske detaljer har aldri forlatt mine tanker. Det visne treet, det revne fotoet av Hitler på en tom tallerken, det enorme ødelagte telefonrøret med en tåre, kanskje et symbol på ideologisk kontroll over folket. Her, i dag, kunne vi enkelt bytte ut telefonrøret med en Internett-kabel og bildet av Hitler med et av Mao.
Romanen begynner med et foredrag i lokalene til Shanghais forfatterforening. En kjent professor, Yao Ji (fiktiv), beskriver, nettopp, Kinas enigma. Professorens samfunnskritikk er minst like hard som den til dissidentene jeg nevnte innledningsvis, Liu Xiaobo og Ai Weiwei.
– Kinas enigma. Hva dreier den seg om? Det er et populært politisk slagord – sosialisme med kinesisk særpreg – som faktisk dekker over mye gåtefullt. Ting vårt partis aviser kaller sosialistiske eller kommunistiske er i virkeligheten kapitalistiske, primitive eller kjeltringaktig, og absolutt materialistiske. De er også føydalistiske i det ledende kadres – eller prinsers – barn selv er ledende kadre.
Forfatteren forsikrer at Yao ikke er dissident, bare «potensiell bråkmaker». Allerede her kommer Internettets særegne funksjon i det kinesiske samfunn fram. Yao har ikke bare fått publisert flere kontroversielle artikler. Han har også lagt «enda mer upubliserbare artikler» ut på et antall blogger. Som politimann vet Chen at Yao er svartelistet. Forfatteren lar Yao gi noen konkrete eksempler, før han forsvinner helt fra fortellingen. Poenget er at han angir mange av temaene i boka: En professor i eiendomsutvikling med millioner i ekstrainntekt, «den eneste verdien i en verden av rødt støv er skinnende mynt», en gifteklar pike som heller vil gråte i en BMW enn le på en sykkel» og så videre. Yaos eneste håp er at et uavhengig og respektert lovverk kan ta over for myndigheter med stadig mindre legitimitet og en partiideologi i full oppløsning.
Parallelle maktstrukturer
Foredraget utløser en refleksjon hos Chen om sin plass i de parallelle maktstrukturene i det kinesiske samfunnet. Han er høytstående politimann. Han er også en kjent og anerkjent dikter, medlem av Shanghai forfatterforening. Han er videre nestleder i politiavdelingen av kommunistpartiet i Shanghai og medlem av partikomiteen til Shanghais kommunistparti.
Brått kommer mordgåten. Sjefen for boligutviklingskomiteen i Shanghai by, Zhou Keng, er drept.
To uker tidligere var Zhou blitt utsatt for en bølge av kritikk på flere internettfora, døpt «søk etter menneskekjøtt». Innleggene kom så fort og fra så mange hold at de ikke lot seg kneble. De dokumenterte nærmest utallige tilfeller av korrupt opptreden fra Zhous side.
Zhou ble tatt i forvaring, ikke av politiet, men av partiet. Praksisen heter «shuanggui», og utøves av partiinterne organer med oppgave å håndheve disiplin. Korrupsjon er ikke nødvendigvis et brudd på partidisiplinen, med mindre den går ut over overordnede i partihierarkiet. Derimot er det et utilgivelig brudd på partidisiplinen å bli avslørt på Internett som korrupt.
– Fra tid til annen forsvinner ledende partifolk i shuanggui, og det gis ingen informasjon til verken politi eller medier, skriver Qiu.
Fordelen med Shuanggui er at den korrupte blir borte, uten at noe mer lekker ut. Og shuanggui er unndratt politiets myndighet.
Det er imidlertid sjelden shuanggui fører til dødsfall. Partiet kan ikke være bekjent av mord. Og Zhou er tydeligvis død av kvelning utløst av henging.
Ordren som partisekretær Li gir inspektør Chen er klar:
– På grunn av hans stilling og fordi tilfellet er så følsomt, må politiet etterforske og konkludere med at det er et selvmord.
Men selvfølgelig er det mord. Og selvfølgelig kan ikke Chen være annet enn lojal. Han er ingen stormende helt. Han er et produkt av rødt støv: Virkeligheten som beskrives i offisielle kanaler – medier, politirapporter – er uvirkelig, men det er den som teller. Å overleve er å finstemme ens personlige illusjonen mot den kollektive galskapen. Så lenge det man offisielt formidler til hverandre er systemtro går det bra, selv om det i praksis er et himmelropende avvik mellom det man tenker og det man gjør, eller mellom hvordan man beskriver det man gjør og man faktisk holder på med.
Chen prøver å berge seg selv. Han finner bevis for mordet, og for hvem morderen er. Siden mektige krefter står bak, kan han bare ødelegge seg selv ved å presentere dette åpent. Han antyder bare overfor sine overordnede – i de parallelle maktstrukturene politi, politikk, offentlig forvaltning, parti, partiets disiplinærorganisasjon – at han har «noe på dem», men at han ikke akter å bryte spillereglene.
Å skape illusjoner
Utenfor maktstrukturenes rekkevidde gjør han det han kan: Han finner fram til den partiet mener er den virkelige skurken, personen som startet nettkampanjen mot den korrupte Zhou, og sørger for å ødelegge bevismateriale som kunne ført til at også partiet greide å avsløre henne. Han får dette til på et vis som sikrer at hennes allierte – innehavere av nøye overvåkede internettkafeer og like nøye overvåkede ansvarlige for reklamefinansierte nettfora for frimodige ytringer – på troverdig vis kan opprettholde illusjonen overfor maktstrukturene at de er uskyldige. Det er trivielle hull i det offentlige sikkerhetsopplegget som gjør dette mulig: For eksempel er det ingen i internettkafeen som merker seg om man plutselig flytter seg fra pc-en man er registrert på til en pc der ingen for tiden er registrert.
Innehaveren av det kommersielle nettforumet som starter kampanjen mot Zhou er også kjent hacker, og har, i likhet med professor Yao, rykte som kranglefant og potensiell bråkmaker. Han opererer med flere mobiltelefoner: På den mest konfidensielle bytter han nummer en gang i måneden. Igjen et villet hull i overvåkningen: Det kreves ingen registrering for kontantkortabonnementer. Han er ikke – kan ikke være – motvillig til å ta på seg oppdrag på vegne av maktstrukturene for å avsløre dissidenter. Men han løser disse oppdragene med varierende trofasthet. Igjen dreier det seg om å opprettholde noen illusjoner.
«Det smaker Mao»
Boka er spennende. Den er spekket med observasjoner om buddhistiske overlevninger i vanlig folks liv, med henvisninger til klassisk kinesisk litteratur, og med glimt av hvordan vanlige folk gjennomskuer de mange løgnene som bygger opp under illusjonene, selv om de er like mye fanger som makthaverne.
Et eldre ektepar diskuterer rekene de har skaffet til middag.
– De smaker f.. t… som formann Mao, sier mannen. – Oppbevares ikke han fortsatt i formalin?
Peiqin, den tapre kona til en av Chens yngre kolleger, tyr til Internett for bakgrunnsinformasjon om hvordan sørge for sunn mat til familien. På et forum kommer hun over et innlegg med tittelen «Svinebonden spiser aldri svin». Den avslører hvordan svinebøndene bruker veksthormoner og andre kjemikalier for å få mest mulig flesk på kortest mulig tid og med færrest mulig utgifter. De holder gjerne av en gris eller to til eget forbruk. Partikadre har tilgang til et hemmelig forsyningsnettverk med svin og andre varer fra organisk landbruk.
På nettet gjelder begrepet «harmonisering». Det er når ting går for langt. Noe av det som felte Zhou var hans tilgang til det svinedyre sigarettmerket «95 Supreme Majesty». Chen opplever at nettsøk etter dette merket gir feilmelding.
Iskremen Häägen-Dazs er et statussymbol. Skal man by slekt og venner på vegetarisk festmiddag i tråd med buddhistisk skikk og tradisjon, kan man spe på med Häägen-Dazs for å unngå tisking og hvisking om at man ikke har råd til kjøtt.
Personlige nettverk
Hvordan skal inspektør Chen innynde seg hos en notorisk fant av en hacker med tvetydige bånd til sensuren? Han spiller på sitt personlige nettverk av kontakter, bygget opp gjennom mange år med kumulerte tjenester. Hackerens mor er sykelig, og trenger en operasjon. Hackeren har ikke råd. Chen ordner det gjennom en overlege som skylder ham en tjeneste. Og hackeren spiser av hans hånd.
En ung journalist, en kvinne som har «realisert Shanghai-drømmen» og skaffet seg både bil og leilighet, forklarer Chen den «materielle forskjellen» mellom å anmelde litteratur og å skrive om den offisielle finansverdenen.
– Da jeg dekket møtet i forfatterforeningen fikk jeg bare en kopp te. Dekker jeg et møte av profesjonelle eiendomsutviklere, kan jeg få litt av hvert. En gang fikk jeg til og med en bærbar pc.
Hvorfor overlever partiets papiraviser? Fordi det er påbudt å abonnere på dem. Det er nettforaene og bloggene folk virkelig leser og tror på.
Ved en luksusbarnehage i privat regi hoper privatsjåførdrevne biler seg opp ved hentetid. Formelt koster det 30 000 yuan å ha en unge der. I tillegg kommer tvungne frivillige bidrag på rundt 10 000 yuan. Til sammen er det mer enn en gjennomsnittlig årslønn for en arbeider i Shanghai. «Sosialisme med kinesisk særpreg» bemerkes det tørt.
Givende påskelektyre, med andre ord.
