Trolig burde ledere være mer opptatt av at munnen og hendene til de ansatte er lukket enn om brannveggen står åpen. Diskusjonen om datasikkerhet når av og til hysteriske høyder, men dette skyldes trolig at det er forholdsvis enkelt og behagelig å diskutere datasikkerhet sammenliknet med andre problemer.
For sikkerhetsproblemer på datamaskiner kan du ofte spore tilbake til konkrete feil og mangler, enten de skyldes datasjefen eller leverandøren.
Den største kilden til problemer går imidlertid fremdeles rundt på to ben.
En rekke undersøkelser, jeg leste sist en engelsk sådan i forrige uke, viser at det er brukerne, ikke virus og hackere, som står for 88 prosent av alt datatap. Men det største sikkerhetshullet er kanskje det brukerne har montert i nedre del av ansiktene sine.
For det hjelper ikke om du har investert i CIA-liknende datasikkerhet når dine medarbeidere opptrer som vandrende informasjonsavdelinger. digi.no fikk nylig to eksempler på hvordan ansatte i databransjen behandler sensitiv informasjon:
På bussen mellom Oslo og Høvik fikk de reisende i uken som gikk en utførlig oppdatering på Sprays planer for lanseringen av sin nye norske portal da en ansatt med bra stemmevolum forklarte det meste over mobiltelefonen til en kollega eller partner.
Det er heller ikke så lett for Nokia å holde nye produkter hemmelig når ansatte i utviklingsavdelingen tar med prototypen av deres kommende fyrstikkeske-store telefon på jakttur til Norge og viser den frem til alle han treffer.
Misforstå oss rett, som presseorgan synes vi selvfølgelig slike lekkasjer bra, generelt er vi for mindre hemmelighetskremmeri, men vi vil tro at enkelte bedriftsledere kanskje vil styre offentliggjøringen selv.
Kanskje det er på tide å kjefte på andre enn datasjefen?
