Det var ikke bare Internett-boblen som sprakk i 2001. Det smalt enda høyere da luften gikk ut av telekom-boblen på omtrent samme tid. Resultatet er blitt at drømmen om en snarlig digital innholdsrevolusjon er blitt utsatt på ubestemt tid. Rett og slett fordi telebransjen er blitt en flaksehals for innholdsproduksjonen. Det er noe av konklusjonen en kan trekke etter Næringsdepartementets og eNorges innholdsrike Innholdsdag forleden.
Ved begynnelsen av dette århundret så utviklingen innen telemarkedet svært så lys ut:
- I 1998 var telemarkedet blitt de-regulert. Økt konkurranse, lavere priser og bedre tjenester ville bli det snarlige resultatet.
- Internett-bruken eksploderte omtrent på samme tid. Teleselskapene fikk en ny og kjærkommen tellerskritt-inntekt.
- Det samme gjaldt mobiltelefoni. Mobilbruken bredte seg ut til hele befolkningen; i dag er det flere mobiltelefoner enn faste telefoner, og bruken av mobiltjenester har økt kraftig.
- Til sist: Bredbåndsutviklingen fikk stadig større fokus, og ville bli en viktig oppgave for teleselskapene.
Dette skapte drømmen om en snarlig telerevolusjon som i sin tid skulle etterfølges av en digital innholdsrevolusjon. Først skulle en få en fremtid hvor "mobiltelefonen ville fungere som en telefon, fjernsyn, personsøker, videokonferansesystem, avis, dagbok og kredittkort... ...alt i real-time og med fullskala multimedia... Mobiltelefonen vil automatisk søke på Internett etter all relevant informasjon og nyheter tilpasset den enkeltes behov og profil, bestille feriereiser, og laste ned godnatt-historier med levende bilder til dine barn. Med mobiltelefonen ville du kunne betale for alle typer varer trådløst. Kort sagt, mobilen ville bli en like viktig bestanddel av ditt liv som lommeboken er i dag".
Det var ingen fantaster som drømte slik. Det var Den Internasjonale Teleunionen (ITU) som skrev dette i et notat, datert oktober 2000.
Men dette var bare begynnelsen. Snart skulle den virkelig, digitale innholdsrevolusjonen komme. Fordi distribusjonskanalene skulle bli så mye mer kraftfulle og konkurransedyktige. Digitalt innhold - det er alt fra kart- og værinformasjon til musikk og bøker. Det er hele det rikholdige informasjonsmateriale som finnes i offentlig og privat eie, i ulike mediabedrifter etc. Her ligger en ubrukt ressurs - en gullgruve for både produsenter og kunder.
Slik har det ikke gått: Telemarkedet har ikke fått virksom konkurranse, og dermed ikke skapt den kraftfulle og konkurransedyktige distribusjonskanalen som er en nødvendig forutsetning for effektiv innholdsproduksjon og -distribusjon. .
Den digitale innholdsrevolusjon har derfor uteblitt - foreløpig. Det skyldes 4 forhold:
- Aftenpostens Bent Nordbø og Pharos Ingunn Sørlie Rasmussen pekte begge på at innholdsbransjen selv var sin verste fiende. Innholdsbransjen har vært vant til å kontrollere sitt eget distribusjonsapparat. Nå må de forholde seg til en annen distribusjonsform med en annen forretningsmodell. Det utløser Innovatørens Dilemma, nemlig hvordan ny teknologi undergraverer eksisterende forretningsmodell og egen makt.
- En annen viktig grunn er manglende regulering av distributøren, dvs. teleselskapene (Telenor og NetCom). Tilgangen til distribusjonskanalen vanskeliggjøres av telebransjen selv, samtidig som de er lite villig til å diskutere en rimelig inntektsfordeling. Telebransjen er selv blitt en flaskehals for den tele- og innholdsrevolusjon som de skaper.
- En tredje grunn er telesektorens hang til å kontrollere hele verdikjeden selv. Per Morten Hoff fra IKT pekte på at ethvert forsøk på å kontrollere en hel digital verdikjede er oppskriften på å ikke få til noe. Vi må få flere aktører i hvert ledd i verdikjeden, og en åpenhet i kommunikasjonen mellom dem slik at det enorme potensialet som ligger i digital informasjon gjennom digitale distribusjonsledd, kan utløses.
- En fjerde grunn er politikernes evne til å tenke i deler og ikke i helheter, dvs. til å tenke bredbåndsutvikling i sin alminnelighet som et samferdselsesproblem, og digitalt bakkenett som et kulturspørsmål. Slik Stortinget nå tenker behandlet Bredbåndsmeldingen og Meldingen om digitalt bakkenett: I to forskjellige omganger, i to forskjellige komitèer og med vidt forskjellig spørsmålsstillinger. Man gjorde ikke det når Stortinget i 1957 vedtok å bygge ut fjernsyn her i landet. Det var Televerket som fikk oppgaven fordi en så sammenhengen - også teknologisk - mellom utbyggingen av et moderne telenett som infrastruktur for samfunns- og næringslivsutviklingen, og som et nett for underholdning og kunnskapsformidling.
Disse tingene må derfor sees i sammenheng. Forskningssjef Torleiv Maseng - en av driverne bak utviklingen av GSM som standard for mobilkommunikasjon - har pekt på at det digitale bakkenettet slik det er planlagt, ikke har returkanal - og har dermed ingenting med bredbånd å gjøre. Det digitale bakkenettet har derfor begrenset verdi som formidling av digital innholdsproduksjon. "La oss derfor bruke de kronene det koster å digitalisere TV-nettet til å bygge et bredbåndsnett som er toveis, og som blant annet tilbyr TV", sier Torleiv.
Denne manglende evne til å se tingene i sammenheng kalte Per Morten Hoff på Innholdsdagen en skandale.
Mens politikerne kun klarer å avgi digitale bomskudd, klarer Per Morten å avfyre en fulltreffer.
Det bør flere støtte ham i.
