Jeg tastet inn nettbank-adressen, trykket på retur og ble møtte med...en tom hvit skjerm og så en timeout. Jeg sank sammen i stolen. Først kom oppgitthet og så sinne.
For bare tanken på å forsøke å rydde opp i hvorfor jeg hadde mistet nettforbindelsen min gjorde meg småkvalm.
Følgende liste over mulig feilkilder raste forbi på min mentale skjerm:
- En eller annen syk liten feil i Windows som jeg aldri kommer til å finne ut av og som krever total reinstallering av Windows og alle programmer.
- PC-kreket (tre år gammel og stadig mer ustabil) har pådratt seg en eller annen mystisk hardware-feil.
- En kabelbrist eller løsnet plugg et eller annet sted nede i kabel-buskaset under pulten her hjemme, kanskje påført av yngstemann på 13 måneder som har to favorittsporter - "Dra" og "Bite".
- ADSL-modemet - hardwarefeil eller oppsettfeil som bare kan rettes av franske elektronikkingeniører.
- Brannveggen, som jo nylig avinstallerte seg selv i en uforstålig selvmordsaksjon. Nå, installert på nytt, kunne den jo ha forstått at dette var litt i overkant og ha funnet på noe mer kreativt.
En rask liten sjekk viste dessuten at det ikke en gang var helt gått i stykker - det piplet inn noen småpakker - omtrent en IP-pakke i sekundet, mens utgående trafikk gikk greit. Det er mer uforstålig enn at noe har stoppet opp helt.
I frustrasjonen over hvor jeg skulle begynne, hadde jeg en klar tanke - forsøke å eliminere den eneste feilkilden jeg ikke kunne kontrollere - linjefeil utenfor huset.
Da damen på feilmeldingen etter noen tastetrykk sa "Jeg beklager, her er det beklageligevis noen galt med linjen din og jeg vet ikke om vi får fikset feilen i dag" jublet jeg derfor - høyt og lykkelig.
Mine bekymringer var fordampet. Jeg kunne nå lene meg tilbake og alt ville virke i morgen, forklarte jeg damen - uten å ha innledet med hva alternativene var for meg.
Jubelen utløste en lang stillhet på den andre siden av linjen.
Sekundene tikket tause forbi mens damen trolig vurderte A) er mannen dement/psykotisk? eller B) er det Christoffer Schau som har ringt meg?
Hun klarte ikke å bestemme sendte seg og endte opp med et nøytralt "jaha". Det ble heller ikke bedre da hun forsto at jeg synes det var fullstendig akseptabelt at problemet ble løst først i morgen.
Tydelig ivrig på å få avsluttet samtalen, som åpenbart gjorde henne litt smånervøs, ønsket hun meg en god dag og forsikret meg nok en gang at alt ville være greit i morgen.