For ikke mange år siden oppdaget velutdannede mennesker fra solid norsk middelstand hvordan det var å miste arbeidet. En stor del av de overoptimstiske IT-arbeiderne som ble klekket ut av universiteter og høyskoler midt på nittitallet gikk på trynet i en virkelighet de var totalt uforberedt på. De fikk en trøkk de ennå ikke er kommet helt over.
Å miste jobben, å bli overtallig, det var liksom noe som hendte gutta og jentene på gulvet, de uten utdannelse, ikke funksjonærstanden. Faktisk har det alltid vært slik i økonomiske nedturer i den moderne tid, at det er "jordens salt", arbeidsfolket, som har måttet gå fra jobben.
Det kan det imidlertid være slutt på, skriver George Monbiot i en nylig publisert kronikk i KK (Kvinner & Klær, my ass!!).
Gutta og jentene på gulvet i norsk næringsliv har mistet jobben i fleng i en årrekke, ja, det er nærmest for business-as-usual å regne at en verftsarbeider langs kysten et sted står frem på Dagsrevyen og er bekymret for huslånet. Samtidig er det en slags resignert aksept, en viss ubønnhørlighet over det: Vi har konkurrert oss ut på høye lønninger og høyt kostnadsnivå her i landet, slik er det bare.
Den turbopregete utviklingen mot en globalisert økonomi med rask forflytning av kapital tar imidlertid ikke hensyn til fargen på skjorta eller antall år på skolebenken; den enser bare to ting: Lavere kostnader og høyere inntjening. I Monbiots hjemland England, som i langt sterkere (uttrykt) grad enn Norge er et klassesamfunn, har bølgen nå nådd middelklassen.
Årsaksforholdet Montbiot peker på er spesielt for England, men vil i stadig sterkere grad gjelde også for Norge. I England er det blitt slik at jobber som har som konkret innhold "å prate i telefonen og håndtere en datamaskin" i økende grad blir eksportert. Det samme gjelder også typiske funksjonærjobber i tjenesteselskaper, dvs. nettopp den typen jobber som skulle kompensere for det massive tapet av industriarbeidsplasser landet har vært gjennom over en hundreårsperiode!
Jeg nevnte at England var spesielt. Grunnen til det er blant annet språket, det vil si at funksjonærjobber og rutinepregede jobber i tjenestesektoren lett lar seg eksportere til land som India, hvor svært mange behersker engelsk. India på sin side er mer enn villig til å ta imot disse jobbene.
Med Englands historie med å dra ressurser ut av koloniland som India og hindre landene i å foredle dem selv til fordel for egen industrioppbygging, blir dette et gigantisk "takk for sist"! Uansett, med engelsk som arbeidsspråk i stadig flere større norske bedrifter, pluss de store internasjonale som er representert her, er det ingen grunn til å slappe av i Norge heller.
For en tid siden meldte den britiske banken HSBC at den ville kutte 4.000 kundetjeneste-stillinger i Storbritannia og flytte dem til Asia. Jernbanens opplysningstjeneste kommer etter alt å dømme å flytte til Bangalore i India. Fra før av er det meldt at callsentrene til selskaper som British Telecom, British Airways, Reuters, Powergen, Lloyds TSB, Prudential, Norwich Union og Abbey National er i ferd med å flyttes østover.
Amerikanerne er i omtrent samme situasjon. Spesielt i Kina står en økende middelklasse klar til å overta amerikanske kundetjenestestillinger. Kanskje ikke akkurat i dag, men very, soon now. Men du leser dette er det flere kinesere som lærer seg engelsk enn det er amerikanere som behersker engelsk!
Rundt om på norske AMO-kurs sitter det tusenvis av oppsagte som setter sitt håp i "å lære seg data". Å forvente at disse lærer seg IT på høyskolenivå er helt urealistisk, noe annet er det da heller ikke lagt opp til. På den annen side, å lære seg og bruke å operere IT-verktøy for eksempel innen en jobb i tjenestesektoren er sikkert noe svært mange har sett for seg. Så er det bare det at å operere en datamaskin og betjene inngående henvendelser ved hjelp av telefon og Internett like gjerne kan gjøres fra andre siden av kloden - og det til en brøkdel av kostnaden for arbeidsgiver.
En stor del av avindustrialiserte Oslo bys yrkesaktive befolkning er på en eller annen måte i det jeg vil kalle tastetrykkerbransjen, de sitter ved en pult og har telefonen og datamaskinen som viktigste arbeidsredskap. Hvor grensene går med hensyn til hvor nødvendig det er å ha dem fysisk plassert akkurat der de er i dag, er uklart. Men selv i dag er det vel ikke gitt at advokater, ingeniører, arkitekter og konsulenter av alle slag må være norske og sitte i Norge og arbeide?
En skal ikke snakke om klasse i Norge, klasseskillet ble på en måte opphevet under flere tiår med sosialdemokratisk styre. På en måte er vi alle glidd i en slags uformelig middelklasse, men for dem som gidder å se etter, kjenne, lukte, føle eller hva som helst, er det i store klasseskiller ennå i Norge. Om akkurat det får være et poeng for en annen raljering, er det i hvert fall et faktum at i England er middelklassen i ferd med å miste sine jobber til middelklassen i et annet land. Hvilke reaksjoner det måtte avføde, skal bli spennende å se. Arbeiderklassens avvikling i både Norge og England har så langt fått gå uten de helt store protestene. Det er ikke sikkert det samme skjer når spøkelser begynner å herje i de midlere samfunnslag.
Hvor dette bærer - om det bærer? - det aner jeg ikke. Det eneste som er synd er at dersom vi skulle få noe som ligner den franske revolusjon her på bjerget om noen år, så vil nok ikke det skje før jeg ligger under torva.
Vive La Norvege!
