I "Skråblikk" 22.09.2003 diskuterer Arild Haraldsen muligheten for at WLAN (også kalt Wi-Fi) kombinert med 2G kan bli en "disruptive technology" i forhold til 3G. Dvs. at denne kombinasjonen av teknologier vil punktere etterspørselen etter 3G.
Les også:
- [10.11.2003] Hva er løsningen på "innovatørens dilemma"?
- [22.09.2003] Det vandrende bredbånd
Om kombinasjonen 2G pluss WLAN fortjener betegnelsen 4G, er nok tvilsomt, men likevel synes jeg Haraldsen tar opp en interessant problemstilling.
Utgangspunktet i beskrivelsen av "disruptive technologies" er også interessant. Slike teknologier kjennetegnes altså ved at "de er enklere, billigere og har færre funksjoner enn etablert teknologi" og derigjennom kan treffe markedet bedre med hensyn til kost og nytte. Spørsmålet er altså om WLAN, kombinert med 2G, har slike egenskaper anvendt i offentlige aksessnett, som i dag bygges ut av flere mindre aktører, uavhengig av mobilnettene.
Dersom nye aktører skal oppnå et helt nytt kostnadsbilde ved bruk av Wi-Fi-teknologi, snakker vi trolig om et såkalt dugnadsnett. Selv om investeringene i nettet vil utgjøre en betydelig kostnad for 3G operatørene, er dette bare en brøkdel av hva som trengs for å drive hele butikken rundt nettet, dvs. markedsføring, salg og distribusjon av terminaler samt drift og kundestøtte. Et dugnadsnett vil kunne forandre denne modellen radikalt dersom man også klarer å overføre disse oppgavene til kundene, i tillegg til investeringen i basestasjoner.
Det er dessuten ikke helt åpenbart at WLAN har noen teknologisk betingede kostnadsfordeler ved utbygging av et offentlig aksessnett. Egentlig er den viktigste kostnadsfordelen sannsynligvis av regulatorisk art; Man står fritt til å bygge så lite dekning man vil. Ser man bort fra denne faktoren, vil realisering av dekning, teknologisk sett, være mye dyrere med WLAN enn 3G. Dette skyldes at basestasjonenes korte rekkevidde gir en mye dårligere utnyttelse av hver enkelt installasjon og tilhørende, faste oppkobling mot Internett. Denne ulempen oppveies ikke av at hver enkelt basestasjon blir liten og billig på grunn av den lave sendereffekten.
WLAN's viktigste fortrinn er at man har klart å lage et produkt der man i stor grad gjenbruker eksisterende terminaler og den enorme mengden innhold og tjenester som allerede finnes på Internett og i bedriftenes lokale datanett. På denne måten utnytter man kundenes kjennskap til eksisterende produkter og tjenester.
Som mobilt produkt, derimot, har WLAN foreløpig to viktige ulemper; Begrenset dekning og store terminaler. Men, basert på det tjenestetilbudet man i dag finner på Internett og bedriftenes lokale datanett, er det ikke urimelig å anta at et begrenset dekningstilbud kan dekke behovet. Disse datatjenestene er heller ikke basert på at man alltid er tilgjengelig, slik mobiltelefoni og SMS forutsetter. Fordi tjenestene primært også er tilpasset PC-ens format, vil behovet for dekning begrenses til de stedene man faktisk kan tenke seg å ta med seg og bruke en PC. For eksempel på jobb, skole og hjemme, når man besøker bedrifter eller venner og kanskje av og til når man er på kafé, eller stopper på en bensinstasjon.
Dersom dette også samsvarer med kundenes fremtidige etterspørsel etter mobilitet for datatjenester vil WLAN faktisk være en "disruptive technology" for 3G!
Men, ideen bak 3G er en helt annen. I stedet for å bruke PC skal datatjenestene integreres i telefonen, som du alltid har med deg der du går. Tjenester må derfor tilpasses den lille skjermen, både på Internett og i bedriftenes intranett. Nye funksjoner skal også introduseres, som utnytter din tilgjengelighet og integreres med kommunikasjonstjenestene. Og kommunikasjonstjenestene skal forbedres med rikere medier som video og høykvalitetslyd. Ambisiøst, ja! Men, noe må man tilføre for å kunne kalle det 3G.
Etterspør så kundene dette? Ikke ennå. De har knapt hørt om dette. Men historien viser at grensene for etterspørsel flyttes etter hvert som ting blir mulig, på en enkel og brukervennlig måte.
Skal WLAN være en "disruptive technology" i dette tilfellet, må det kunne utvikles videre i konkurranse med 3G.
Tilgang på mindre WLAN-terminaler er et problem, men kanskje ikke det største. Integrasjon av WLAN i en 2G telefon vil nok teknologisk sett være ganske likt det å lage en 3G-telefon, siden begge systemene i bunn og grunn bygger på sammenlignbar aksessteknologi. Begge teknologiene sliter også med høyt strømforbruk. Foreløpig ser det likevel ut til at utviklingen av 3G telefoner har et lite forsprang.
Tilgang på mobilt tilpasset innhold og tjenester kan nok bli et større problem. Mange innholds- og tjenesteleverandører mer enn antyder en forventning om at nettoperatørene tilbyr betalingsmekanismer som sikrer dem inntekter. Dette fordi det kan være vanskelig å videreføre en modell basert på reklamefinansiering i det mobile grensesnittet, bl.a. på grunn av terminalenes begrensede skjermstørrelser.
Det største problemet vil nok bli viljen til å investere i dekning. Hjemme og på jobb kan utbygging og drift av WLAN flyte på betydelig egennytte for kunden selv. Men i det offentlige rom, vil det nok kreves ekstra virkemidler i form av gode og rettferdige modeller for fordeling av inntekter, ansvar og utgifter mellom kundene. Det tror jeg vil bli vanskelig, og som nevnt mener jeg at offentlig WLAN dekning fort kan bli for dyrt.
Det er først og fremst i det offentlige rom man har sett for seg at 3G har et marked, selv om mange sikkert vil bruke den samme terminalen, nettet og tjenestene overalt. Selv om offentlige WLAN nett kan tilby en raskere og billigere lokal aksess, tror jeg at nettenes manglende mobilitet og mobile tjenestetilbud vil utgjøre en svært begrenset trussel mot 3G.
