Velger du feil prosessorarkitektur blir det fort dyrt for deg
Et ordtak om skyen sier at «det handler ikke om hvor du håndterer IT, men hvordan du håndterer det». I andre enden av skytjenesten du kjøper sitter det alltid maskinvare, og selv om man skulle ønske noe annet er det slett ikke likegyldig hva den er. Lagringsmedier er forskjellige, prosessorer er forskjellige og ennå har vi ikke engang kommet ut av serveren.
– Det kan hende at ting ser ganske likt ut for en som skal kjøpe inn skytjenester. Prosessorkraft er prosessorkraft, liksom, sier Tore Thon, som leder infrastrukturdivisjonen i Pedab Norway AS.
Tore er en veteran i bransjen og har fulgt med de ulike tilbyderne av prosessorer i tiår. Han vet at det er store, strukturelle forskjeller mellom dem. Forskjeller som er mer enn hastighet målt i Hertz og antall kjerner.
– Den største forskjellen er hvor mye ytelse du klarer å få ut av hver prosessor, innen et gitt antall kjerner. Dette er spesielt viktig for de som administrerer for eksempel databaser, der lisenser ofte betales per kjerne, forklarer han.
Tydelige forskjeller på plattformer
Dermed er regnestykket relativt enkelt. Jo flere instruksjoner en prosessor klarer å klemme gjennom per kjerne, jo bedre er investeringen i den prosessorplattformen. Men er ikke de aller fleste plattformene like da?
– Nei, de har alle sine fordeler og ulemper. Intel har sin plattform, og IBM har sin POWER-plattform. Forskjellen mellom de er ganske stor, helt opptil tregangeren i ytelse per prosessorkjerne for ulike applikasjoner, sier Thon.
Hvordan klarer så en POWER-prosessor å øke prosesseringskraften så mye, når konkurrentene slett ikke er noen sinker?
– Det er rett og slett et spørsmål om produsentenes fokus på ytelse per kjerne versus ytelse ved å addere kjerner, og også det å prosessere oppgaver i parallell. Intel løser dette ved å ha få instruksjoner per klokkesyklus, og bruke mange kjerner. POWER løser det ved å ha opptil åtte instruksjoner per syklus i én og samme kjerne, forklarer Thon.
Bruk kraften på best mulig måte
Begge veiene fører kundene til mål, men dersom man betaler programvarelisenser per kjerne, blir én av dem betraktelig billigere. Det er den som leverer maksimalt utført arbeid av hvert mikrosekund prosessoren er aktiv.
– Og her er det mye penger å spare på enkel måte. Stikkordet man må huske å ta med seg videre, er konsolidering, sier Thon.
Det handler om å klemme så mange instruksjoner som mulig inn i prosesseringsstrømmen.
Den største forskjellen er hvor mye ytelse du klarer å få ut av hver prosessor, innen et gitt antall kjerner.
Tore Thon, Pedab
– Prosessorpooling er en annen faktor som er med på øke verdien av den totale prosesseringskraften. Kort sagt er det akkurat slik det høres ut som, man deler på en prosessorpool. Flere brukere eller applikasjoner kan dele på den samme gruppen prosessorer med et nær sagt uendelig antall virtuelle maskiner som kjører på toppen av disse. Dermed sitter man ikke med maskinvare som står på tomgang med ledige arbedissykluser, men benytter hele tiden ledig kapasitet til å utføre instruksjoner.
Veien til besparelser
Til sammen vil disse faktorene spare penger for bedriftene, og mange ganger er det snakk om betraktelige summer.
– Med lang fartstid kjenner vi mange i bransjen, og det er kjekt å se bakover at vi har bidratt for mange kunder å spare enorme summer på å gjøre relativt små endring i sine systemer, spesielt hos database-folkene, sier Thon.
– Der har mange blitt ganske komfortable med løsninger fra leverandører som har noen fiffige grep på overflaten, men som krever enormt mye mer maskinvare enn nødvendig. For bedrifter som jobber for å redusere sine kostnader kan POWER-baserte løsninger være en riktig vei fremover, sier Thon.