I ettermiddag publiserte Samferdselsdepartementet den lenge etterlengtede "ekomforskriften" som skal rydde opp i en rekke forhold rundt telefoni.
Den viktigste endringen er at kontantkortbrukere må registreres med navn og adresse. Alle som tilbyr offentlig telefontjeneste er pålagt å føre oversikt over enhver sluttbrukers navn og adresse. Oversikten skal inneholde opplysninger som gjør det mulig å identifisere brukere av kontantkort. Det betyr at det blir lettere å oppspore sendere av anonyme tekstmeldinger, og at kriminelle ikke lenger kan bruke uregistrerte mobiltelefoner.
– Departementet mener at registreringen av kontantkortbrukere har vært hjemlet i loven hele tiden, sier informasjonsrådgiver Liv Dalen Tennøe i Samferdselsdepartementet til digi.no. – Forskriften presiserer dette, slik at pålegget nå er hevet over enhver tvil.
I forrige uke ble tilbyderne varslet av Post- og teletilsynet om påbudet. Innen 18. februar, altså onsdag, må de melde tilbake om de i dag registrerer kontantkortbrukere, eventuelt angi en plan for å opprette et slik register.
Ekomforskriften skal også gjøre det trygt og enkelt å skifte tilbyder av alle slags teletjenester, også fasttelefon. Det kreves skriftlig forhåndssamtykke fra kunden for å flytte vedkommende til en annen tilbyder. Poenget er å begrave dagens praksis med såkalt "negativt salg" der kundene gjøres til kasteballer mellom tilbyderne.
Ellers gir forskriften bedre muligheter for kunden til å kontrollere egne telefonutgifter. Det skal ikke koste noe å dele opp betaling for tilknytningsavgift, eller få en sperre for bestemte typer anrop. En kunde skal også kunne oppgi en øvre grense for variable kostnader for en gitt faktureringsperiode. Blir for eksempel modemforbindelsen din kapret og omdirigert, vil alle utgående forbindelser sperres straks betalingsgrensen din overskrides.
Forskriften gir bedre vilkår til Telenors konkurrenter ved å gi regler om videresalg av abonnement. Den vil la tilbydere som selv ikke eier nett, tilby et helhetlig kundeforhold slik at både trafikk og fastavgift kan samles på én faktura. For fastnett betyr det at kunden kan slippe å få to fakturaer – en for abonnement og en for tjenesten. For mobilnett betyr det at tilbydere som ikke selv eier mobilnett vil kunne kreve tilgang til mobilnett for produksjon og salg av egne tjenester som såkalte "virtuelle nettilbydere".
